I sommer tok jeg en ansiktsbehandling jeg hadde fått i et gavekort til bursdagen min. Det var aller første gang, og uten helt å vite hva jeg gikk til hadde jeg en forventing om at det i alle fall skulle bli avslappende og behagelig.

Det var jo for så vidt avslappende. Jeg lå jo bare der, i vannrett posisjon, med hundrevis av håndduker rundt, over, under, oppå, inni… ja dere ser det for dere eller? Men det ble kjedelig…og midt i tredje runde med krem-av krem- på, kjente jeg at jeg ville hjem. Det var ikke min greie!

Derfor var jeg usikker på hva jeg skulle svare da jeg fikk en mail fra en såkalt Dermalogica-ekspert som lurte på om jeg ville komme innom og teste deres signaturbehandling på hovedkontoret her i Oslo….og forhåpentligvis forbedre inntrykket etter første behandling. Det ble også presisert at jeg overhode ikke trengte å skrive noe om det. Jeg bestemte meg for å gå.

Selv om jeg vet at det jeg skal skrive nå kommer til å bli satt pris på, er dette egentlig ikke noe reklame innlegg, men mer et innlegg om yrkesstolthet, erfaring og kunnskap. I tillegg vil jeg dele noen småting jeg plukket opp som jeg tenker er viktig.

Jeg har lite greie på kremer, dampmaskiner, hudanalyse, eksfoliering osv, så jeg skal ikke uttale meg om alle produktene og metodene jeg ble introdusert for, men at jeg skjønte at jeg var i gode hender. Det kan jeg si med sikkerhet.

Til tross for samme, vannrette posisjon som sist, så var det med ganske mange færre håndduker og selve opplevelsen ble også en helt annen. På en eller annen måte gikk jeg fra behandlingen og var litt inspirert. Det er nytt for meg, så dette vil jeg gjerne dele.

Selv om huden er vårt største organ vet jeg fint lite om den, og har aldri vært noe opptatt av å pleie den utover litt fuktighet. Litt merkelig kanskje, med tanke på hvor opptatt jeg er av å være frisk og sunn «på innsiden».

At behandlingen var mer behagelig og avslappende enn sist, er det liten tvil om. Deilige massasjer, gode lukter, forklaringer på hva, hvorfor og hvordan, varme hender og en deilig følelse av renhet da jeg var ferdig. Hudpleieren visste hva hun drev med, trodde på det og formidlet fagkunnskap, entusiasme og lyst til å vite mer fra min side. Profesjonelt med andre ord.

Nå tenker jeg at Spenol kanskje ikke har gitt meg den fuktigheten jeg trenger, og at bruken i perioder har ført til at kroppen selv øker talgproduksjonen og at det kan være noe av grunnen til at jeg om vinteren ofte får litt ekstra uren hud.

Kanskje jeg fremover, selv om jeg er en kjip sunnmøring, skal investere i noe litt dyrere enn en flaske til 40 kroner. Begynner for øvrig med Dermalogica dagkremen jeg fikk med meg hjem.

En hudrens i ny og ne… ja hvorfor ikke? Sånn sett mer praktisk enn å ta tiden til hjelp og vente til sminken fra en eller annen fotoshoot forsvinner av seg selv…

Etter å ha sett huden min i forstørrelsesglass tenker jeg også at jeg skal ta det litt kuli med knipingen min. Der går jeg ofte hardt til verks. Jeg har faktisk fått en del arr som en følge av det.

Men mest av alt skal jeg bli flinkere til å beskytte huden min når jeg er ute i solen. Ettersom jeg nesten aldri blir brent er det fort gjort at jeg glemmer å smøre meg… og det må jeg slutte med! Hudanalysen viste nemlig at det allerede nå synes at huden min har vært utsatt for mye sol.

Tror jeg gir meg der, og om du vil oppleve NASA´s svar på hudpleie… finn en måte å få time med Ann-Kristin Stokke eller en annen Dermalogica ekspert… de har greier på dette her!

Jørgine♥

Mamma delte nylig link til en NRK sak (se over) og jeg kunne virkelig ikke vært mer enig…

Ærlig talt! Hva skal vi kle oss ut som visst vi ikke skal se ut som oss selv, og hvor nærtagende skal vi være?

Betyr det å kle seg ut som indianer eller same at du ikke respekterer eller forstår urbefolkning?! Hvordan kommer noen frem til den konklusjonen? Og hvorfor?

En gang var jeg på togaparty. Utkledd som romer eller greker. Alt ettersom.

Både det romerske riket og det antikke Hellas er historie. Kulturene er langt ifra så stolte som de en gang var. Vel og merke skyldes ikke det undertrykkelse, men både Collosseum og Acropolis ligger i ruiner og det er ikke så innmari kult å være hverken greker eller italiener for tiden. Skal vi slutte å gå i togaparty fordi om? Kan jeg og pappa gå i laken men ikke mamma?

Nå har jeg aldri sett en same på karneval, men hula-hula-hawaikostymer med bastskjørt og sandaler har jeg der imot sett mange ganger! Hawaianerne vet jeg sørgelig lite om, men har jeg dårlig forståelse av indianernes kultur og undertrykkelse ved å kle meg ut som Pocahontas? Er jeg rasist?

På et karneval jeg var med på, var det flere som hadde kledd seg ut i fangedrakter og på Halloween er det ikke bare indianere som ringer på døra, men skjelett også!!

Betyr det at vi ikke forstår hvor fælt det er å sitte i fengsel, eller at vi ikke har respekt for de som er døde og de som har mistet noen de er glad i?

Snacksy sykepleiere, hekser, sexy skolejenter, pimps and hoes, prinsesser, nonner og prester!

Kvinneundertrykkelse, harselering med yrkesgrupper, barnepornografi, hån av prostituerte, stakkars Mette Marit, blasfemi…..den som leter han finner…

Å kle seg ut betyr for meg at du kler deg som noe annet enn det du er til vanlig. I alle fall i mitt hode. Når jeg kler meg ut så tenker jeg at jeg skal ta på meg noe som ikke er meg. Det syns jeg er morsomt for det ser forhåpentligvis litt rart ut. Det hadde blitt litt kjedelig om indianere skulle se ut som indianere, samer som samer og prester som prester.

Jeg skal ikke påberope meg inngående kunnskap om urfolk rundt i verden, men jeg har stor respekt for andres verdier, kultur og historie. Å si ting som «menneskers kultur ikke er et kostyme», blir tåpelig og egentlig helt meningsløst.

Jeg vil understreke at dette er et innlegg i en debatt jeg mener har gått for langt. Jeg skjønner undertrykkelse og diskriminering. Lidelsene og stigmatiseringen som majoriteten har påført minoriteter til alle tider, er fryktelig, men hvordan noen kan dra paralleller derfra til et kostyme som mest sannsynlig var en spøk på egen bekostning, det forstår jeg ikke!

Er det bare jeg som reagerer? Hva tenker dere?

Jørgine

Da jeg var på treningsreise på Rhodos la jeg ut et bilde på Snapchat av en bok som jeg omtalte som «den beste krimmen jeg noensinne har lest»! Det førte overraskende nok til REKORDmange printscreens og jeg tolker det som at jeg har mange følgere som også er glad i å lese.

Jeg har utrolig stor glede av bøker, og leser hver kveld før jeg sovner. Det er en av de få tingene jeg klarer å gjøre uten å føle at jeg må holde på med noe annet samtidig. Om jeg eksempelvis skal se en episode av en serie må jeg sortere sokker, brette klær eller jobbe på dataen samtidig. Men når jeg leser, glemmer jeg tid og sted, og det er helt nydelig når jeg får fokusere på bare en ting av gangen.

Det går mest i krim, og det blir mange titler i løpet av et år. Noen skumleser jeg for de er kjedelige og åpenbare og noen blir jeg fort ferdig med fordi jeg ikke klarte å legge dem fra meg! Her får du noen av de beste krimmene jeg har lest!

TOPP 10 kriminalromaner! 

1. Den siste Pilgrimen – Gard Sveen
2. Englevaktene – Kristina Ohlsson
3. Ikke bestått – Hjort Rosenfeldt
4. Lykkejegeren – Jan-Erik Fjell
5. Det henger en engel alene i skogen – Samuel Bjørk
6. Uglen – Samuel Bjørk
7. Alle fra Lars Kepler er knallbra (Hypnotisøren, Paganinikontraktem, Ildvitnet, Sandmannen, Stalker, Playground og kaninjegeren), men Hypnotisøren er en klar favoritt!
8. Journal 64 – Jussi Adler-Olson
9. DNA – Yrsa Sigurdardóttir
10. Et lite drap i Lisboa – Robert Wilson!

Noen som har lest noen av disse?

Og tips til gode bøker mottas alltid med stor takk!

God fredag♥

Jørgine

Noen ganger trenger man å freshe seg opp litt… spesielt på de dagene der du føler deg som en uttråkket sokk i bunnen av skittentøyskurven…

På slike dager, der du føler at du ikke har NOEN ting å miste, er det lett å la seg rive med…

Jeg vurderte å gå for grått…

lekte med tanken på rosa…

og blått…

var heller ikke fremmed for grønn…

men kom til slutt frem til at brunt funker bra…

Takk for tålmodigheten Ann Beate og takk for en ganske ekstrem makeover…

Pssst… disse parykkene får du på Mood Studio til 999,- og senere i kveld blir det konkurranse på Instagram! Da kan en av dere stikke av med en sveisen parykk i valgfri farge! 😉

Jørgine♥

Jeg har en venninne. Som har kjent på kroppen hvorfor vi trenger verdensdagen for psykisk helse. For den er i dag, for de som ikke visste det.

Jeg ba henne skrive noe til bloggen, fra et personlig ståsted.

Jeg skulle ønske det hun skrev var enda mer personlig, men jeg tror ikke helt hun tørr… derfor kjenner jeg at verdensdagen for psykisk helse brått ble enda litt viktigere for meg♥

Fordi… jeg vil at du skal tørre å snakke enda mer åpent om dette! Fordi du har ingen ting å skamme deg over! Fordi du er mer enn tøff nok egentlig… men kanskje du ikke vet det helt selv enda… kanskje det må noen flere verdensdager for psykisk helse til… kanskje vi må snakke enda mer om det, bryte ned enda flere tabuer… og så håper jeg du tørr fine vennen min!

For du, som alle andre, er et perfekt eksempel på at litt knust ikke betyr ødelagt. Det betyr potensial!

Her er teksten hun skrev♥

Vi trenger denne dagen. Jeg trenger denne dagen. Jeg trenger å høre folk snakke om psykisk helse like hverdagslig som man snakker om beinbrudd og vondt i nakke, rygg og skuldre.

Jeg trenger at det er greit slik at jeg kan syns bedre om meg selv. Kanskje trenger du den også?

Jørgine spurte om jeg ville skrive et innlegg fra mitt ståsted. Problemet er at jeg ikke vet hva mitt ståsted er. Er det som en med en diagnose, en som har «slitt litt» i perioder, helsepersonell, en som «kjenner noen» eller bare en som engasjerer seg for bedre psykisk helse i samfunnet. Jeg klarer ikke å skille dem. Så i stedet for å finne mitt ståsted så blir det bare litt personlig synsing.

Jeg liker tanken om åpenhet om psykisk helse og tør dele egne erfaringer om tyngre perioder og at jeg har slitt og har hatt behov for hjelp fra for eksempel psykolog. Men å bruke ord som depresjon, snakke om diagnose og snakke om å ta medisiner det liker jeg ikke. Det sitter langt inne. Jeg stigmatiserer meg selv. Jeg er redd for å bruke ordet diagnose for jeg vet hvordan «slike som meg» kan bli omtalt. Problemet sitter i mitt eget selvbilde, jeg vet det. Men dette har ikke kommet ut av ingenting. Det har blitt formet av det jeg hører bli sagt om slike som meg. På gata, i media og i helsevesenet.

Og jeg får ikke endret synet på meg selv uten at praten endrer seg. Det har blitt bedre, men det er enda en lang vei å gå. Omtrent halvparten av den norske befolkningen vil oppleve å ha psykiske problemer en eller flere ganger i løpet av livet. Gjerne i forbindelse med store omveltninger i livet. Det berører oss alle.

For tiden har jeg det veldig bra! Jeg har funnet en balanse som funker for meg. Gode rutiner med mat, søvn og trening hjalp meg å få hodet over vannet. Gode venner og familie som var der, var trygghet og stabilitet. Jobb som gav rutiner og glede. Derfor er jeg glad for at årets internasjonale tema er arbeid og psykisk helse og at  det nasjonale temaet er «noe å glede seg over».

Jeg ønsker meg et samfunn hvor det er greit å ha fokus på psykisk helse. Et media som ikke forer oss med stereotyper. Et fordomsfritt helsevesen som behandler hele mennesket og rause medmennesker som ikke har behov for å beskrive meg ut i fra en diagnose. Jeg ønsker meg et samfunn med større åpenhet rundt psykisk helse, større aksept – for jeg kan trenge det en dag igjen. Og skal vi tro statistikken så er det en 50/50 sjans for at du kan trenge det du også. Denne videosnutten syns jeg er fantastisk fin! En er ikke knust selv om man er ødelagt, en er potensiale.