For to år siden skjedde det noe som snudde opp ned på livet mitt.

Jeg var totalt uforberedt og det ble mange tøffe tak for å få orden på meg selv igjen. Jeg valgte å være åpen om det jeg gikk gjennom. Av mange ulike grunner, men mest fordi jeg måtte ta tilbake kontrollen. Vise at nå visste jeg også.

Det skulle ikke være nødvendig å spekulere, hviske eller baksnakke. For jeg utleverte hva jeg følte, hva jeg syntes og hvordan det påvirket livet mitt. Hvordan alt falt sammen.

Når det en bygger livet sitt på, samme hva det er, blir tatt av en tsunami og grunnmuren blir revet vekk, står man igjen og vet verken hva eller hvordan. Hele din eksistens blir satt på prøve og den virkeligheten du har levd i viser seg å ha vært en illusjon.

Siden det første innlegget om min opplevelse har jeg jevnlig fått meldinger og spørsmål fra kjente og ukjente vedrørende lignende situasjoner. Hvordan komme seg videre fra en dypt personlig krise? Tør man stole på noen igjen? Er det verdt risikoen?

Jeg sitter ikke med fasiten. Men jeg kjenner igjen den desperate følelsen av å søke svar, tolke og begripe det ubegripelige.

Jeg vet bare at det er mulig og at der finnes mange veier å gå.

Jeg fant min, og jeg kan med hånda på hjerte si at jeg er lykkeligere nå enn noen gang.

Allikevel bærer jeg preg av å ha blitt sviktet. Jeg har en irrasjonell frykt i bagasjen som dessverre påvirker mine nærmeste. Aller mest Morten.

Jeg er redd for mye, men aller mest for å bli ført bak lyset og ydmyket igjen.

Jeg er redd for å reise bort og kom hjem til en seng som noen har lagt i. Jeg er redd for å være hjemme å ikke vite hva som skjer når han er ute å reiser.

Plutselig kan jeg få panikk av en litt lenger tur til butikken. Ikke fordi jeg tror at Morten stikker innom en annen jente på vei hjem fra Kiwi, men av erfaring vet jeg at det er mulig.

Jeg unngår telefonen nå når jeg er hjemme i Ålesund. Jeg holder meg til sms. For frykten for at han jeg elsker ligger ved siden av noen andre samtidig som vi snakker sammen, er plantet i meg.

Jeg har ingen som helst grunn til å betvile noe som helst når det gjelder Morten. Men irrasjonelle følelser er vanskelig å styre.

Når jeg kommer hjem i dag er jeg ukomfortabel. Tenk om… hvem vet… kanskje min virkelighet er en illusjon igjen…

Men Morten venter. Holder rundt meg og ”prater” meg trygg igjen…

Gang på gang.

Jeg har mange grunner til å elske den mannen. Men mest fordi han er stødig når jeg frykter det verste. Fordi han vil leve med min bagasje. Fordi han tar meg for det jeg er på godt og vondt.

Dette ga kanskje flere spørsmål enn svar på det mange lurte på, men jeg tror ikke det finnes noen oppskrift på hvordan man kommer seg videre. Veldig mange har kommet seg gjennom langt større traumer enn meg, så kanskje det aller viktigste er å ha troa på at livet kan bli bra etter en personlig katastrofe..at nære relasjoner er viktige og at livet faktisk er et sjansespill.

Jørgine♥

Til opplysning:

Dette er en blogg. En arena for undertegnede til å dele treningstips, selvskryt, personlige tanker og meninger, promotere egne prosjekter og eventer, dagligdags svada og alt mulig annet jeg ønsker å skrive om.

Det er HELT frivillig å lese denne bloggen. LES: du behøver IKKE å følge meg om du syntes jeg er arrogant, fæl, psykopatisk, manipulerende, dum eller ekstremt egosentrisk.

Om du tidligere har fulgt meg, men plutselig føler at jeg har mistet hodet til berømmelsen eller framsto som en HELT annen person på tv enn det du trodde, er det også helt innafor å slutte å klikke deg inn på www.funkygine.com.

Jeg lover å ikke klandre deg for det…

Jeg er den jeg er, og må si meg fornøyd med det. Du derimot, trenger IKKE å være fornøyd med meg eller min væremåte. Du kan hate meg. Men… ett lite tips bare:

Slutt å lese bloggen min!

Det er ikke sunt å være så sinna på mennesker man ikke kjenner. Det er ikke sunt å ha så lite på agendaen at man legger igjen hele seks kommentarer under 6 forskjellige navn på en blogg som skrives av at menneske du åpenbart har store problemer med å ”svelge”.

Jørgine kan banken dritten ut av deg om ikke blikket eller tunga hennes dreper deg først, men ja, la oss sende henne til Syria. Den dama kan alene utslette IS, det er det ingen tvil om.

Du kan jo bare kjøpe alle sesongene av «The Sopranos» på DVD hvis du savner narcissister som går over lik.

Ikke sur?:p Du er fullstendig psycho. Har du empati for andre i det hele tatt eller er du 100% narcissist? Måten du tar offerrollen på er klassisk psykopati. Du bør komme deg til psykolog snarest før du dreper noen. Hjelpe meg!

For ikke å snakke om Norges største sosiopat…For ei grusom dame, blir helt kvalm av all sytinga.

Jørgine, du er opplagt en psykopat. Jeg har aldri i mitt liv sett noen som er så totalt blottet for empati og en så elendig taper. Måten du manipulerte Christine på og oppførte deg i tv serien skremte meg. Forsetter du sånn, kommer du til å dø alene og bitter. Søk hjelp nå, eventuelt meld deg inn i Fremmedlegionen og dra til Midt Østen.

Jørgine er ei drittkjerring. Manipulerende, en elendig taper, ekstremt egosentrisk og blottet for sympati. En person som ville ha dolket deg i ryggen og stjålet maten din hvis det var krig. Jeg er sjeleglad for at hun røyk ut, bare synd NRK måtte plage oss med den usmakelige sytinga hennes og svake Christines karrakterløse smisking ovenfor sjefsosiopaten Jørgine.

Ta deg en joggetur, skaff deg noen hobbyer og utvid ditt personlige nettverk. Så slipper du å være et lite nettroll som får ett kick av å hetse mennesker du ikke har noe som helst forhold til.

Også dere ↓ da… Spesielt du Geir Ludvigsen som er her og kommenterer titt og ofte…

Problemet er ikke en god porsjon selvtillit. Problemet er når man har så mye selvtillit at man tror verden kretser om en selv – og man helt mister evnen til å løfte blikket å se omgivelser utenfor sitt eget ego. Godt å se at konkurransen nå fortsetter med personer med litt mer sosiale antenner og oppegående oppførsel på TV. Hovmod står for fall, godt du ikke lenger jobber i skolevesenet med dine holdninger og verdier.

Godt mulig du er tøff fysisk og at du kunne gått langt i konkurransen basert på dette alene. Men å være tøff handler også om å holde hode kaldt og være tøff nok til å holde følelsene i sjakk. Synes du kunne spart deg for tiraden og sytet etter at du røk ut. Spart oss tv-seere som faktisk heiet på deg. Etter å havnet sist og klart å henge i 2,5 minutter så bruker du 20 minutter(mer??) på å syte og klage om at du BURDE vært best. Det er ikke særlig tøft. En ting er vinnervilje, en annen ting er bitterhet.. Vil du at andre skal oppfatte deg så tøff som du tror du er, bør du ta dette nederlaget til etterretning og kanskje forandre innstillingen din til endel ting.. Lykke til!

Om jeg virkelig har det egoet og er så egosentrisk som dere hevder. Tror dere virkelig at jeg tar til meg kritikk?

Bruk tiden deres på noe annet folkens.

Er forresten veldig enig i at det ble mye syteTV i episode fire av Norges Tøffeste. Dessverre har jeg hatt lite innvirkning på klipping til NRK. Til tross for at dere kanskje tenker at en så manipulerende person har tatt kontroll over Norsk Rikskringkasting.

Helt til slutt… kritikk tåler jeg. Det skulle bare mangle. Jeg har selv valgt å være en offentlig person.

Kritiser gjerne påstander. Sett spørsmålstegn ved ting jeg gjør. Spør meg om du lurer på noe.

Men… om du allerede har gjort deg opp en mening om meg. Ikke har noe til overs for meg og ikke har noe konstruktivt å tilføre, så råder jeg deg til å bruke energien din og tiden din på blogger du liker å lese.

De aller høffligste og mest ydmyke hilsner fra Jørgine (neida)

Han høye er meg. Resten av verdens befolkning er de små gule med briller.