I helgen delte jeg et personlig og litt sårt innlegg hvor jeg fortalte om en hendelse som skjedde onsdag kveld. Kort fortalt var Morten, jeg og guttene på skogstur med hodelykter, bål, sjokolade og varm saft. Det sist nevnte skulle jeg ønske vi hadde droppet, for i løpet av få sekunder hadde familiens yngste familiemedlem sølt en halv kopp med glovarm toddy over brystet. En lite gjennomtenkt beslutning av meg, som var den som ga han koppen, for selv om tanken var å både hjelpe til og blåse og passe på at ingen skulle brenne seg, så gikk alt fort. Veldig fort. Slik det ofte gjør med småtasser.

Jeg har vært helt fra meg av dårlig samvittighet, men det har vært til overraskende stor hjelp at så mange av dere har valgt å fortelle om lignende hendelser eller bare sende koselige eller støttende ord. Så takk. Igjen <3

Det går heldigvis veldig bra med Milano. Vi har så og si vært innom A-hus daglig siden det skjedde, og brannskadene som dekker ca en håndflate av brystet blir passet godt på av dyktige leger og sykepleiere. Bandasjene skiftes ofte, og skaden har fortsatt andre forbrenningsgrad, noe som betyr at dette med stor sannsynlighet leges av seg selv over tid.

Men over til den egentlige grunnen til at jeg skriver dette innlegget.

Jeg ble nemlig kontaktet av Norsk Forening for Brannskadde for noen dager siden. De jobber for tiden med et prosjekt sammen med Norsk brannvernforening som heter Sky Ilden. Det handler om nettopp det vi har vært utsatt for, brannskader på barn og unge.

Prosjektet har som mål både å begrense antall skader og ikke minst formidle kunnskap i tilfelle man skulle være så uheldig å plutselig befinne seg i en situasjon som vår. Dette skjer dessverre med ganske mange. Bare i Norge er omtrent 15.000 personer innom enten lege, legevakt eller sykehus på grunn av brannskader årlig . Den vanligste årsaken er – skolding med varm væske.

Jeg må si jeg var totalt uforberedt på at relativt små mengder varm drikke kunne forårsake så store skader. Og jeg var heller ikke helt sikker på hva jeg skulle gjøre da uhellet først var ute.

Nå var jo vi i en litt spesiell situasjon med tanke på at vi befant oss midt inne i skogen, og det mest logiske for oss da, ble derfor å reise rett til legevakten. Hadde vi vært hjemme så har jeg lært nå at følgende er måten å håndtere det på:

1. Kjøl med 20 graders vann i 20 minutter (20/20 er en fin måte å huske det på) Dekk til resten av kroppen med tepper eller lignende for å holde personen varm.
2. Ring 113 ved mistanke om alvorlig skade. Se og observer nøye – brannskader kan se ufarlig ut rett etter ulykken.
3. Dekk til det utsatte området med bandasjer/håndklær – Plastfolie/Gladpack er et meget godt alternativ! Ikke bruk kremer (aloe vera) rett etter en skade.

Mulig at mange var visste dette fra før, men også mulig at noen, slik som meg, ikke helt har vært innom tanken på at dette kunne skje med oss og dermed ikke er helt forberedt på hvordan man håndterer slike situasjoner.

Så her har dere altså oppskriften, og en liten påminnelse om at det er fort gjort. På denne tiden av året er det jo mye varm drikke, så pass på. Dere selv og de små <3

Jørgine

 

 

 

 

 

 

Det er ikke lenge siden jeg skrev innlegget, «Jeg passer ikke til å være mamma», etter å ha vært verdens mest utålmodige og upedagogiske mor en onsdagsmorgen. Det var egentlig ikke så dramatisk, for jeg vet godt at man noen dager er en rævva utgave av seg selv. Dessuten bekreftet et hundretalls mødre (i kommentarfeltet) at de har det på samme måte fra tid til annen. Så det blåste fort over, og jeg hentet meg fint inn igjen da ungene kom hjem fra skole og barnehage.

Det som skjedde onsdag kveld derimot, en uke senere, kjenner jeg at jeg ikke takler like bra. Det stikker dypere, og gjør egentlig ganske vondt.

For det som skulle være en hyggelig kveldstur i skogen, med bål, Nonstop og varm saft, utviklet seg til en dramatisk opplevelse som jeg føler jeg har skylden for.

Jeg hadde som sagt varmet saft på termos og skjenket i en halv kopp som jeg ga til Milano. «Den er veldig varm», sa jeg til toåringen min og burde visst bedre, for i stedet for å blåse på, og sørge for at alt gikk for seg i riktig rekkefølge, så skulle jeg «bare» skru på lokket på termosen først.

Derfra gikk alt fryktelig fort. Før jeg hadde rukket å sette fra meg termosen hadde Milano hoppet over blåsingen, brent seg på tunga og deretter sluppet koppen slik at han sølte ut innholdet over hele brystet. Inni dressen!

I lys fra bålet så ingen av oss ordentlig hvor saften hadde havnet, men han gråt på en desperat måte jeg ikke hadde hørt før, og vi skjønte med en gang at dette var alvor.

Jeg rev av han klærne og så at huden hadde skåldet av på brystkassen hans. Et illrødt parti, på størrelse med hånden min. Så husker jeg ikke verken hva jeg tenkte eller hva som skjedde rundt oss, men jeg fikk han på sykkelen, i bar overkropp, og løp hjem alt jeg orket for å hente bilen, mens Morten, Sokrates og Trym ble igjen og samlet sammen tingene våre.

Så bar det rett på legevakten. Milano gråt, og jeg gråt, og begge to ble nesten umidelbart plassert under en kald dusj før vi ble sendt videre til A-hus med en midlertidig bandasje. Jeg klissvåt, Milano naken og pakket inn i et teppe.

Tror ikke jeg trakk pusten ordentlig før vi lå på sykehussengen på A-hus og legen sa at dette kommer til å gå bra. Det så ut til å være en andregradsforbrenning som mest sannsynlig ikke gikk så alt for dypt.

Deretter var det en hel haug med sykepleiere som assisterte legen. De renset, dullet, bandasjert, smilte, klappet, ga premie, is og smertestillende før vi til slutt ble sendt hjem med både kompresser, plaster, teip og bandasje. Ny time dagen etterpå, og forsikring om at dette kom til å ordne seg.

Man blir så takknemlig. Ikke bare for å få medisinsk hjelp, men omsorg og oppfølging også.

Og midt opp i alt så var jeg flau og lei meg. Dette kunne vært unngått om bare jeg hadde vært mer forsiktig, og hva er verre enn at barna dine har det vondt? Ingen ting!

Milano har egentlig vært i kjempeform, og i går da vi var og skiftet bandasjen på nytt, fikk vi nok en gang beskjed om at dette kom til å gro fint. Han leker, herjer som før, er like sta, like urolig om natta, og superstolt over bandasjen sin.

Og jeg vet jo at sånt skjer. Uhell skjer, men jeg har liksom ikke klart å riste av meg den vonde følelsen av å ikke ha vært oppmerksom nok. Følelsen av å ha slurvet som mamma. Den vil jo man helst unngå liksom. Så om du som leser dette, har hatt den samme skyldfølelsen på ett eller annet tidspunkt… vi er to. Jeg er der nå. 

Vet det blir bedre etterhvert, og kjenner allerede at i dag er en mye bedre dag. Dessuten er det aller viktigste at Milano har det bra, og han snakker i et kjør om «doktoren sin». Forteller til alle som vil høre at han brente seg og at han har vært på A-hus.

Så mest av alt. Takk til alt av helsepersonell vi har møtt i løpet av de tre siste dagene som lappet oss sammen både fysisk og mentalt og fikk snudd denne ulykken til en innholdsrik opplevelse for en toåring som gjerne vil tilbake til sykehuset.

Flekkene er ikke blod, men fra saftisen han fikk på akuttmottaket for barn 😉 Og bandasjen har blitt mindre og nettere for hver gang vi har skiftet. Dette er den første vi fikk, og ungene syntes Milano så ut som en pandabjørn♥

Jørgine

På mandag fylte lillebroren min 19 år. Lille Noah. Han som lyver til mamma om lekser han ikke har gjort og insisterer på at han har støvsugd rommet sitt enda det er helt åpenbart at han ikke har gjort det.

Han som er dønn ærlig om alt det andre. Det viktigste, når alt kommer til alt.

Han er åpen om at han i perioder sliter med angst. Sånn at han syns det er vanskelig å puste eller blir stressa og urolig uten å skjønne årsaken. Han er ikke flau over at han har fått hjelp til å takle det. Både profesjonelt, og ved å snakke med oss i familien. Han er åpen om at han fremdeles er avhengig av å bli beroliget av mamma i slike perioder.

Broren min er katastrofetenker. Ser for seg utenkelige scenarioer og må ha tusen bekreftelser på at de ikke skjer. Helt på linje med meg akkurat der, men jeg er så stolt av ham. At han tør å være så ærlig om noe som mange velger å holde for seg selv, fordi det er flaut å snakke om det. Kanskje spesielt om en er gutt.

Men nettopp fordi han er så åpen, så har han etter hvert fått god kontroll på de tingene han stresser med. Med gode strategier og mennesker han stoler på, så får han orden på kaotiske tanker.

Det tror jeg er en viktig melding ut til alle. Angst, ubehag og stress blir mye letter både å kontrollere og holde orden på om man åpner seg for noen.

En venn, en fastlege, en helsesøster, lærer, forelder eller søsken. Dumme tanker må luftes. Dumme tanker må høres. Slik kan de ufarliggjøres og bearbeides.

De aller, aller fleste har hatt tunge perioder i livet. Tanker eller ting som er vanskelig å takle. I alle fall på egen hånd. Ingen slipper helt unna, men for noen samler problemene seg opp i større knuter enn for andre.

Du må ta vare på helsen din. Ikke bare den fysiske, men den mentale også. Du er ikke sinnsyk, eller gal om tanker og stress blir for mye å takle. Du er helt normal. Som Noah, og da må du gjøre som han. Finne noen å snakke med.

Da han var mindre, hadde han ofte vondt i kjeven. Han skar tenner i søvne og drev oss i perioder til vannvidd med en evig kremting. Stakkars fyr. Årsaken var stramme muskler forårsaket av stress. Ikke fordi han hadde så mye å gjøre, for det har aldri plaget Noah, men musklene i hals og nakke var så spente at de forårsaket disse merkelige plagene.

Nå er de symptomene borte. Han har lært seg strategier som holder angstanfallene i sjakk, og fordi han er så flink å snakke om det, så har katastrofetankene hans blitt ufarliggjort.

Jeg sier ikke at alle som stresser nødvendigvis har angstproblematikk. Jeg sier heller ikke at alt lar seg løse like enkelt som for Noah, men jeg sier at å holde vanskelige, triste, skremmende tanker for seg selv, det hjelper ingen. Ikke deg og ikke de du har rundt deg.

Jeg sier heller ikke at triste tanker betyr at du lider av depresjon. De fleste er både redde og triste inn imellom, men mye kan unngås om du finner noen å dele tankene dine med. 

Nå er vi i gang med andre omgang av Korona. Med nedskjæringer, innstramninger, sprit, munnbind, smittefare og bekymringer. Det er ikke enkelt for noen, men for enkelte oppleves det tøffere, tyngre og mer utfordrende enn for andre. Sånn er det bare. Vi er ikke skrudd sammen på likt, men kjenner du at du trenger hjelp til bearbeiding, så vær så snill å tørre å be om hjelp. Det er ikke et tegn på svakhet, men derimot styrke, mot og selvinnsikt♥

Jørgine