Når mammaen min snakker om elevene sine får hun et helt spesielt blikk.

Hun blir varm i øynene, smiler, og forteller om alt fra katastrofetilfeller til imponerende prestasjoner. Alt med en slags kjærlighet og omsorg som disse tiendeklassingene fremkaller hos henne.

Jeg ser på henne nå mens hun sitter og retter tentamener med gråblyant. Fargen er grå, ikke rød, av en grunn og det oppsummerer egentlig mammaen min som lærer på en veldig god måte.

«Hvem vil ha tilbake en stil full av røde streker? De skal gjøres oppmerksom på feilene sine, ikke få slengt dem i trynet. Korrigeringene skal veilede, ikke ta bort essensen av det eleven har forsøkt å formidle.»

Mens hun sitter med nesa ned i bunken ler hun litt inn i mellom, blir blank i øyne inn i mellom og leser opp avsnitt til meg inn i mellom.

Jeg ser at hun blir glad av godt oppbygde setninger og gode formuleringer, men også av usammenhengende tekster, skrivefeil og misforståtte problemstillinger. Fordi, hun ser innsatsen og arbeidet som hver elev legger ned. Uavhengig av om det er en femmerstil eller toer.

Slik har hun alltid vært med meg og søsknene mine også. Så lenge vi gjør vårt beste… er resultatet ikke så nøye…

Man kan ikke være god i alt og man skal ikke få til alt. Det har jeg ofte fått høre i oppveksten, når jeg tilsynelatende har feilet. Det tenker jeg er en godt utgangspunkt for en lærer som daglig står foran 50 elver som er på vei til å bli voksne.

Mammaen min er en mamma man kan regne med. Det er hun også som lærer.

Og det skulle vel bare mangle… klart man skal kunne regne med de som underviser deg dag ut og dag inn. Klart en skal føle respekt og likeverd fra en av de du ser like mye som dine egne foreldre på daglig basis. Klart skolen skal være en arena hvor det finnes voksenpersoner du kan gå til, betro deg til og stole på.

Og selvfølgelig legger ikke en god lærer elevene igjen på jobb, hun tar dem med seg hjem. I hjertet sitt♥

Jørgine

Det var en periode mamma trodde jeg hadde OCD (Obsessive-Compulsive Disorder), eller tvangslidelse som det heter på Norsk. Bakgrunnen var at jeg sorterte, vasket, støvsuget og ryddet hver gang muligheten bød seg.

Det var nok aldri så ille som mamma ville ha det til, men hun syntes jeg burde sette meg ned å slappe av i stedet for å farte rundt på jakt etter støv eller manglende puslespillbiter i tide ….. og utide.

Det er bare det at min måte å stresse ned på er ulik mange andres. Jeg blir rolig av å vite at jeg ikke har en eneste singel sokk i hus, at skittentøyskurven er tom, eller at jeg ikke har plagg i skapet mitt som jeg ikke bruker eller har tenkt å bruke. Jeg slapper av når jeg sitter og sorterer leker på rommet til ungene eller lager system i Filippa sine barbieklær.

Høres jeg gæren ut? For det er det godt mulig at jeg er…

I alle fall. Når stresset setter seg i nakke og hode, og jeg føler at jeg ikke rekker halvparten av det jeg skal.. Da rydder jeg!

Ettersom travelheten nå har festet seg dypt inn i ryggmargen etter måneder med mye reising, photoshooter og lite fritid, har jeg brukt noen dager på å hente meg inn.

Sosiale medier er alltid først ut, og da tenker jeg alltid at jeg er utrolig takknemlig for at blogging og Instagramming ikke er min eneste inntekstkilde. Da slipper dere i alle fall krampaktige innlegg om dagens outfit, om sokkesortering og annet svada.

Tiden går til møter jeg har utsatt, regnskap som må systematiseres, mailer som må besvares, ikke minst rydding og sortering, men mest av alt åpne ettermiddager som kan brukes på dem som betyr aller mest.

Deilig å føle at en er á jour!

Derfor kan jeg sende ungene til  pappahelg med god samvittighet, og legge ut på årets nest siste jobbtur med senkede skuldre og masse energi♥

Jørgine