Det er under ett år siden jeg skrev Råsterk hjemme, min femte bok! Det syntes jeg faktisk er litt sykt. At JEG har gitt ut fem bøker. 

Og nå. Nå skriver jeg på den sjette. Det er også litt sykt. 

Nøyaktig hva jeg tar for meg der, skal jeg komme tilbake til, selv om spørsmålene jeg snart skal stille dere gir en ganske gode pekepinn! 

Og det er nettopp for å be dere om litt hjelp at jeg skriver dette blogginnlegget. Jeg lurer nemlig på to ting!

1. Har du et favoritt treningssted du vil dele med meg som jeg kan vise til? Jeg er ute etter trapper og motbakker som er perfekte for utendørsøkter! 

Om svaret er ja så kan du sende: 

– Fornavnet ditt, navn på treningsstedet, pluss by/stedsnavn og fylke samt  ett bilde av deg selv ved denne trappen eller motbakken. Enten en selfie eller at noen tar bilde av deg.  

Dette sendes på mail til: people.oslo@egmont.com (merk mailen med funkybok), så kanskje du ser deg selv og tipset ditt i min neste bok♥

Og så spørsmål nummer 2: Vil du dele ditt beste tips for å overkomme dørstokkmila? Fortelle meg hva som hjelper deg til å faktisk komme deg ut å ta den joggeturen, eller den treningsøkta under åpen himmel? 

Jeg kan tenke meg å bruke noen av tipsene som kommer inn, så om du har noen tips du vil dele med meg, legg igjen en kommentar i kommentarfeltet under!  Kanskje dukker ditt navn og ditt tips opp i boken! 

På forhånd takk for hjelp, gleder meg til å se tipsene deres♥

Jørgine♥

De aller fleste har fått arbeidshverdagen sin snudd på hodet, og de aller fleste betaler en pris for det som skjer nå. 

Butikkansatte, renholdere, helsepersonell, for ikke å glemme politi og vektere, lærere, ja alle som ikke kan har hjemmekontor og som utsettes for smitte av varierende grad hver gang de er på jobb.

Det er ikke bare, bare å ha hjemmekontor heller. Det kan jeg selv skrive under på. Den er det flere som kjenner på, det vet jeg.

Og så er det alle de som blir sittende alene. Både studenter og yrkesaktive.

Den høyeste prisen betaler likevel de som er permitterte, som må stenge ned en bedrift eller har mistet jobben. De bærer den tyngste byrden og jeg har ikke ord for hvor urettferdig jeg syns det er. Jeg tør ikke tenke på hvordan jeg selv hadde taklet en slik situasjon!

Man prøver å legge til rette for smittevern i de aller fleste yrker med personkontakt. Sjåfører i offentlig transport bærer maske og er skilt fra passasjerene med plexiglass. Det samme er de fleste som arbeider i serviceyrker som butikker og serveringssteder. Man strekker seg langt for å beskytte helsepersonell, og selv om jeg leser at det er store mangler, spesielt med tanke på alt for få vaksinerte, så har man høyt fokus på smittevern der også. Det skulle bare mangle! Ære være alle dere.

Likevel er det de som jobber i barnehage og skole jeg tenker på nå.

De som tar imot ungene våre med åpne armer. Uten noen form for smittevern og med like stort hjerte for barna våre nå som før. Til tross for at de er i veldig nær kontakt med både 30, 100 eller flere potensielle smittebomber hver eneste arbeidsdag!

Ære være alle i skoler og barnehager. Som er der for ungene våre. Som tørker snørr og tårer på de minste, gjør sitt beste for at skolehverdagen skal være lærerik og positiv. Som legger forholdene til rette for koronatrøtte barn og unge, jobber intenst med å fange opp de elevene som har det tungt, og som på null komma null må omstille seg fra gult til grønt til rødt og tilbake på gult nivå omtrent på sekundet!

Jeg har jo litt erfaring fra skolen selv, og jeg skjønner at det ikke er gjort i en håndvending å omorganisere så mange som opp til flere hundre elever i mindre, eller større grupper alt ettersom, og i tillegg tilpasse undervisning og planer på kanskje så kort tid som et døgn!

I barneskolen er det jo ofte slik at en klasse har en lærer, men i ungdomsskolen og videre oppover, er de aller fleste lærere innom flere såkalte kohorter per dag. Det er mye som skal på plass når trafikkreglene plutselig endres. Noe som generer en god del ekstraarbeid.

Ansatte i skole og barnehager er for veldig mange barn og unge de eneste voksne de møter som ikke befinner seg bak et munnbind eller et plexiglass. Kanskje de eneste de møter utenfor hjemmet som de fortsatt kan ha en nær relasjon til, og samme hvor mye en snur og vender på det, så utsettes disse personene for smitte hver eneste dag.

Nå tilbringer mange av dem påsken i isolat eller karantene.

Som i alle andre smitteutsatte yrker, så er man engstelig, og jeg tror ikke det er så mange som er uenige i at skoler og barnehager ikke topper listen for et sikkert arbeidsmiljø for tiden.

Dette innlegget er til alle i yrkesgruppene innen skole og barnehage. Takk for at dere stiller opp for ungene mine. For at de har voksenpersoner i tillegg til oss i familien som er der for dem i en vanskelig tid. Uten dere ville situasjonen for barna våre vært så mye, mye vanskeligere.

PS! Før noen kaster seg over tastaturet for å fortelle meg om alle andre som også utsettes for smitte, og som også har det tøffere enn andre! Jeg tviler ikke, og jeg er sikkert helt enig med deg. Var bare at akkurat nå ville jeg gi en offentlig klapp på skulderen til de som er der for barne mine i skolen og i barnehagen♥

Jørgine 

Herlighet, tenk at hytta vår snart er ferdig!! Føler at vi nettopp kjøpte tomt, og det gjorde vi vel egentlig også. Tror vi signerte kjøpskontrakt i mai i fjor og nå, om bare noen uker er alt fiks ferdig! 

Jeg er sjukt fornøyd med hvordan hytta ser ut så langt, og er fortsatt litt småsjokkert over at resultatet faktisk har blitt så bra! Dette er jo et helt nytt felt for både Morten og meg, og læringskurven har mildt sagt vært bratt, men med flinke folk rundt oss syntes jeg vi har landet på et veldig bra «sluttprodukt»!

Eller hva syntes dere??

Jørgine 

I mars i fjor, da landet stengte ned, var det en motivert og samarbeidsvillig gjeng som isolerte seg her hjemme. Vi var stolte med på dugnaden og innstilt på å gjøre en ordentlig god jobb for å få tilbake den normale hverdagen så fort som mulig.

Vi hadde rutiner, planla aktiviteter, holdt på med noe hele tiden og hadde egentlig noen helt fantastiske uker. Jeg husker Sokrates sto på trampolinen og brølte «Korona forever». 

Nå derimot, ett år senere, er stemningen en litt annen. Vi har igjen fått en ordentlig smakebit på karantenelivet og tilbrakt helgen og uken i isolasjon etter et stort smitteutbrudd på skolen til ungene. Alle fritidsaktivitetene til barna er nok en gang stengt ned og restriksjonene flere for hver dag som går. Treningsreisen i mai ble nylig avlyst, og alle andre arrangement ser også ut til å være ganske urealistisk å få gjennomført. 

I motsetning til tidligere, kjenner jeg at det går skikkelig innpå meg. Å ikke kunne se noen ende på denne situasjon er en energitapper og jeg må jobbe med meg selv for å ikke falle helt i dass. 

Jeg har vært en rævva hjemmeskolelærer denne uken. Utålmodig og tidvis veldig upedagogisk. Jeg har beveget meg for lite, og vært for dårlig på å finne på ting sammen med ungene. På sosiale medier har jeg kun lagt ut små klagestoryer og energinivået mitt har virkelig vært under middels. 

Er helt sikker på at jeg ikke er alene om å føle det slik jeg gjør og jeg vet også at midt oppi alt så er jeg innmari heldig. Vet at mange har det mye verre enn oss, men tenkte allikevel jeg kunne dele min opplevelse. Vise at vi ikke har hatt en drømmeuke i karantene. At jeg ikke har tenkt «herregud så nydelig å få tilbringe så mye tid sammen». At jeg ikke har trent i det hele tatt, og at alle savner normalitet. 

I dag feirer vi for andre gang Filippa sin bursdag uten gjester og jeg har tenkt å ta meg kraftig sammen. Det hjelper liksom ikke å være sur og lei, det gjør bare vondt verre. Så nå legger jeg noen rævva dager og en ganske dårlig samvittighet bak meg og prøver å snu innstillingen min til livet. Jeg skal prioritere en løpetur i snøkaven,  ikke fortvile over alt jeg ikke får gjort på jobbfronten, drite i rot og kaos, og feire at det er 12 år siden en helt utrolig tøff jente kom til verden. 

Sender styrkeklemmer og kjærlighet til alle som trenger det og håper dere får en ganske bra dag tross alt! Og dersom det blir en helt skitt dag så tenker jeg at jeg skal overleve det også. Ny dag i morgen, eller overmorgen♥

Jørgine 

For arrogant, for krevende, for høy på meg selv, for sjefete, for selvsikker, for bastant, for hard, for sterk, for direkte, for store muskler, for lite jentete, for lite diplomatisk, for lite sprudlende, for stort konkurranseinstinkt, for lite ettergivende for lite føyelig…

Dette er noe av det jeg har fått høre opp gjennom. Dette er noe av det jeg har blitt kritisert for å være. Av både gutter og jenter, kvinner og menn.

Inn imellom har det vært fristende å bare være litt mindre av det ene og litt mer av det andre. Inn imellom kjennes det som at det faktisk hadde vært enklest å bare være akkurat det som forventes av en. En jente som går litt under radaren uten å pushe grenser den ene eller andre veien.

Men det har jeg liksom aldri fått til. Heldigvis!

Jeg mistet jomfrudommen min tidlig, uten å være løs på tråden.

Jeg har lagt rundt, uten å være horete.

Jeg har krevd min plass uten å ha dårlig samvittighet.

Jeg har gjort vanvittig mye dumt, men jeg har ikke latt det definere meg som person.

Jeg har blitt bedratt noe så inn i helvete og kommet i etterkant konkludert med at jeg verken var for lite tiltrekkende, ga for lite bekreftelse eller gjorde meg fortjent til det som skjedde på noen som helst måte.

Jeg har blitt skilt, uten å være verken en mislykket kone eller mor.

Jeg rakk å gifte meg to ganger før jeg fylte tretti, uten at det har gjort meg til en ubetenksom og dum jente.

Jeg har fulgt hjertet uten å bruke hodet, og det er jeg ikke flau over.

Jeg er irrasjonell og redd for å bli forlatt eller sviktet, uten å være svak eller overfølsom.

Jeg hater å være gravid, uten at det på noen som helst måte gjør meg utakknemlig eller at jeg elsker barna mine mindre enn andre.

Jeg er opptatt av å lykkes og gjøre karriere, det betyr imidlertid ikke at jeg er mindre til stede eller at jeg neglisjerer de som betyr aller mest for meg.

Jeg finner meg ikke i å bli snakket nedlatende til eller undervurdert, det betyr ikke at jeg er frekk eller uforskammet.

Jeg kan bli sint og engasjert, uten at jeg dermed er for mye eller er hysterisk.

Jeg har et sterkt konkurranseinstinkt og hater å tape, noe som ikke er ensbetydende med at jeg ikke unner andre å vinne.

Jeg er redd, og uredd. Jeg er tøff og følsom. Jeg er hissig og avbalansert. Jeg er glad og lei meg. Jeg er sikker, og usikker. Jeg er emosjonell og fattet. Jeg kan grine så tårene spruter og jeg kan ha full kontroll. Jeg kan være irrasjonell og rasjonell. Jeg har gode dager og dårlige dager.

Jeg er den jeg er, på godt og vondt. Jeg skal finpusse de gode sidene og jobbe med de som ikke er så bra. Jeg har forbedringspotensialer som alle andre, MEN jeg har ikke tenkt å forandre meg for å gjøre andre til lags eller innfri forventninger som knyttes til mitt kjønn.

Det syntes jeg ikke du skal gjøre heller. Med mindre du er rasistisk, homofob, ondskapsfull, mannssjåvinistisk eller en mobber… så vær deg selv. Du er mer enn god nok!

Ikke la andre ta krokfot på deg før du har prøvd. Stå i det!

Gratulerer med dagen kjære medsøstre!♥♥♥

Foto Linnea Syversen