I går delte jeg en treningsvideo med strikk som er filmet for noen år siden. Jeg er i ganske mye bedre form på det tidspunktet og har langt mer muskelmasse enn hva jeg har nå.
Det er ganske åpenbare forskjeller og jeg skjønner at noen kan bli nysgjerrig på hvorfor kroppen min har en litt annen sammensetning og at det derfor dukker opp spørsmål. Men måten det ofte blir gjort på forundrer meg.
For etter at Milano ble født og jeg etterhvert har fått av svangerskapskiloene, er det flere som har påpekt i kommentarfelt og private meldinger at jeg er en skygge av meg selv.
Hvor har det blitt av rumpen din? De fine lårene?
Du ser ikke sterk ut lenger.
Du kler ikke å være så tynn.
Har du sluttet å trene? Det ser sånn ut.
Noen har til og med sagt at de har avfulgt meg fordi jeg ikke er i nærheten av å være like maskin som tidligere. At det ikke er inspirerende å se meg trene lenger, når jeg ikke engang greier å trene meg opp igjen ordentlig etter fødselen.
Nå er det forså vidt sant. Jeg er en mye slankere og mindre muskuløs utgave av meg selv for tiden. Og tidvis har jeg følt at det ikke er ok. At Funkygine SKAL være maskin. Utrettelig, råsterk og allsidig. At merkevaren min bygger på en kropp som skal klare det meste. Løfte drittungt og gå ut i spagaten lett som bare det.
Men det er heldigvis bare forbipasserende tanker, og jeg klarer å ha en rasjonell og sunn innstilling til det.
For saken er at jeg har ikke hatt overskudd eller tid til å trene like mye som før. I tillegg er styrketrening det som kanskje har vært minst tiltalende i perioder. Jeg har valgt andre aktiviteter i stedet. Det å bygge muskler har ikke vært i fokus. Etter Skal Vi Danse har jeg i tillegg ønsket å fortsette med nettopp dans. Det har vært kjempegøy og ikke minst motiverende å lære noe nytt.
Derfor preller de få negative kommentarene om kroppen min av. Tretti år gamle Jørgine er moden nok, og har nok selvtillit til å vite at det er hva jeg føler om meg og mitt som betyr noe.
Jeg tror imidlertid ikke 20 år gamle meg hadde taklet det på samme måte. Jeg er ganske sikker på at jeg for 10 år siden ville følt et press ved å lese disse kommentarene. At jeg hadde tenkt at jeg ikke lenger levde opp til forventningene folk hadde til meg.
Derfor er jeg glad for at jeg er en offentlig person nå, og ikke da. Og så tenker jeg også at det å mene noe om andre sin kropp. Uavhengig av kroppen befinner seg i rampelyset eller ei… er unødvendig.
Om vi så mener at noen har en kjempefin kropp. Om dere så mener at jeg er mye finere nå enn det jeg var da jeg var mer muskuløs, så er det en tankegang vi burde prøve å avvenne oss.
Hver enkelt burde forsøke å ha fokus på å være fornøyd med sin egen kropp. Så for alle andre passe på sin.
Vet det er vanskelig, for de fleste er nok vant til å vurdere en persons utseende. Gjerne opp imot sitt eget. Dette gjelder meg også, men det fører sjeldent med seg noe bra.
Ofte skaper det bare en form for mindreverdighetskompleks enten hos den som blir «vurdert» eller av den som «vurderer».
Kropp kommer man til å bli eksponert for daglig resten av livet. Både egen og andres. Fokus på kropp kommer det alltid til å være. På godt og vondt.
Så riktig innstilling til både din, min og alle andre sin vil jeg si er ganske alfa omega <3
Jørgine