Vi hadde pratet om det så lenge og jeg hadde gledet meg sånn at jeg ikke helt viste hva jeg skulle si da Jørgine endelig fortalte at vi skulle bli foreldre.
Som alle som kjenner meg vet, blir jeg ofte rørt og tar lett til tårene, men da jeg fikk vite at drømmen om å bli pappa endelig skulle gå i oppfyllelse, følte jeg meg bare helt rar. Først kunne jeg ikke tro det og da det først gikk opp for meg, ble jeg alt annet enn følsom. Jeg ble redd. Redd for hva som kunne skje og alt jeg ikke kunne gjøre noe med.
Men hverdagen kom fort tilbake og med den kom svangerskapskvalmen også. Heldigvis hadde jeg ikke noe klubb de tre første månedene av graviditeten, så jeg hadde masse tid og enda mere motivasjon til å hjelpe til med alt hjemme. Jeg sto opp tidlig og leverte barn i barnehage og skole, matpakker og henting, middag og legging. Fylte dagene med noe meningsfylt og nyttig.
Timingen kunne ikke vært bedre, for da de tre første månedene og kvalmen var over, fikk jeg tilbud fra en klubb. Og ikke nok med det. Denne gangen var den ikke langt hjemmenfra. Jeg hadde prøvd hvordan det er å være borte fra familien min og det skal jeg aldri mere gjøre. Derfor er jeg så glad for at jeg fikk muligheten til å spille for Ullkisa, og nå skal vi altså flytte ut av Oslo til et hus med stor plass, hage og tett nabolag. Det har vi ønsket oss lenge.
Etter hert kom magen og det gjorde alt mye mer ekte. Jeg lastet ned alle appene jeg kunne, og leste meg opp på alt som var av graviditetsinfo. Jeg hadde full kontroll på størrelse, lengde, vekt og hva som til en hver tid foregikk i magen til kona mi.
Hun vokste og vokste og jeg gledet meg mere og mere. Jo større magen ble, jo mere beroliget ble jeg. Jeg gikk fra å være veldig bekymret til å bli veldig trygg på at alt kom til å gå bra. Noe som ikke var min fortjeneste, men Jørgines. Jeg forstod nemlig tidlig at jeg hadde med en proff å gjøre. En litt gæærn en. Av typen med hundre ulike følelser på en dag, men allikevel sterk og rolig både når det gjaldt å skulle få et tredje barn og svangerskapet generelt.
Så til tross for flere raseriutbrudd, uforklarlig krampegråt, sammenbrudd foran speilet, akutte behov for ett eller annet som måtte skaffes umiddelbart og mange andre fikse ideer… var jeg trygg på at Funky hadde kontroll. Og ikke nok med det. Jeg følte også at jeg hadde kontroll. At jeg var klar for det som kom… enda det var helt nytt for meg.
Så ja, Jørgine sin trygghet er smittsom, men det er heldigvis ikke berg og dalbane humøret 😉
Dagene gikk og vi nærmet oss. Da det var ca en mnd igjen begynte jeg også å bli lei. Ikke Jørginelei, men nå ville jeg bare treffe han. Jeg ville vite hvordan han så ut. Jeg elsker Sokrates og Filippa over alt på jord men, men jeg kan ikke lete etter mine fakter, mitt hår eller mine øyne hos dem. Jeg gledet meg til å kunne se etter likheter som kom fra meg.
Så den 17 juli ble vi lagt inn. Syv dagen over termin. Vi skulle bli satt i gang med modningspiller. Jeg var ikke redd og ikke nervøs. Kun fordi Jørgine ikke var det. Så da var det bare å vente på at det endelig skulle skje. Dermed gjorde det vi kan best… henge sammen. Vi spiste , gikk en tur, kjente etter veer, spilte kort, diskuterte, kjente etter veer, ringte hjem, men Milano lot vente på seg.
Jørgine sa til meg flere ganger at jeg bare måtte dra hjem, for å få sovet litt. «det skjer jo ikke noe uansett», men jeg nektet å dra. Jeg ville være der sammen med henne, hele vegen og rigget meg til med puter og tepper på gulvet foran sengen….Noen timere senere ble jeg kastet ut. Det var ikke lov å sove der for ikkefødende… Noe ingen av oss hadde fått med oss.
Da ble jeg litt engstelig, for Jørgine ombestemte seg pluttselig og ville absolutt ikke være igjen uten meg. Men jeg kjørte de par hundre meterene det til der vi bor og sovnet så snart jeg la hodet på puta. En time senere ringte telefonen!
Jørgine stod i dusjen og riene var lange. Veldig lange. For jeg talte faktisk. Mellom å følge med på pulsen til Milano og forgjeves forsøk på å trøste Jørgine, talte jeg. Så kom epiduralen, som skulle dempe smerten, trodde vi. Men etter en halv time sluttet den å virke og vi var tilbake til de uendelige riene. Da anestesilegen endelig kom var det for sent for Epidural. Da var fødselen i gang.
Og jeg som trodde at jeg skulle gråte masse og være emosjonell under fødselen, satte følelsene mine på vent. Helt til jeg skjønte at alt hadde gått fint. Det var som å spille en viktig kamp. Full fokus på oppgaven. Jeg prøvde å tolke alle tegn hos Jørgine og jordmor, spørre om alt jeg kunne komme på, og hele tiden være forberedt om noe skulle skje. Jeg var rett og slett på jobb.
Da Milano endelig var ute og begynte og skrike, kom jeg tilbake til meg selv. Rørt, lettet og utrolig takknemlig for at alt hadde gått så bra. Jørgine ble om mulig enda mer uunnværlig og jeg ble det tro det eller ei enda stoltere over kona mi.
I tiden etter fødselen har alt bare vært en drøm. Selv om jeg begynte å jobbe to dager etter den største dagen i mitt liv, og det er helt pyton å dra fra han, så føler jeg meg som verdens lykkeligste så lenge jeg vet at han og de der hjemme har det bra. Jeg har aldri hatt så mye og så lite energi i hele mitt liv. Og heller ikke så mange å elske eller være redd for♥
Morten
