Archives for juli 2019

I forrige uke pakket Silas og Emil alt de eier (ikke så mye egentlig) i bilen sin og satte kursen mot egen leilighet og voksenlivet.

Jeg var i Ålesund og vinket farvel da de kjørte ut fra parkeringsplassen. Jeg gråt. Hulket litt til og med. Mamma også. Bare ikke så høylydt.

Men som Emil sa. -Sees i morra, Jørgine.

For ja. De flytter til Oslo. Mye nærmere meg, og det er jeg selvfølgelig kjempeglad for. Det rare, triste og fine… er jo at de er blitt store gutter. At de ikke lenger skal være hjemme hos mamma. Og derfor er jeg litt redd for at de skal vokse fra det forholdet vi har til hverandre. Vi er jo så nære. Vår familie er som en liten symbiose. En gjeng som ikke klarer seg uten hverandre.

Men de har lovet meg at de aldri kommer til å skje. Verken nå eller om 10 år.

Det er betryggende å høre for den dramatiske storesøsteren som ikke vil at noe skal endre seg!

Og så straff jeg jo dem dagen etter. I oslo. I den nye leiligheten i Vika som de deler med bestevenninnene sine. Eirin og Tonje. Det er også betryggende. Det er fine, morsomme og kule jenter.

Så etter en kjapp befaring med oppmåling og idémyldring var det rett på IKEA for å gjøre leiligheten klar til firkløveret. Og her er jeg god. Ikke for å skryte altså, men jeg er den fødte prosjektleder. Pisker folk i gang og gir meg ikke før jobben er gjort! Ikke like populært for alle under vegs, men det er ingen som klager når alt er klart.

Og leiligheten blir fin. Veldig fin!

Jørgine <3

I forrige uke var jeg en tur hjemme i Ålesund! Like koselig som alltid, og det ble selvsagt litt familietrening på oss. 

Tvillingene og jeg hang oss med på mamma sin lørdagstrening (Noah er i Italia enda) og Errol hadde forberedt en forferdelig tung økt til oss!! 

Ikke en nybegynnerøkt nødvendigvis… med mindre man tilpasser seg. Noe som er fult mulig. 

Økten så slik ut: 

Oppvarming 

Gjennomfør så mange reps som mulig på 12 minutter. 
Begynn med 1 repetisjon på hver øvelse og jobb deg opp mot 12 repetisjoner.  

Wall ball 
Goblet squat
Pull ups
Pendlay row

Hoveddel 

Så mange runder du klarer på 30 minutter. Fire runder skal være mulig, men her gjør man så mange man rekker. 

Power jumps (spensthopp) 15 reps 
123 press (clean and press) 10 reps 
Burpees 15 reps 
123 press (clean and press) 10 reps 
Jumping lunges (hoppende utfall) 15 reps 
123 press (clean and press) 10 reps 
Side lunges (side utfall) 15 reps 
123 press (clean and press) 10 reps 
Row (romaskin) 15 cal
123 press (clean and press) 10 reps 

Anbefales å teste! Tungt, men veldig veldig gøy økt! 
 

Noen som skal prøve seg? 

Jørgine <3 

I dag har Morten og jeg vært gift i to år. 

Jeg måtte regne. Er det virkelig bare to år? Det vil jo si at vi faktisk bare har kjent hverandre i fire!

Det er jo så og si ingenting, og enda føles alt før Morten som en evighet siden. At jeg var gift med en annen, bodde i Ålesund, jobbet på Spjelkavik ungdomsskole… det kjennes så fjernt. 

Men det stemmer. Det er ikke lenger. 

Allikevel har vi rukket å date, bli kjærester, forlove oss, kjøpe leilighet, gifte oss, få barn, selge leilighet og kjøpe hus. 

For et tempo vi holder! Uten at det føles ut som vi skynder oss, stresser eller går for fort frem… 

For vi har virkelig bare gjort det som har kjentes riktig. Det vi har hatt lyst til og ønsket. 

Jeg har aldri måttet stoppe opp og kjenne etter om valgene vi har tatt har vært forhastede. Aldri vært redd for at den altoppslukende forelskelsen man føler i starten har gjort meg blind. 

Jeg VET at Morten er den jeg skal tilbringe resten av livet mitt med. Han er min utvalgte, min klippe…

Den som overøser meg med kjærlighet og bekreftelse når jeg trenger det. Alltid urokkelig og trygg. Den som gir meg fotfeste når underlaget ristet. Sier det jeg trengte å høre. Igjen og igjen…

Jeg har skrevet en gang tidligere at Morten er min Jonathan Løvehjerte. 

Jonathan var klok, snill, vakker, sterk, tøff, selvoppofrende og lojal.

Og til tross for at jeg en periode tenkte at slike menn bare fantes i eventyr, så sble det avkreftet med Morten. Jeg fant helten fra den fineste barneboken på ekte. 

Takk for at jeg for være din kavring Morten og gratulerer med bryllupsdagen min elskede <3

Jørgine <3

I forgårs fylte Milano ett år, og da lovte jeg å skrive litt om livet som babymama. Vet at mange av dere som følger meg er i samme livssituasjon <3

For selv om jeg ikke har hatt en tradisjonell mammapermisjon, så er det fortsatt amming, bleiskift, soving, mating, kosing og nye milepæler som har preget hverdagen det siste året. I tillegg til å være mamma til storebror og storesøster så klart. Forskjellen er bare at for vår del så har det kanskje gått litt fortere i svingene enn hos mange andre. Uansett, jeg har nytt hvert sekund av det.

Nå er det kanskje ikke akkurat nytelse det første som slår meg når Milano våkner klokken 05.00 om morgenen, men når man ser tilbake på det, litt mer uthvilt, så har alt til og med det sin sjarm.

For det er intenst å være mamma. Spesielt til sånne småfolk. Som er helt avhengige av at man er på ballen døgnet rundt. Men så får man så mye igjen, og alt går jo…

Selv med søvnunderskudd, melkespreng og hormoner på ville veier, så er det egentlig vilt alt man klarer. Selv om man inn i mellom tror man verken skal makte eller ha overskudd til noe som helst?

Men så gjør man det allikevel, ikke alltid med glans nødvendigvis, og noen ganger trenger man kanskje litt hjelp, men fortsatt <3

Og så går jo det så fort… plutselig blir de 1, 2, 3 år… og så er det helt andre utfordringer man støter på. Helt andre bekymringer.

Men akkurat nå, nyter vi tre barn i ulike aldre, med ulike behov og personligheter.

Milano krever helt klart mest, og søvnunderskuddet vårt er det han som sørger for.

Nå har fyren heldigvis begynt å sove gjennom natten, men er fortsatt klar for nye utfordringer i gryotta. Og det gjør han samme når vi legger han. Mellom 05.00 og 06.00 står han i sengen og roper. Etter han har fått pupp i alle fall.

Det får han både morgen og kveld, og noen ganger i løpet av dagen også. Spesielt nå når vi var på ferie.

Det tenker jeg å holde på med så lenge han ønsker. Nyter ammestundene våre. Det gjør vi begge. For det er eneste tidspunktet på dagen han ikke er på farten. Helt i hundre.

Han har nettopp begynt å prøve å løpe nå. Alt for fremoverlent så klart, og det blir mange knall og fall, men han liker som sagt et høyt tempo og vil gjerne være der søsknene holder på. Helst med akkurat de samme tingene også. Storesøskene syntes enda han er for søt til å la seg irritere… men bare vent! Snart smeller de døra til rommene sine igjen foran nesen på ham. Husker fortsatt da mine småbrødre gikk fra å være dritsøte til dritirriterende.

Skal tro hvordan han vil takle det. Selv om han nok får en smakebit på det i barnehagen.

For det tjuvstarta vi med før sommerferien. En rolig start vel og merke.

Korte dager med tilvenning som den sosiale lille mannen så ut til å trives med fra første stund.

Både Filippa og Sokrates begynte i barnehage før de var fylt året, og ingen av dem ser ut til å ha tatt noen som helst skade av det. Vet det er enkelte som mener at det er alt for tidlig.

Det tenker jeg at hver enkelt forelder vet best. Alle barn er ulike og det finnes ingen fasit.

Det er mitt mammamotto.

Derfor prøver vi oss frem, gjør de vi tror er best for våre barn.

Det har funket så langt, så det tenker vi å fortsette med!

Jørgine <3