Jeg var 19 da jeg ble gravid med Filippa. Ikke særlig planlagt, og ekstra overraskende ettersom jeg hadde spiral på den tiden. Likevel opplevde jeg ikke graviditeten som særlig skremmende eller spesielt begrensende for livet mitt.

Jeg må ha vært en ganske ubekymret tenåring, for jeg kan ikke huske å ha tenkt at dette ville snu opp ned på livet. Likevel så gjorde det jo det på mange måter, men jeg fortsatte å være meg. Gjorde mange av de samme tingene, la store planer, reiste, var tullete og umoden inn imellom, og følte aldri at jeg gikk glipp av noe. Alt ble faktisk bare bedre, og Filippa var stort sett med meg over alt (i tillegg til at vi hadde haugevis av mennesker som klødde i fingrene etter å passe og hjelpe til). 

Den samme bekymringsløsheten tok jeg med meg inn i fødselen. Det var ingen store forberedelser, nerver eller spesielle ideer til hvordan opplevelsen skulle bli. Jeg møtte opp på føden uten noen konkrete forventninger og relativt lite kunnskap om det jeg skulle gjennom. Ikke særlig godt forberedt med andre ord.

Det er kanskje ikke så rart med tanke på alderen min, men det som muligens er litt mer spesielt, er at jeg hadde samme innstilling til de to neste fødslene. Jeg har liksom bare hatt ett mål for øye. Nemlig å møte babyen min, så fødselen i seg selv har bære vært noe jeg måtte gjennom for å nå det målet. Derfor har  fødslene vært en erfaring jeg ikke har reflektert så mye over, eller husket noe særlig av i etterkant.

Det innså jeg nå nylig, at jeg har store problemer med å gjenfortelle hvordan fødslene mine har foregått uten hjelp fra epikrisene eller fedrene til barna mine.

Jeg har fundert meg frem til at årsaken til hukommelsestapet kan være måten jeg møter opp på fødeavdelingen. Helt uten å ha forberedt meg mentalt på det som skal skje (utover at jeg har gjort det før) Kanskje gjør det meg litt dårlig rustet for den overveldende opplevelsen en fødsel faktisk er. At manglende kontroll over situasjonen gjør at jeg på en eller en annen måte bare blacker ut!

Det betyr ikke at jeg har opplevd de tre forrige fødslene som traumatiserende på noe som helst måte, eller at jeg tenker at tilnærmingen jeg har hatt så langt ikke «funker», men denne gangen har jeg kjent på et behov for å være litt mer til stede, få med meg mer av det som skjer og jobbe på lag med kroppen i større grad enn tidligere.

Denne gangen har jeg bestemt meg for å ikke rase rundt som en villmann de siste ukene for å prøve å sette i gang fødselen.

Jeg har i tillegg byttet ut mantraet mitt «jeg kommer ALDRI i gang av meg selv, og må ALLTID settes i gang for å føde», med «denne gangen skal kroppen min få komme i gang helt av seg selv».

Denne gangen skal jeg, etter planen, heller ikke bite tenna sammen og holde pusten til det er over, men heller gjøre det motsatte. Jeg har til og med begynt å øve meg. På å puste altså. Korte, kraftige innpust. Laaange utpust. Jeg skal heller ikke spenne alle musklene i kroppen, men prøve å slappe av mellom riene, hente meg inn igjen og prøve å ha en viss kontroll over situasjonen.

Denne gangen prøver jeg å forberede meg ved å visualisere fødselen, til tross for at det er noe jeg ikke er særlig god til, men denne gangen skal jeg til en forandring være så klar jeg bare kan i både kropp og hode.

Hvorfor har jeg plutselig kommet frem til at jeg skal prøve noe nytt? I en alder av 32 år og etter tre fødsler?

Litt ved en tilfeldighet egentlig.

Tidligere jobbet jeg med ei dame som heter Vibeke Lugg. Et rolig og avbalansert vesen som driver med både yoga, pilates, meditasjon og sikkert også masse annet som holder kropp og sjel i zen! Eller hva man nå kaller det.

Nå har hun også fordypet seg i Hypno birthing og utdanner seg til å bli instruktør i dette. Som en del av avsluttende eksamen, spurte hun meg om jeg kunne være prøvekanin, og om hun kunne komme på fem besøk i løpet av de siste 10 ukene av svangerskapet.

Til tross for at ordet Hypno birthing egentlig ga meg litt for alternative assosiasjoner, og at jeg stort sett faller av så snart noe blir for svevende, så ble jeg også pitte litt nysgjerrig. I tillegg til at Vibeke er firebarnsmamma selv, veldig oppegående og en person jeg alltid har likt å omgås med.

Dermed overrasket jeg meg selv med å si ja, og har jo da som dere sikkert har skjønt, blitt påvirket til å endre litt på fødeperspektivet mitt. Det betyr ikke hjemmefødsel altså, eller røkelse på fødestuen, men veldig mye av det Vibeke har fortalt Morten og meg i løpet av de siste ukene, har virket veldig logisk.

For Hypnofødsel handler i bunn og grunn om «kunnskap om hvordan kroppen fungerer under fødsel. Hvordan livmora jobber, hvilke hormoner som er i sving, hva du selv kan gjøre for å sørge for best mulige arbeidsforhold for livmora under fødselen. Metoden gir kunnskap om hvilke hormoner det er viktig å ha kontroll på. Og ikke minst hvilke hormoner vi ønsker og hvilke hormoner vi ikke ønsker under fødsel. Man lærer teknikker for å hemme strømmen av adrenalin, og teknikker for å fremme Oxytocin.» 

Forhåpentligvis vil kroppen min få muligheten til å komme i gang av seg selv denne gangen, og ikke minst håper jeg at det å ha en viss plan og noen oppgaver som jeg skal fokusere på, vil gi meg en følelse av kontroll. Noe som igjen vil gi meg overskudd til å huske denne fødselen i mye større grad enn de tre forrige!♥

Puh…er det egentlig noen som kom seg helt til bunnen av dette innlegget? Ble jo fryktelig langt dette her, men om du fortsatt henger med… Hva tenker du om det jeg nettopp skrev og har du noen nyttige fødselserfaringer som du vil dele? <3

Jørgine 

Hvor langt er du på vei? Når har du termin? Og hvilket kjønn er det? 

De tre mest stilte spørsmålene både i kommentarfelt og på DM om dagen! Og jeg syntes jo egentlig ikke det er så rart, blir nysgjerrig selv jeg. På andre gravide altså. Så her kommer svarene på disse tre spørsmålene, pluss mye annet. 

Det ble, ikke overraskende, en del grining og følelser! I tillegg til litt usammenhengende prat, spising og jeg innser også at til tross for at jeg nå er gravid for fjerde gang så, har jeg fortsatt ikke helt begrepene i orden når det kommer til føding og svangerskap! Jaja, her kommer i alle fall en liten preggers spørsmål og svar video til dere! 

Jørgine 

Nå er det fjerde gangen jeg går gravid (sjukt) og jeg har for lengst vendt meg til at det er fryktelig mange ulike meninger når det kommer til hva man burde og hva man ikke burde gjøre når man bærer frem et barn.

Nå snakker jeg ikke ting man VET er skadelig for en selv eller barnet. Eller ting vi VET er viktig. Jeg snakker om alt det som er åpent for tolkning, hvor det ikke finnes tilstrekkelig forskning og hvor vi som gravide er avhengig av å stole på oss selv eller andre. 

At koronavaksinen skulle føye seg inn i denne rekken var jeg ikke helt forberedt på, og dette er selvsagt ikke en avgjørelse jeg har måttet vurdere de tre forrige gangene.

Men slik ble det altså. Da jeg bikket første trimester, var informasjonen rundt vaksinasjon og svangerskap veldig vag. Myndighetene virket ikke helt komfortable med å gå ut med en konkret anbefaling og derfor ble ansvaret i praksis overlatt til hver enkelt. Jeg studerte alt jeg kom over. Leste FHI sine sider med lupe, og fant så mange for- og imot i en og samme artikkel at jeg satt igjen med like mange spørsmål som svar.

For min del ble det nesten et valg mellom to onder. Hva ville være farligst for babyen i magen min? Corona eller vaksine?

Jeg valgte til slutt å lytte til gynekologen min på Spesielistsenteret for kvinnehelse. Ikke fordi jeg tenker at hun er den største eksperten på dette, men fordi på ett eller annet tidspunkt så måtte jeg velge. Og med så mange ulike anbefalinger og meninger, landet jeg på at jeg skulle lytte til en person som jeg stolte på.

Derfor satt jeg første vaksinedose for noen uker siden og kjente svært lite annet enn stølhet i armen der vaksinen ble satt. I går satt jeg vaksine nummer to. Langt roligere og tryggere på avgjørelsen min denne gangen.

Både fordi jeg har lest betryggende forskning på at jeg tok riktig avgjørelse, og ikke minst fordi myndighetene har oppdatert anbefalingene sine siden jeg satt første dose.

«Gravide kvinner har noe økt risiko for alvorlig forløp av koronasykdom, og det er nå mer kunnskap tilgjengelig om vaksinering av gravide. FHI anbefaler nå alle gravide vaksine mot covid-19. Vaksinasjon i svangerskapet vil også beskytte barnet etter fødsel.»

Så her sitter jeg. Fullvaksinert, og ganske redusert!

Ikke noe mer enn forventet altså, men etter dose nummer to har jeg vært småsvimmel, litt kvalm og rar i kroppen. I natt har jeg blant annet drømt noe helt sykt og vekslet mellom å være veldig varm eller veldig kald! Passet ikke helt den planleggingsdagen i barnehagen akkurat i dag! Men neida, kjenner jeg er på bedringens vei og håper dette var oppklarende for alle dere som ba meg si noe mer om hvorfor jeg valgte å sette vaksinen♥

Denne videoen kunne jeg ikke se gjennom før jeg la den ut. Tror nemlig jeg hadde latt vær å dele den da. 

Så her får dere en helt uredigert oppdatering fra en kokko gravid jente! Spennende ass… husker ikke hva jeg sa! Men vet at jeg både lo, gråt og var sinna 😉

Jørgine 

For noen dager siden fikk jeg beskjed om at pcen min var for full. Det førte til en liten opprydningsprosess, hvor jeg blant annet fant filmer fra timene før fødselen og dagene etter. Tenk at det er under syv måneder siden! Og tenk at den grusomt vonde fødselen for lengst er glemt!

Jeg får seriøst lyst på en til når jeg ser disse klippene!

Jørgine♥