Flere av dere har lagt merke til at Trym ikke er hos oss lenger, og mange har lurt på hva som skjer. Senest i kveld tikket det inn en god del meldinger etter at jeg la ut en story hvor jeg var ute å løp med Tyra. De som har fulgt meg en stund, vet jo at jeg som regel løper med Trym og Morten med Tyra. Jeg skjønner med andre ord at dere lurer, så la meg forklare. 

Min elskede Trym begynner så smått å dra på åra. Han nærmer seg ni menneskeår og det skulle vel bli noe sånt som rundt 63 hundeår… Hjemme hos oss er det stadig mer liv og røre, gjerne døgnet rundt til og med. De to eldste bidrar med sitt, og Milano er en veldig aktiv fyr. Det ser heller ikke ut som om Indigo har tenkt å bli særlig mye roligere. Tvert i mot. Han fyker rundt. Velter, klatrer og er både høyt og lavt.

Det siste halvåret har vi sett at det høye lydnivået, sporadiske vræl, stue-maraton, skremmeleker, og brytekamper av varierende alvorlighetsgrad kan bli i heftigste laget for en hund med begynnende  gubbetendenser. Mens Tyra oppsøker kaos, legger seg godt til rette og ser ut til å trives med å være der det skjer, så trekker Trym seg unna. I tillegg syns jeg han er på vakt når ungene herjer som verst. Hunder er ikke mennesker og man skal aldri stole hundre prosent på hunder med barn. Det gjelder også Tyra, i aller høyeste grad! Ingen av våre hunder skal være alene med ungene, men når det gjelder Trym, så ble jeg rett og slett utrygg og kanskje til og med mer på alerten enn han. Det bidrar nok ikke til å berolige hverken meg eller ham.

Barn skal ha et trygt oppvekstmiljø. Det er vår primære oppgave som foreldre. Derfor var ikke valget vanskelig. Bare utrolig vondt. Samtidig vet jeg at å sende fra meg verdens mest kosete, kjærlige og snåle hund var det eneste rette. Og så dro han ikke så langt heller, så jeg treffer ham heldigvis ofte.

Trym har blitt byhund. Nå går han på bysafari og markerer gatehjørner, trekker Silas og Emil på løpetur, sniffer seg langs Akerselva, sleper Sanne og Ilia til Ullevålseter, vandrer gatelangs med Noah og nyter en stille, men aktiv pensjonisttilværelse hos brødrene mine.

Vi savner han, men det kjennes fortsatt som en veldig riktig avgjørelse <3 

 

Nå har vi nettopp vært på fem månederskontroll med Indigo på helsestasjonen. Vaksinert, veid, målt og fått svar på en hel haug med spørsmål.

En skulle egentlig trodd at etter fire unger så kunne jeg svart på de fleste spørsmålene selv. At alder, erfaringer og forhåpentligvis mer modenhet ville legge en demper på realistiske og mindre realistiske bekymringer, men hos meg har det ærlig talt vært motsatt.

Jeg var jo bare nitten år da jeg fikk Filippa. Kjempeung og uerfaren på alle måter. En skulle tro at det gjorde meg til en mer usikker mamma, men sånn var det ikke. Det ser jeg nå. Ung mor, på mange måter umoden, hemningsløs og uredd. Det var nok meg. Erfaring med småunger det hadde jeg jo for så vidt. Med fem yngre brødre, så visste jeg hva det gikk i. Hadde teknikkene inne. Kunne skifte bleier, løfte, legge, trille, kose, mate, stelle og trøste.

Slang Fillippa på skuldrene og raste av gårde mot nye eventyr med henne på slep eller i trygg forvaring hos Mamma eller Bestemor. Bekymret meg ikke et sekund. Nå derimot ser jeg farer rundt hvert eneste hjørne, er selektiv når det kommer til barnevakter og gir tusen formaninger til absolutt alle som skal hjelpe meg med Indigo. Mamma og Bestemor inkludert. Tror ikke jeg er helt nervevrak, men stoler helt klart mest på meg selv når det kommer til babyen min.

Hva skjedde? Var jeg sånn med Milano også? Er det bare sånn det er å være nybakt mor? Glemmer jeg det bare fra gang til gang, eller har jeg rett og slett blitt en mye mindre chill mamma?

Jeg tror faktisk at det er tilfellet, og jeg har fundert mye på hvorfor. Noe av grunnen er nok alderen, helt klart, men så tenker jeg også at det å være gravid, føde og være nybakt mamma i «coronaverden» har satt sine spor.

Da vi ble tilbudt vaksine, var det ingen som kunne/eller turte gi meg råd om jeg skulle vaksinere meg eller ikke. Det gjaldt alle vi som var gravide i den perioden. Overlatt til oss selv for å finne ut på egen hånd hva som var riktig å gjøre. Vet ikke hvor mange telefoner jeg tok, hvor mange sider jeg googlet og hvor mange ganger jeg diskuterte med mine nærmeste. Med hormoner i 110 og humørsvingninger fra dype daler til Mount Everest, så tenker jeg at den perioden må ha gjort noe med meg.

Det var ikke måte på med gode råd fra helsemyndighetene, men gravide og nyfødte… Føler vi ble dyttet under teppet og ble vi liggende der til vi tok en avgjørelse helt selv. For min del falt valget på vaksine, men som sagt. Jeg ble nok mer preget av den perioden enn jeg først tenkte.

Så ble allikevel hele familien smittet da Indigo var en uke gammel. Da var jeg redd. Helsenorge var like tilbakeholdne med informasjon som før og rådene jeg fikk sprikte i alle himmelretninger. Det var bare å pleie en nyfødt med alle symptomer på Corona og håpe på det beste. Det gikk bra. Ingen av oss fikk langtidsvirkninger… Annet enn at jeg er ganske sikker på at den eldre og klokere utgaven av meg ikke har sluppet unna de psykiske påkjenningene vi sto i den gangen.

I tillegg til det så har normalen de siste årene vært å være hjemme. Delvis i lockdown og stort sett med restriksjoner. Hele familien har vært samlet så og si til en hver tid og det har vært lite impulser fra omverden. Vi har vært skjermet på et vis og jeg tror at overgangen til et nå ganske åpent samfunn også har vært litt overveldende. Det har gjort noe med meg. Med morsinstinktet mitt. Tror i alle fall det. Tenker egentlig bare høyt nå altså!

Er det noen som kjenner seg igjen egentlig?

Uansett… konklusjonen er nok at jeg ER en mindre chill mamma, langt mer engstelig. Men like lykkelig heldigvis <3

Jørgine 

 

Jeg bruker som regel alltid å være forholdsvis fraværende fra sosiale medier når vi har ferie. Siden flere har fått med seg at jeg har termin i disse dager, har fraværet kanskje blitt enda mer lagt mer merke til enn ellers.
Nå er jeg derfor innom en liten tur for å dele årets siste blogginnlegg, og informere om at jeg fortsatt er meget gravid. Veldig gravid. Mer gravid enn noen gang. 

Det er faktisk ikke bare en følelse av at jeg er sprekkeferdig. Jeg sprekker på ekte. Magestørrelsen har sprengt målene fra de tre forrige svangerskapene med store marginer og det dukker opp nye strekkmerker hver dag.
Ikke verdens undergang akkurat, men skulle gjerne vært foruten flere enn de jeg allerede har!
Kunne egentlig vært foruten de evinnelige tisseturene hver natt også, halsbrannen, søvnen under middels, nedpresset, kynnerne, den totale mangelen på smidighet og bevegelighet, og tårene som spruter over hver minste lille ting.
Men, men… nå er det ikke lenge igjen og jula har vært nydelig tross alt. Første feiring på hytta, alle har vært friske, helt nydelig vær og masse tid med kjernen min!

Ingen ting å klage på med andre ord, og det er tross alt en god følelse at jeg er så innmari klar for å føde. Må bare beholde troen på at det kan starte av seg selv denne gangen og ikke begynne å stresse. Om dette ikke ga mening, så har jeg skrevet ett innlegg om det her.
Har nemlig blitt satt i gang i hvert svangerskap og hatt relativt kaotiske fødsler så langt. Denne gangen har jeg derimot ambisjoner om å være mer tilstede, få med meg mer av det som skjer og faktisk huske fødselen i etterkant. Er jo tross alt siste gangen. NOENSINNE <3

Håper dere har hatt en deilig jul, og til dere som syntes jula er vanskelig av ulike årsaker…en ekstra stor styrkeklem til dere♥ Nå skal jeg vagge meg en tur med hunden i snøen, puste med magen og prøve å tenke på noe annet enn at jeg håper at vannet skal gå hvert øyeblikk!

Avslutter med litt jul fra hytta og sier takk for følge i år! Dere er fiiiiine!! 

Om dere er nysjerrrig på hvordan hytta ble seende ut så ligger der hytte tour på Youtube! 

Jørgine 

For en dag vi hadde i går! Først 3 timer med klapping, kyssing og klemming i hundegården og så resten av dagen på tur med 52 av hundene for å kjøre trollvogn. Hele familien sammen!♥

Alle hadde det helt nydelig fra start til slutt, men jeg tror likevel at Morten var den aller lykkeligste av oss i går! Ikke bare hadde han en sjelden frihelg fra fotballen, men han fikk også endelig se Tyra løpe i spann. OgDET dere, er ikke småtteri for en mann som er besatt av sin egen hund! 

Det hele kan sees i en koselig familievlog hvor høydepunktet helt klart er når Filippa (som var passasjer på Morten sitt spann) gjenforteller hvordan han oppførte seg!!! 

Elsker forresten Sjusjøen Husky Tours!!!

Jørgine 

Her kommer ei litta gladnyhet for Funkyfamfans♥ Det blir nemlig en tredje sesong til høsten, og utifra det jeg har sett til nå, så blir dette kanskje den beste sesongen hittil! Alle er seg sjæl like og til tross for paaandemi skjer det faktisk en hel del for familien Vasstrand-Sundli! 

Gleder meg til vi skal på skjermen igjen, men nå må jeg få ut fingeren å finne noe å ha på meg. I dag holdes årets  høstlansering (for TV2) og hele gjengen – Morten (fotballtrening) har fått beskjed om å stille. Håper jeg klarer å finne noe jeg føler meg vel i, men helt ærlig… det skal godt gjøres akkurat nå 😉

Jørgine