Med fare for å virke som en sytepave…

Det er ikke bare, bare å være nybakt mamma!

For en uke siden var det ikke bare, bare å være gravid og når jeg endelig fikk det som jeg ville og fødte, ja da finner jeg noe å sutre for igjen, liksom!

Jeg er lykkelig nybakt og lettet og glad for at jeg fødte et velskapt og friskt barn, men samme hvor mye erfaring man har og samme hvor forberedt man er, så slipper en ikke unna det overveldende faktum at det bitte lille mennesket du holder i armene er totalt avhengig av deg. At naturen har gitt deg et ansvar som noen ganger kjennes for stort til å holde ut. At innerst, innerst inne i den mest primitive delen av meg, så forteller instinktet at dette barnet skal jeg forsvare med mitt liv.

For selv om både svangerskap, fødsel og barsel på mange måter er det mest naturlige i verden, så betyr ikke det at det ikke koster. Både fysisk og mentalt.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg har en trang til å sutre høylytt over alt som er vanskelig. Jeg skriver dette fordi jeg tenker det er viktig å også dele det som ikke er like lekende lett som 10 burpees! Som både menneske, og mamma. For akkurat nå føler jeg meg svak og sårbar. I ubalanse på en måte. I både kropp og i hode. Jeg føler meg ikke fit for fight, og den fysiske kraften min, som vanligvis gir meg styrke til å takle små eller store utfordringer, glimter med sitt fravær.

Jeg kunne nok trengt litt av den selvtilliten akkurat i går kveld, men i stedet bukket jeg under da en av ungene testet positivt på en hurtigtest. Var egentlig ikke forberedt på en slik reaksjon, men jeg ble plutselig bare overkjørt av en enorm redsel for at den minste og skjøreste av oss også kunne være smittet. Ettersom impulskontrollen min og mye av det rasjonelle i meg er erstattet med haugevis av hoppende hormoner, så rakk jeg å se for meg kilometervis med skremmende scenarioer før Morten rakk å stoppe meg.

I tillegg var jeg det stikk motsatte av pedagogisk ovenfor de tre eldste. Mens snørr og tårer sprutet og med Indigo rugende til brystet, presterte jeg å hudflette de tre eldste. Aner ikke hvorfor, men husker at jeg sa både «hold kjeft» og «drittunge» før jeg fikk samlet meg og sinnet ble erstattet med verdens verste samvittighet.

Heldigvis har jeg ordentlig fine unger, som tilgir og forstår. De var med på å legge en god plan for de neste dagene (etter å ha konferert med både mammaen min, mammaen til Morten og gode venner i helsesektoren).

For selv om strategien ser ut til å være at de fleste skal smittes… så er det noen unntak. Nybakte mammaer og babyene deres blant annet. Noe som definitivt er enklere sagt enn gjort når man har barn i skole og barnehage…

Men slik er det altså, og derfor går vi en rar karanteneuke (minimum) i møte. Indigo og jeg sover alene, har vårt eget bad og prøver å holde oss på avstand fra resten av gjengen.

Ikke to meter liksom, men det blir ingen klemming, kyssing og kosing. Vi blir på en måte to kohorter. Den minste kohorten er nok den som takler dette dårligst og jeg lengter allerede etter å holde rundt de tre eldste ungene mine. Spesielt den yngste. Treåringen som kommer til å streve med å forstå hvorfor han ikke kan krype opp i sengen til mammaen sin om morgenen eller holde rundt lillebroren sin.

MEN som noen er flink til å påpeke når jeg skriver eller deler noe som jeg syns er litt vanskelig, det kunne vært verre.

Og ja, det finnes langt større problemer enn mine og langt større utfordringer. Likevel.

Helt uavhengig av om du har smitte i nærmeste familie eller ikke… Om du også er fersk mamma, for første eller tiende gang.

Om du også befinner deg i et salig, schizofrent kaos av lykke og angst, panikk og kjærlighet, oppstemthet og nedstemthet, tårer og latter. Midt i det sjuke krasjet mellom primitivt urmenneske og moderne mamma. … ja du skjønner… så er du ikke alene!

Om du tillegg møter en fremmed kropp i speilet… En tung gravidmage uten baby, et mørbanka underliv, såre ammepupper, sorte ringer under øynene etter mange netter på vakt. I beredskap. For livet du holder i dine hender.

 I alle fall til han bare blir litt større og sterkere… da er vi flere♥

Jørgine 

Nå sitter jeg her. Hjemme i min egen sofa, med brystspreng, gulpeflekker og et sovende lite mikromenneske ved siden av meg. Indigo Iro er ikke en uke gammel engang. Faktisk er det bare fem dager siden han kom til verden. Bokstavelig talt med nesa i sky, noe som bidro til at siste del av fødselen ble ganske så ubehagelig for både meg og ham. Allikevel tror jeg at dette var min beste fødselsopplevelse. Og det til tross for at lite gikk som planlagt.

I motsetning til de tre forrige gangene, så hadde jeg faktisk forberedt meg til denne fødselen. Pustet, slappet av langt utover normalen, visualisert, stilt flere spørsmål, funnet ut mer om hva som faktisk skjer i kroppen under en fødsel og prøvd å ikke stresse med å få den i gang.

Min svangerskapshistorikk er nemlig preget av mye overtid, og med både Filippa, Sokrates og Milano har jeg endt med å bli satt i gang. Nå hadde jeg derimot bestemt meg for å gi kroppen den tiden den måtte ta, for å komme i gang av seg selv og forhåpentligvis få en bedre fødselsopplevelse enn tidligere. Det har liksom ikke vært bare, bare å bli indusert, og spesielt Milanos fødsel ble ganske heftig etter en i overkant solid dose med modningspiller.

Men jaggu var det veldig mye lettere sagt enn gjort å være standhaftig, og allerede på termindato kjente jeg meg relativt langt nede. Det eneste som sto i hodet på meg var å få føde og jeg hadde ikke et snev av håp om at noe ville skje av seg selv. Alle de fornuftige tankene om å la naturen gå sin gang bare rant av meg. Jeg var bombesikker på at jeg kom til å trenge hjelp til å komme i gang denne gangen også, og jeg bare gråt og gråt. Helt irrasjonelt og med en total mangel på fornuft. Jeg vet, og selv om det er litt flaut, så trøster jeg meg med at sånn er det jo å være gravid. Hormoner på avveie liksom.

Nå når jeg ser tilbake, er det lett å tenke at det er i overkant dramatisk å bli så lei seg, for på ett eller annet tidspunkt så kommer jo ungen ut uansett. Enten det er snakk om to eller ti dager, og det er jo peanuts i forhold til de månedene en allerede har vandret rundt med en kjempekul på magen.

Men så husker jeg hvordan jeg følte meg. Hvordan det var å fungere med minimalt med søvn, nedpresset var konstant, magen knallhard og stram, og jeg var et følelsesmessig vrak. Ble ordentlig sliten av meg selv og de store hormonelle svingningene.

Derfor ymtet jeg allerede på første overtidskontroll sterkt frempå om å få hjelp til å komme i gang. Og på grunn av historikken min (aldri kommet i fødsel av meg selv), det faktumet at jeg hadde blitt strippet fire ganger uten noe særlig modning fra gang til gang, og at jeg var fjerdegangsfødende, så fikk jeg time for igangsettelse på Ahus fire dager over termin.

En stor lettelse, som endte i et brak da innleggelsen ble utsatt hele tre ganger på grunn av for høyt trykk på føden. Forståelig altså, med tanke på at jeg ikke hadde en medisinsk grunn for igangsettelse, men som sagt var jeg ikke helt meg selv på slutten og tok det meste ganske tungt.

En venninne foreslo at jeg kunne høre med Ahus avdeling Kongsvinger. Kanskje de hadde større kapasitet. For etter tre utsettelser på tre dager virket det ganske sannsynlig at det kunne komme flere. Det rakk jeg heldigvis ikke å finne ut av, for etter å ha kontaktet Kongsvinger, fikk jeg komme inn allerede dagen etter til ny overtidsvurdering.

Her vurderte de det også dit hen at en igangsettelse var innafor, og en time senere var jeg innlagt og klar for å ta vannet.

Herlighet så lettet jeg var over å ha fått komme til, og så utrolig trygg og ivaretatt jeg følte meg! Kongsvinger sykehus er mye mindre enn både Ahus og Ullevål og både tempoet og stemningen en helt annen der.

Vi var tre innlagte på føden, så jordmødrene hadde god tid til oss. Morten fikk være med meg hele tiden (også om natten!!) og vi hadde eget rom. Omvising på avdelingen fikk vi også, og vi fikk hilse på alle som var der da vi kom. Til og med anestesilege stakk hodet inn og sa at hun var der om det skulle vise seg at jeg ønsket Epidural. For en luksus!

Etter en matbit, noen telefoner for å informere de nærmeste om at jeg var innlagt, ble jeg også satt på drypp for å få i gang riene og etter fire timer begynte det å murre. Jeg fikk en veldig rolig start og riene økte nokså forsiktig i styrke. Noe helt annet enn stormriene med Milano og følelsen av å ha NULL pause å hente seg inn igjen på.

Jeg gikk inn i en egen liten boble, stengte ute omtrent alt uten hånden til Morten og noen beskjeder og spørsmål fra jordmoren vår.

Jeg hadde først og fremst fokus på min egen pust og overrasket meg selv med å være utrolig rolig og til stede! Her følte jeg at jeg hadde stort utbytte av både samtalene med Vibeke som hadde fødselsforberedende kurs med oss og jordmoren som fulgte oss opp på helsestasjonen.

Jeg falt litt ut av det da riene tok seg opp ordentlig, og jeg kjente jeg ble ordentlig redd for at det skulle bli sånn som med Milano. Ikke at det var noe som tilsa det, men jeg hadde nok litt angst for å få det like vondt og for at ting skulle komme helt ut av kontroll igjen. Det var derfor utrolig godt å få satt en Epidural og kjenne at roen kom tilbake slik at jeg kunne fortsette å ha fokus på pusten.

Epiduraltilførselen ble imidlertid skrudd helt av da riene ble hyppige, men åpningen forble uendret på 8 cm. Det skulle den vise seg å fortsette å være en god stund til siden Indigo hadde valgt en heller upraktisk måte å bremse seg på veg ned i bekkenet mitt. Han satt rett og slett litt fast og det ble relativt heftig å få ham ut. Han lå nemlig ikke i vanlig hodeleie. Jordmoren forklarte at barn som ligger motsatt veg som ham, kalles stjernekikkere. Altså med haken og ansiktet vendt opp mot stjernene.

Heldigvis hadde vi en fantastisk jordmor som virkelig brettet opp ermene og jobbet hardt med å prøve å lirke ham løs. Få ham langt nok ned i bekkenet til at jeg kunne begynne å presse. Det var uten tvil det vondeste jeg har opplevd noen gang og noe helt annet enn de tre forrige utpresningene. «Skitfødsel» kalte jordmoren vår det, men allikevel min beste.

Jeg husker nemlig det aller meste (akkurat slik jeg ønsket). Jeg kjente på så mye mestring når jeg klarte å puste meg gjennom hver rie og jeg følte at jeg stort sett hadde nok kontroll og ro til å suge inn hver eneste detalj av min siste fødsel.

Med andre ord gikk ikke så mye etter planen. Det ble Kongsvinger i stedet for Ahus, igangsetting denne gangen også, Epidural og til slutt stjernekikkerfødsel. Men det er vel akkurat sånn det pleier å være for de fleste. At det ikke blir slik man har sett for seg, men jeg er likevel så takknemlig. For at jeg fikk oppleve en så fin fødsel og for at jeg fikk så mange rundt meg som bidro til at alt gikk så bra!

Fødselsdato ble forresten 08.01.2022. Han kom til verden akkurat klokken 22:00 og veide 4055 gram. Den minste av våre gutter (Sokrates var 4550 gr og Milano 4350 gr) faktisk, men akkurat like puppeglad som søsknene sine!

Jeg nyter livet folkens, og må bare si tusen takk for alle heirop og støtte underveis i svangerskapet!!

Jørgine