I går la jeg meg med blandede følelser.

Jeg var lei meg, skuffet over meg selv, utrolig lettet over å ikke ha røket ut, kjempeglad for at gruppedansen gikk så bra, og litt usikker. 

Hvordan vil jeg egentlig fremstå? Hva er min rolle i Skal Vi Danse? Hvorfor er jeg med? 

Nå vet jeg ikke helt hvordan det opplevdes på skjermen, men etter Jørgen og min sin pardans var jeg litt i oppløsningstilstand. 

For det gikk ikke helt som planlagt, og jeg følte det var min feil. 

Det var jo tross alt jeg som hadde valgt sang, kostyme, uttrykk og ikke minst at det skulle pushe grensene mine. Jeg ønsket meg en utfordrende koreografi, en dans hvor jeg virkelig måtte bruke styrken min for å komme meg gjennom. 

Og så ble det ikke helt slik som vi hadde tenkt. Og det er det jo fare for når man velger å ikke kjøre et sikkert løp. 

Men jeg takler dårlig å feile, og da vi får dommerpoengene, får jeg bekreftet det jeg selv har tenkt. Det ble ikke helt den flyten vi hadde på trening, og på to av løftene, spesielt det ene, blir det rot. 

Jeg er så sint på meg selv der jeg står, men prøver iherdig å klistre på meg et smil. Klappe for de andre deltakerne og være blid og glad. 

For ja. Vi er på TV, og deler av Skal Vi Danse er en slags sjarmøretappe. Det er jo et ordentlig feel good program. Seerne vil le, gråte, juble og heie når hele familien samles foran skjermen på lørdagskvelden. 

Og det er alle vi som deltar innforstått med, men noen passer nok bedre inn enn andre. Uten at det trenger å være negativt på noen som helst måte. 

Jeg vet at jeg har en tendens til å stille for høye krav til meg selv og jeg vet også at jeg takler dårlig å ikke innfri forventningene jeg har til meg selv. 

Jeg har et litt for stort konkurranseinstinkt, og det er ikke alltid like sjarmerende. 

Jeg vet også at jeg er for dårlig til å legge ubetydelige småfeil bak meg. Jeg vet at jeg lar det gå inn på meg. 

Disse følelsene sliter jeg med å skjule. Og det er nok derfor jeg har fått høre ved flere anledninger at jeg oppleves som både uentusiastisk og utakknemlig. 

At det ikke virker som jeg koser meg, at jeg ikke har lave nok skuldre, at jeg ikke tar del i felleskapet, og at jeg aldri er fornøyd med det jeg leverer. 

Mange av de som har gitt meg disse tilbakemeldingene, har gjort det med gode intensjoner. De har kanskje vært redd for at jeg blir misforstått og ikke kommer spesielt godt ut av situasjonen. 

Så i går kveld tenkte jeg at om jeg vil være med videre i konkurransen må jeg forsøke å tone ned min egen personlighet. Være litt mer sprudlende i sync, smile mer, heie mer, klappe mer, gi flere komplimenter til de andre deltakerne, ikke vise hvor lyst jeg faktisk har til å nå toppen. Ikke vise at jeg blir skuffet når jeg gjør feil. Bare være mer jovial. Rett og slett. 

Men i morges så jeg litt annerledes på saken. For jeg vet jeg får en guffen og ekkel følelse av å late som. At jeg hater meg selv når jeg prøver å fremstå som noe jeg ikke er. 

For jeg er jo ingen solstråle. I alle fall ikke hele tiden. Jeg er ikke en sprudlende blidfis. 

Jeg er sta. En dårlig taper. Og jeg blir kjempehissig når jeg ikke får til ting. 

Men det betyr ikke at jeg ikke elsker å være med på Skal Vi Danse og det betyr heller ikke at jeg ikke unner andre å gjøre det bra! 

Jeg tar heller ingen ting for gitt, og setter umåtelig stor pris på Jørgen sin utrettelige tålmodighet! 

Så til alle dere som stemte på meg i går. Takk. Takk. Og atter takk♥  Og takk til familien min og vennene mine, som heier på meg uansett hva jeg finner på! 

Og takk til Isabell og Emilie (og gutta så klart). For at vi sammen klarte å levere ett fyrverkeri av et show…..som dessverre bare reddet to av oss…, men snakk om å ryke ut med klasse! Det er bare hylle både duelldansen hennes, som var vilt bra, og det Isabell sa da hun takket for seg♥

Et eksempel til etterfølgelse. Spesielt for meg 😉 

Jørgine♥

For en uke dette har vært! Utvilsomt den mest hektiske og krevende siden starten av Skal Vi Danse. Av flere grunner… 

Treningsmengden har jo doblet seg siden uke en’ og nå trener vi ca. seks timer om dagen. Det er ikke lenger slik at det er hodet som får kjørt seg. Jeg kjenner det i kroppen også. 

Denne uken øver vi på to koreografier. En gruppedans, og så Jørgen og min sin pardans. 

Sistnevnte har vært en hard nøtt. Den har mange steg, krevende overganger, hopp og rulling på bakken. Jeg er full av blåmerker, kuler og brannsår etter å ha kjempet siden søndag for å få dette til å se bra ut. 

Denne uken føler jeg et ekstra ansvar også, siden det er «kjendisens valg» og det er jeg som har bestemt musikk, kostymer og sminke. Jeg har kommet med noen forslag til koreografien selv om det selvsagt fortsatt er Jørgen som skal ha all æren for sluttproduktet. 

Vi skal danse til This is me. Barbente og uten glitter og paljetter. 

Jeg har lyst å ligne litt mer på vanlige Jørgine denne lørdagen. Uten så mye stæsj og oppsatt hår, og med klær jeg har funnet i skapet mitt, ikke på kostymelageret. 

Selv om jeg virkelig elsker å bli dollet opp altså. Og det kommer jeg til å bli til gruppedansen. 

Men siden jeg først fikk bestemme, tok jeg noe som lå hjertet mitt nært. Noe jeg føler meg som meg selv i. 

Så får det briste eller bære♥

Foto Cato Ingebritsen 

Og ellers har det som jeg sa vært en hektisk uke også utenom dansen. 

De siste dagene har jeg nesten hatt følelsen av å være med i et slags maraton!

Torsdag var det dans på morgenen, så parkettprøver i Nydalen, dans igjen frem til ettermiddagen. Deretter innspilling av Senkveld, og rett på premierefest med Funkyfam resten av kvelden. 

Fredag var det pressedag hele formiddagen, dans resten av dagen og noen sårt tiltrengte timer med jobb på kvelden. 

Litt sliten. Litt stressa. Litt dårlig samvittighet for ungene, og litt kaos i hodet.

Men også ufattelig takknemlig. For alt jeg får oppleve, være med på og alle de fine menneskene jeg kan dele det med! 

Foto Espen Solli 

Vi danser forresten som andre par ut i kveld!! Spent!! Og så er det jo gruppedans til slutt. Sammen med Emilie og Isabell♥

Jørgine

Annonse Elkjøp

Da vi bodde i Oslo hadde vi vaskemaskin og skittentøyskurv på badet. Det funker så klart, men som alle vet, finnes det et langt bedre alternativ. Det krever plass vel og merke, og penger, men herre min hatt det er nydelig med vaskerom!

Og etter å ha hatt det i snart et halvår, elsker jeg det bare enda mer.

For det første har vi et sted å oppbevare alt av ull, yttertøy, votter og luer. Og så er det så deilig å slenge fra seg våte og møkkete regnjakker og sko rett inn på flisene. Skittentøyskurven er gjemt inne i skapet og jeg kan sitte på varmt gulv å brette nyvaskede og nytørkede klær.

Egentlig skulle jeg ønske at det rommet var lydisolert. For det er dit jeg stikker når jeg trenger en timeout. Da lukker jeg døra og jobber meg systematisk gjennom skittentøyet. Syntes det er helt nydelig jeg. Har alltid fått roen av å rydde. Er det flere som kjenner seg igjen i det? Eller er jeg kokko?

Faktisk har vi hatt noen situasjoner i det siste hvor Morten har forvist meg til vaskerommet.

Er jo ikke til å skyve under stol at Skal vi danse-bobla har gjort noe med meg. Har litt kortere lunte enn vanlig, og blir litt lettere oppkavet av små ting.

Så Morten har gjort rett i å sende meg på avstressing til vaskerommet. Det funker. Selv om hele gjengen vel og merke går i skytteltrafikk til og fra for å spørre meg om ting og tang.

Skal jeg skaffe meg en nøkkel kanskje? Hahah, neida. Joda… neida. Eller?

I alle fall setter jeg umåtelig stor pris på dette rommet. Og utrolig fornøyd med både innredning fra Epoq og hvitevarene fra Elkjøp.

Om du vurderer å skaffe deg et fristed du også, ser for meg at jeg først og fremst snakker til damer nå, uten å virke som en antifeminist. Så sjekk ut ulike løsninger her.

Jørgine♥