Jeg tror de fleste som følger meg har fått med seg at jeg er oppe tidlig relativt ofte. Egentlig blir det feil å si tidlig på morgenen når jeg tenker meg om… sent på natten føles mer nærliggende å kalle det!
Dette er selvsagt ikke frivillig. Tvert i mot.
Å bli tvunget ut av søvnen mellom klokken 04.30 og 05.00, vil jeg tørre påstå er nokså brutalt.
Og vet dere hva det mest irriterende av alt er? Om Milano av en eller annen grunn skulle finne på å sove til for eksempel 05.30, så kan du banne på at jeg våkner av meg selv før ham. Og vet dere hva jeg gjør da? Ligger og venter på at han skal sette seg opp i sengen å vræle.
Det gjør jo han etterhvert, og da er det bare å komme seg opp. For tro meg, han er ikke interessert i å legge seg igjen. Det har vi prøvd. Veldig. Mange. Ganger.
Som alle andre foreldre med søvnmangel har vi også eksperimentert. Med ulike tidspunkter for legging, forskjellige måltider før sengetid, synging, vugging, lys på, lys av og mye annet viss vass som ikke har hatt noen som helst innvirkning på når den mannen bestemmer seg for at dagen skal begynne.
Heldigvis er vi to. Og vi er et bra team. Vi bytter på. Tar annenhver dag, med mindre enn av oss er ekstra sliten. Da stepper vi inn for hverandre♥
Jeg tenker ofte på mamma når jeg sleper meg opp av senga. Spesielt da hun hadde tvillingene. Alene.
Så all kudos til alle dere aleneforeldre der ute. Dere gjør en heltemodig innsats. Virkelig!!!
Og det gjør jo vi som er to også. Men det er jammen godt å vite at annenhver dag så får man stå opp samtidig med vanlige mennesker!
Bit tenna sammen til de av dere som er i samme situasjon! En eller annen gang går det vel over 😉
Jørgine!
