Det er ikke tett mellom blogginnleggene akkurat, men i dag fikk jeg det over meg! Skrivelyst, og en litt lenger oppdatering enn det man får plass til i et Instagraminnlegg. 

Jeg har nettopp sett siste episode av «Jørgine, alene med flokken». Grått meg gjennom den. For alt jeg husker å ha følt da, og for det jeg føler når jeg ser det igjen nå. 

Hundekjøring vekker sterke følelser i meg. Flere enn jeg er i stand til å sette ord på. Jeg har følt på maktesløshet, kampånd, utmattelse, enorm glede, takknemlighet, redsel, forferdelig dårlig selvtillit og massiv mestringsfølelse – for å nevne noe. 

Det har vært kort vei fra det ene til det andre. I tillegg har innspillingen av denne serien og oppkjøring til løp, foregått i en veldig sårbar periode av livet. For parallelt med hundekjøring har vi også kjørt i skytteltrafikk til og fra sykehus med gutta våre. Det har vært utredninger opp og ned i mente, og vi har vært fryktelig langt nede og veldig redde. 

Allikevel føltes det aldri som et alternativ å ikke dra til Åsmarka for å laste hunder på bilen og dra ut på trening! Det føltes heller ikke ut som et alternativ å ikke delta på Gausdal eller Femundløpet. Selvsagt fordi det var gjennomførbart i praksis, ettersom Morten er den han er, og at jeg visste at ungene klarte seg uten meg i noen dager. Men det sier også noe om hva hundekjøring betyr for meg, hvordan det lader batteriene mine. Selv på de mest utfordrende turene. 

Det til tross for at ingenting så langt i livet har fått meg til å føle meg så blottet for selvtillit. Og det kommer fra noen som har konkludert med at mye av drivkraften min i livet, kommer fra nettopp den troen jeg har på meg selv. 

Allikevel har jeg villet fortsette. Lære mer, erfare mer og utfordre meg selv mer. Det handler verken om viljestyrke, mentaltrening eller ønske om å bevise noe for noen. Det handler om at det gir så vanvittig mye at jeg ikke klarer å la være å ville gjøre det igjen. At hundekjøring er noe helt eget. At det er fantastisk på en måte som ikke kan forklares. Bare erfares. 

Og jeg er så takknemlig ovenfor Leif Tore og Ida, som har sluppet meg til og stolt på at jeg kan ta vare på dyrene deres. Leif Tore som har latt meg prøve, feile, få det til, feile igjen, og få det til igjen. Som har stått som en bauta på sidelinjen og aldri mistet troen! 

Hundene. De fineste pelskledde firbeinte. Som har gitt meg noen av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt. Som viser en forståelse, samarbeidsevne og arbeidsmoral som er langt over fatteevne! Jeg elsker dem for det. Fra langt inni hjerterota! 

Og siden siste episode sendes i dag, er det også på sin plass å berømme produksjonen. Som har stått i det sammen med oss og laget en serie vi er så ufattelig stolte over! I tillegg til alle som har bidratt underveis med sin ekspertise og hjelp! 

Håper dere vil se serien om dere ikke allerede har gjort det ♥ Alle fem episodene ligger nå på tv2 play, og siste episode sendes i kveld kl 20:00 på tv2! Og her er er en lenke til to uker gratis tilgang til tv2 play om noen skulle trenge det!

Jørgine 

I desember 2020 testet jeg hundekjøring for første gang, og jeg elsket hvert eneste sekund av opplevelsen. De påfølgende månedene fikk jeg etter hvert være med Leif Tore, som driver Sjusjøen Husky Tours, på flere og flere turer. Langsomt men sikkert ble jeg pittelitt mindre amatør og i april 2021 utfordret han meg til å prøve meg på Gausdal maraton i januar året etter. Et hundeløp på 300 km.

Vi begynte å trene enda litt til, og jeg ble enda litt mer glad i hunder og hundekjøring.

Så ble jeg gravid, og det var ikke akkurat planlagt. Med termin i januar ble det selvsagt nokså umulig å få til å delta i hundeløpet, og hele greia ble utsatt. Jeg fortsatte allikevel å kjøre, men selvfølgelig langt mindre enn det jeg ville gjort om jeg ikke hadde vært gravid.

Heldigvis var ikke Leif Tore lei av meg, så vi bestemte oss for at vi skulle prøve oss igjen denne vinteren. Og da ikke bare på Gausdal maraton, men også på Femundløpet. Noe som er litt kokko. Å tro at jeg, med såpass lite erfaring, skal klare å kvalifisere meg og ikke minst delta på et hundeløp på 450 km.

Men så tror jeg allikevel at man kan komme innmari langt med et brennende engasjement, stor treningskapasitet og ikke minst veiledning og støtte fra fine folk som ønsker at du skal få det til.

Så jeg prøver meg. Følger drømmen og hopper i det med både armer og bein. Vel vitende om at jeg i utgangspunktet er amatør og med stor ydmykhet både for de profesjonelle som driver med dette, og for sporten generelt. Jeg føler meg heldig som får ta del i dette, og har enorm respekt for de ekte hundekjørerne. Både fordi dette er vanvittig tidkrevende og ikke nødvendigvis spesielt lønnsomt, men mest av alt fordi de elsker hundene sine.

Jeg vet jo at mange er skeptiske til å bruke hunder på denne måten, men jeg håper å kunne vise frem hvor utrolig fint det er. Samspillet mellom hund og menneske. Hvor mye hundene elsker å løpe, og hvor mye de som står på sleden elsker å se hundene sine få gjøre det de liker aller best.

Og ja, det blir serie av det! På TV2, neste år en gang!!!!!!

Helt til slutt. Takk til han som introduserte meg for dette, har drasset på meg i utallige turer, og har troa på at jeg kan få det til! Leif Tore du er best. Og det er Ida også <3

Jørgine 

De siste 12 ukene har fredagene bestått av utallige gjennomganger av koreografi og aller siste finpuss før sending. I dag er derimot en helt vanlig fredag, og det samme gjelder morgendagen. Ingen sminking, glitter, kameraprøver, nerver eller spenning. Bare vanlig helg, og det kjennes utrolig deilig.

Jeg har savnet hverdagen enda mer enn jeg trodde, og selv om den er alt annet enn rolig og avslappende er det deilig å være en del av kaoset her hjemme igjen. Når det er sagt angrer jeg ikke et sekund på at jeg takket ja til å være med på Skal Vi Danse All Star. Det har vært en opplevelse for livet, og jeg er utrolig takknemlig for alt jeg har fått være med på, alt jeg har lært, mestringsopplevelsene og utfordringene.

Det er det jeg sitter igjen med, i tillegg til et bunnsolid vennskap til Santino så klart, ikke skuffelsen over å ikke ha stukket av med første plassen. Tro det eller ei, men det kjennes helt greit å ikke ha vunnet. Vi ble slått på målstreken av noen som har levert danseprestasjoner i øverste klasse fra første uke, og jeg har fått være med tidenes sesong av Skal Vi Danse.

Så kanskje jeg har vokst litt i løpet av disse ukene, eller i alle fall siden forrige gang, for jeg er altså så stolt over det vi har fått til og det kjennes ut som en like stor bragd uavhengig av utfallet! Og dere som begynner å kjenne meg, vet jo at det ikke er en selvfølge når det kommer til meg.

Ellers stormer det fint i media om dagen, og jeg har for lengst mistet oversikt over antall artikler som har blitt skrevet om de få kontroversielle linjene jeg la ut mandag kveld. Jeg har valgt å holde munn siden, ettersom jeg rett og slett ikke har noe mer å kommentere, men det har ikke hindret noen i å ta det fullstendig ut av konteksten det ble skrevet i. Mikse og trikse, spe på med andres uttalelser og blåse det opp til noe langt større enn det faktisk var.

Men, men… jeg tenker at det som vet, de vet. Og de som ønsker å misforstå, de hadde misforstått uansett. Sånn er det stort sett alltid <3

Igjen takk til alle som har stemt, heiet og støttet oss gjennom denne opplevelsen! Det har vært helt rått, og jeg føler meg ordentlig heldig så har en så fin heiagjeng! Litta mimring på slutten her, så skal jeg gi meg! 

Tango med lungebetennelse i første program! Rett fra Kypros til sending, og har fortsatt ikke kommet over at vi bommet på løftet, men herlighet så gøy det var!! 

Program to! Litt mindre nervøs enn på premieren, Santino klarte å puste normalt igjen og en fest av en jivekoreografi! 

Chachacha i program tre! Den uken slet jeg med å skjønne hva jeg drev med. Plutselig var det ny telling, og mer skulle ikke til for å vippe meg av pinnen, men vi landet på begge på beina!

Første program etter at Santino fikk skulderen ut av ledd. En rar og trist uke, men utrolig stolt over det vi fikk til sammen med Lars tross alt <3

I program fem ble det enarms paso doble i Kill Bill kostyme! Sykt bra løst av Santino, og veldig lettet over at vi fikk danset sammen igjen! 

Så var det slowfox! Til Morten! Og med Morten <3

Lip sync i program syv! Med en hel skokk med nydelige gutter! Takk til både Jump crew gutta og brødrene mine for formidabel innsats og en helt vanvittig gøy lørdag! 

Samba og gruppedans! Første uken med to danser. Jeg danset for hundekjøring og melkespreng! 

All star i all star! Salsa med Atle og Santino! <3

Halloween i program 10! Første og eneste uken på topp alene etter argentinsk tango, og duodans med Chengiz og Rikke! 

Semifinale med nerver på topp, duell mot Hetland og billett til finalen!!! Paso og Rumba på parketten! 

Og ikke minst grinemaraton med Noah på balkongen <3

Finalen!! Den desidert gøyeste av alle lørdager, og tro det eller ei den med minst nerver! Argentinsk tango, samba og moderne <3 

En siste takk til alle de som jobber i kulissene til Skal Vi danse! Med alt fra hår til kamera. Det er mange flinke folk det♥♥♥

Foto over av Jan-Petter Dahl, Thomas Andersen og Espen Solli

Jørgine