I dag slettet jeg en story fra Instagram etter å ha mottatt nokså mange meldinger fra sinte og frustrerte mennesker. Mulig jeg skulle sett den komme, men i min naivitet så trodde jeg altså at jeg delte en morsom story. Dessverre ble noen oppriktig lei seg. Følte jeg hetset deres samiske identitet.
Andre gav meg inn så ørene flagret.
Bakgrunnen var en story der en del av innholdet bestod av et samisk sjal, et forsøk på å snakke samisk og en mislykket joik, men det som vi, inkludert en med samisk opprinnelse syntes var morsomt, ble oppfattet som en krenkelse av andre.
Så la meg før jeg fortsetter, beklage fra dypet av min sjel. Mine intensjoner var ikke å krenke noen som helst. Grunnen til det, er at jeg ikke ser på samer som noe annet enn folk med en annen bakgrunn enn meg, og at det er kult.
Når det er sagt så sitter jeg her og funderer. Hva var det som var så krenkende? At vi spøkte med vår manglende språkkompetanse? Hva om vi hadde snakket tulleengelsk, eller sunget Tre små kinesere?
Hvorfor kan vi ikke snakke tullesamisk? Er ikke samer og italienere og kinesere likestilte? Er det forskjell på folk?
Hva om jeg lot meg krenke av venner og kolleger som syns det er festlig å legge seg til en dårlig italiensk aksent og kalle meg Signorina Pizza, Pasta, Bolognese?
Hva skal Santino si når vi hermer etter hans italiensknorske aksent, eller Bjørn som får høre at han er mer feminin enn Sandra?
Jeg vet at samer har en stygg historie med undertrykking av kultur og språk. At samiske barn har og blir mobbet. Det er ikke det at jeg ikke skjønner at afrikanere har blitt utnyttet og diskriminert av vesten. Jeg forstår at Aphartheid var grusomt. At homofili er straffbart i mange land. Jeg vet at minoriteter har lidd under flertallet, og jeg syns ikke det er greit!
Jeg vet også at det fortsatt skjer. Og det er heller ikke greit.
Men jeg mener fortsatt at så lenge gjensidig respekt ligger i bånn så kan man spøke om nesten alt. Så lenge man ikke har onde hensikter.
Det blir bare så dumt å måtte huske på hvem eller hva man ikke kan spøke med når spøk skjer i positive sammenhenger. Det er nesten så jeg tenker at det er mer stigmatiserende å bli utelatt i noen tullesituasjoner enn å bli tullet med. At den som føler seg krenket noen ganger er med på å stigmatisere seg selv…
Jeg vet at Sandra har samiske gener og jeg er ikke blind, jeg ser hun er mindre enn meg. Jeg vet at barn og voksne blir krenket på grunn av utseende eller bakgrunn og det er ikke greit, men for meg er Sandra en morsom, grei og søt jente som jeg liker å henge med.
Vi er begge jenter som danser så godt vi kan og har det gøy under vegs. Noen ganger tuller vi med det åpenbare, andre ganger erter vi i Skal vi danse hverandre og henger oss opp i utseende, legning, etnisitet eller språk. For ikke å snakke om dansestil! I vår lille danseboble er vi faktisk et ganske så bra utsnitt av befolkningen og her funker likeverdet.
Da er det ikke så farlig om vi tøyser med hverandre, for når alt kommer til alt så handler det om gjensidig respekt og selvtillit. At du vet du er bra nok akkurat som du er og at de menneskene du omgir deg med vil deg godt.
