I forrige uke pakket Silas og Emil alt de eier (ikke så mye egentlig) i bilen sin og satte kursen mot egen leilighet og voksenlivet.
Jeg var i Ålesund og vinket farvel da de kjørte ut fra parkeringsplassen. Jeg gråt. Hulket litt til og med. Mamma også. Bare ikke så høylydt.
Men som Emil sa. -Sees i morra, Jørgine.
For ja. De flytter til Oslo. Mye nærmere meg, og det er jeg selvfølgelig kjempeglad for. Det rare, triste og fine… er jo at de er blitt store gutter. At de ikke lenger skal være hjemme hos mamma. Og derfor er jeg litt redd for at de skal vokse fra det forholdet vi har til hverandre. Vi er jo så nære. Vår familie er som en liten symbiose. En gjeng som ikke klarer seg uten hverandre.
Men de har lovet meg at de aldri kommer til å skje. Verken nå eller om 10 år.
Det er betryggende å høre for den dramatiske storesøsteren som ikke vil at noe skal endre seg!
Og så straff jeg jo dem dagen etter. I oslo. I den nye leiligheten i Vika som de deler med bestevenninnene sine. Eirin og Tonje. Det er også betryggende. Det er fine, morsomme og kule jenter.
Så etter en kjapp befaring med oppmåling og idémyldring var det rett på IKEA for å gjøre leiligheten klar til firkløveret. Og her er jeg god. Ikke for å skryte altså, men jeg er den fødte prosjektleder. Pisker folk i gang og gir meg ikke før jobben er gjort! Ikke like populært for alle under vegs, men det er ingen som klager når alt er klart.
Og leiligheten blir fin. Veldig fin!
Jørgine <3