Som noen kanskje har fått med seg, så har lillebroren min stått frem og fortalt at han i perioder opplever å få angstanfall.

Det finnes mange forskjellig typer angst, men når en blir veldig redd og opplever et ubehag som er vanskelig å definere, føler sterk redsel, blir kortpustet og kanskje føler en skal besvime eller rett og slett er redd for å stryke med, så kalles det panikkangst.

Veldig mange opplever et eller flere angstanfall i løpet av livet, men noen må leve med at de faktisk får slike panikkanfall inn imellom.

Noah er en av dem, men etter at han kom i militæret, har han ikke vært plaget.

Helt til nå. Permen som han hadde gledet seg til. Sommer i Oslo med gutta fra troppen. Litt småstressa og spent. Kanskje lå det litt andre usikkerhetsmomenter og ulmet også.

Morten er hjemme på Jessheim og EmiI, Silas og jeg er hjemme hos Mamma i Ålesund.

Ut på natten får vi en telefon fra en av Noahs venner. Angsten har tatt helt overhånd og broren min er skrekkslagen ved tanken på at dette anfallet skal vare evig, at han kan bli innlagt på psykiatrisk, at han blir suicidal.

Vi som sitter hjemme og har ham på høyttaler, prøver å få ham i tale. Oppnå kontakt. Vi lykkes noen ganger, men under hele denne lange telefonsamtalen har han vennene sine rundt seg. Vi hører dem snakke beroligende i bakgrunnen. Inn imellom snakker de til oss og informerer om hva som skjer.

«Mamma, jeg er så redd.» «Hold meg Aksel.» Aksel holder. En annen forteller at han også har opplevd angstanfall. At det ikke er farlig. Noah er ikke gal. Dette kan skje med de fleste. De kjenner flere som har hatt angstanfall og ingen av dem er gærne.

Midt oppe i dette kjører Morten fra Jessheim til Oslo for å hente broren min hjem til seg.

Vi i Ålesund kan bare vente. Berolige når vi får kontakt, gjenta om og om igjen at «dette går over» og lytte til det som blir sagt i andre enden av røret.

Noah har vært åpen. Han har stått frem og fortalt om et problem som er mye, mye vanligere enn de fleste tror, så gutta skjønte hva som skjedde. Dette hadde de snakket om før. Noen hadde opplevd det selv. De slo ring om ham. Stilte opp og var der for ham.

Morten visste hva som skulle til. Vi visste at dette skulle gå bra. At vi måtte ri av stormen sammen med ham.

Jeg syns dette er så viktig! Å ta sjansen på å være åpen om noe man sliter med. Det gjør ting så mye lettere. De aller, aller fleste vil jo hjelpe eller bidra til at du får det bedre.

Ikke bruk masse energi på å skjule vanskeligheter eller problemer. Slikt gjør bare ting verre. Det sier Noah og det vet jeg fra egen erfaring.  

Dette gjelder selvfølgelig ikke bare panikkangst. Det kan være du har konsentrasjonsproblemer eller dysleksi, får tics eller har angst for å snakke i forsamlinger. Kanskje er du lei deg eller er deprimert.

Si det! Du er SÅ ikke alene! De aller fleste forstår. De aller fleste vil deg vel. De får muligens en forklaring på hvorfor du trekker deg unna, blir hyper eller panisk og så kan de bidra til at du får det bedre eller ta litt vare på deg.

Som soldatvennene (og de andre kompisene) til Noah. Hva skulle han gjort uten dem? Hva skulle de gjort om de ikke visste?

 

Hadde egentlig tenkt å vente en goood stund til med å fortelle dette, men så gikk alt så innmari mye fortere denne gangen! Puppene har allerede doblet størrelse, magen buler under de vide sommerkjolene jeg har måttet investere i, ingen av shortsene eller buksene mine passer lenger og jeg har vært kvalmere, mer sliten og mer humørsjuk enn det tre forrige gangene. 

For de av dere som leste innlegget jeg delte for noen dager siden… om at jeg hadde hatt en ræva periode… vel, dette er mye av grunnen. Den satans formen jeg har vært i det siste. Nå nevnte jeg jo ikke at jeg var gravid i det innlegget, men følelsene kan man jo kjenne seg igjen i selv om man ikke har noen som vokser i magen 😉

Faktisk kan formen min oppsummeres med å si at jeg så og si er konstant fyllesyk og premenstruell til tusen! Uten at jeg fortjener noen av delene! Men ja, utover det… så er jo dette en gledelig nyhet! Selv om jeg vel og merke brukte en god stund på å venne meg til tanken. Hadde liksom ikke tenkt det skulle skje akkurat nå, for det var noen ting jeg ble veldig lei meg for å gå glipp av. Kan komme tilbake til det etterhvert, men ja… barn nummer fire er på vei folkens! Sjukt♥♥♥

Jørgine