Søvn og savn.

Jeg har lest meg til varer at et svangerskap ca. 283 dager. :Regnet fra første dag i siste menstruasjon. Altså 40 uker, men den offisielle termindatoen settes på ultralydundersøkelsen i uke 18.

Min termindato forble så og si den samme som jeg hadde regnet meg frem til selv før undersøkelsen. Eller det vil si, som Morten regnet seg frem til. Han var jo fryktelig ivrig etter å få meg på tjukka og hadde stålkontroll på menstruasjonssyklusen min. Søte Morten♥

Tiende juli ble i alle fall termin satt til, og nedtelling min startet umiddelbart.

Men så skjedde det jo ingen ting den tiende, noe man absolutt må regne med. Og hittil  har det fortsatt ikke skjedd noe… noe man også absolutt må regne med. Fem dager på overtid er ikke akkurat uvanlig… Allikevel har det siste fem dagene vært passe kjipe, og tanken på at jeg potensielt kan gå  i over en uke til… uutholdelig.

Fryktelig. Spesielt når jeg tenker over det. Jeg har jo vært gravid så himla lenge. Så hva gjør vel to uker fra eller til da? Hvorfor er det så ufattelig dritt å gå på overtid?

Jeg kan jo selvsagt ramse opp haugevis av grunner, men skal spare dere for den verste sytingen min og kun nevne to.

Søvn og savn.

Søvn fordi… magen er stor, stram og vond. En behagelig posisjon er derfor ingen selvfølge og den siste uken har det å ligge vannrett ført til både kvalme og svimmelhet. Det blir med andre ord få timer med øynene lukket, og det er ikke akkurat det beste utgangspunktet for optimisme og godt humør.

Savn fordi… jeg har lyst å møte denne kidden! Mer enn noen gang! Jeg er kjempespent på hvem som har ligget inne i magen min de siste månedene og føler meg mer enn klar nok til å ta han i mot. Komme i gang med ammingen, kosingen og ikke minst se at alt er bra med han.

Men det kjennes ikke ut som i dag er dagen… fortsatt ingen tegn til at noe er på gang… så da er det bare å vente og krysse fingrene for at det snart skjer.

Skal forresten på overtidskontroll på Ullevål i morgen tidlig. Tenkte å be legen strippe meg igjen. Ikke at det viste seg å være effektivt sist jeg prøvde (enda det var satans vondt), men det er svært lite jeg ikke er villig til å gjøre akkurat nå!

Og dere… takk for alle de fine kommentarene og tipsene! Jeg blir rørt over hvor mange som bryr seg♥

Mega klem fra drittleie Jørgis♥

Status!

I forgårs, altså på termindato, var jeg overraskende positivt innstillt til at det ikke så ut til å bli noe fødsel den dagen. Jeg la meg ved godt mot, og sa til Morten at at etter ni måneder med venting kunne ikke vel ikke noen dager fra eller til være så ille.

Jeg har jo ikke født på termindato tidligere, verken med Filippa eller Sokrates, og med sistnevnte ble det hele tolv dager overtid. Burde med andre ord vært forberedt… og det virket jo nesten som om jeg var det, tok det jo så kuli på tirsdag.

Men i går kjente jeg at det egentlig ikke var så greit allikevel og i dag er det enda mindre greit.

Jeg kjenner nemlig ikke antydning til at noe er på gang. Ikke EN helsikes kynner engang…

Jeg er bare tung, ukomfortabel, varm, lei og sliten av å ikke få sove ordentlig. At jeg må tisse annethvert minutt, begrenser mulighetene for hva jeg kan gjøre betraktelig, og jeg har fått nok av å tilpasse alt jeg gjør i forhold til distanse til toaletter. At huden sprekker like lett som eggeskall er heller ikke spesielt festlig, og jeg syntes vel egentlig jeg har fått min del av strekkmerker nå.

Har mest lyst å reise opp på fødeavdelingen på Ullevål og tvinge dem til å hjelpe meg i gang, men så funker det jo ikke helt sånn og jeg vet at jeg må belage meg på å gå helt fram til den 22 juli.

12 dager overtid er nemlig grensen, og om ingen ting har skjedd før da, skal jeg uansett legges inn den dagen. Men tanken på 10 dager til er egentlig ganske utholdelig og jeg håper intenst og inderlig at jeg slipper det.

Legger ved et bilde fra 10 juli, da jeg var optimist… i dag er jeg ikke noe særlig å ta bilde av. Har tidenes furteleppe og jeg kunne ikke ha vrengt den oppover om jeg så hadde blitt truet på livet!

Har dere forresten noen tips til hva jeg kan finne på for å få dagene til å gå? Gravidvennlige aktiviteter liksom…

Jørgine♥

Første og forhåpentligvis siste VLOG i denne serien!

I dag er det termindato. Dagen jeg har telt ned til de siste 9 månedene…

Men det kjennes ærlig talt ikke ut som om fødselen er rett rundt hjørnet, og det var jeg sånn sett forberedt på etter to svangerskap på overtid.

Jeg har allikevel gjort alt jeg kan i løpet av den siste uken for å hjelpe kroppen i gang. Noen tiltak mer tvilsomme enn andre… og noen vondere. Jeg tør påstå at jeg i går hadde min mest smertefulle opplevelse noensinne. Verre en rier faktisk!

I alle fall… uken som gikk er oppsummert i en rykende fersk videoblog som jeg har valgt å kalle «Ka ho Funky gjør for å sette i gang fødselen» ♥

Kjør film!

Jørgine♥

Vlog av hele gjengen på babyshopping!

VIDEO INNEHOLDER SPONSEDE PRODUKTER

For noen dager siden fikk vi omsider ut fingeren og bestemte oss for å få i hus det som trengs for å ta i mot en liten baby.

En uke før termin, og sikkert senere enn de fleste andre med kulemage, men både Morten og jeg er relativt avslappet til familieforøkelsen som nå står ganske rett rundt hjørnet.

Det viktigste er jo at den lille blir møtt med STORE mengder kjærlighet, kroppskontakt og oppmerksomhet… og der er vi dekket . 100 % sikkert!

Utstyr kommer i andre rekke… men jammen er det stas det også. Å plukke ut farger på små søte tepper, velge vognmodell, ”testløfte” bilstoler og stå å gynge på både vugger og vippestoler.

Vi var en hel liten gjeng som satt oss i bilen på mandag med kursen mot Barnashus,  og det hele er nå satt sammen til en liten videoblogg etter forespørsler fra babyinteresserte følgere.

Kvaliteten er som vanlig ikke den ypperste, og alle som holdt kamera på et tidspunkt bør jobbe med å være mer stødig på hånden… men de spesielt interesserte kan få med seg både hvilke modeller og farger vi gikk for.

Og neida, det er ikke tilfeldig at det meste er fra Stokke. Her ligger det en samarbeidsavtale i bånn som vi er veldige fornøyde med å ha fått på plass. Stokke er jo et lokalt valg for min del. En vaskeekte Ålesundsbedrift!

Noen som har erfaringer å dele om produktene vi har valgt ut? Er det noe vi har glemt?

Jørgine♥

Om min sønn en dag vil ha blondegardiner…

Gjennom de siste ukene har vi hatt en tett dialog med vår kjære Wenche.

Satt litt på spissen så har problemstillingen vært fargen på vognteppet. Det har seg nemlig slik at Wenche er en ræser til å hekle, og for hvert barn jeg føder, lager hun et nytt teppe, og i hvert svangerskap har vi samme diskusjon. Hvilken farge skal teppet ha…?

Jeg husker et par fra Nigeria jeg ble kjent med da mamma jobbet på asylmottak. De hadde en liten gutt som de pakket inn i det nusseligste, rosa vognteppet de kunne finne og, viste stolt frem sin nydelige førstefødte. Det var vel egentlig første gang jeg tenkte over hvor opphengt vi er i dette med farger. Hvor tett det er knyttet opp mot vår kultur. For i Nigeria er rosa altså ikke en jentefarge, og om den gutten går rundt i kjole i dag, så tror jeg ikke det er på grunn av et vognteppe i alle fall.

Jeg tror at vi har dette fra gammelt av. Da alt var kjønnsdelt. Fra da bukser var for gutter og kjoler var for jenter.

Nå er en slik tankegang helt avleggs. Vi vet til og med at mange blir født i feil kropp, at noen gutter vil gå i kjole og at alle jenter vil gå i bukse på et eller annet tidspunkt i livet. Jeg tror/håper at vi som foreldre vil elske barna våre akkurat slik de er, uansett.

Likevel er det mange som er opphengt i akkurat dette med babyfarger, og jeg har fått noen spørsmål i det siste om hvordan jeg forholder meg til dette.

Kan ikke si at jeg har vært så veldig opptatt av det, men jeg har likevel tatt noen ganske tradisjonelle valg. Jeg malte gutterommet blått, og jenterommet lilla. Mulig jeg på den måten viderefører en helt meningsløs tradisjon, men so what? Er det egentlig så farlig?

Om min sønn en dag vil ha blondegardiner og Filippa vil male rommet sitt svart, så tar vi stilling til det når den tid kommer. Syns ikke det er vits i å komplisere ting mer enn nødvendig. Det viktigste for oss, er at de får være akkurat den de er… Et rosa teppe eller et lyseblått barnerom vil ikke tvinge mine barn inn i noe kjønnsrollemønster. Det er det i så fall holdningene våre som kan gjøre, noe jeg tror er en ganske annen diskusjon, eller hva tenker dere?

Foto: Kristine Slyngstad

Jørgine♥

Les mer om vårt personvern
Raske nettsider og design fra Webexpressen.no