Jeg har skrevet litt om Morten og fotballen før. Fortalte at det har vært et tøft år med flere nedturer enn oppturer. Det begynte jo med overgangen til Sarpsborg, sommeren for 1,5 år siden. Et ambisiøst sprang, fra midten av Obosligaen til toppen av Eliteserien, som ikke gikk helt som planlagt.
Konkurransen ble for tøff og han gikk fra banen, til benken, til å ikke være med i troppen. Et kjempenederlag for ham personlig og som han brukte en stund på å akseptere.
Så gikk han til Øster, i Sverige, for å sette seg selv på kartet igjen og bygge opp et selvbildet og stoltheten som hadde fått juling.
Det gikk heller ikke som planlagt, og Morten havnet midt i en maktkamp mellom styre og trener som igjen gikk ut over den sårt tiltrengte spilletiden. Enda han denne gangen var mer enn god nok!
Nå er det Ullkisa og i dag er det første seriekamp. Mot et lag som begynner med H… mer husker jeg ikke.
Jeg forstår meg med andre ord ikke noe mer på fotball nå enn før, og jeg syntes fortsatt at 90 minutter er unødvendig lenge… men jeg kjenner at denne kampen betyr enormt mye for meg.
Og nå ser jeg faktisk nesten ingen ting, for nå ble øynene mine veldig blurry.
Jada, så nå sitter jeg på terrassen, med maccen i fangen og griner.
Fordi…
Morten er viktig igjen. Han er tilbake på et lag hvor hans tilstedeværelse, kompetanse og erfaring betyr noe. Og ikke bare noe, men mye! Han har fått tillitt og ansvar. Han skal starte, og denne gangen slipper han å tvile.
Jeg har lært, etter disse årene med Morten, at som toppidrettsutøver kan du verken forvente eller ta muligheter for gitt. Prestasjonene dine, og en god dose tilfeldigheter, avgjør hvor vidt du er med i troppen eller ei. Ganske brutalt egentlig, om du sammenligner med arbeidslivet generelt, men her overlever du ikke om du ikke er forberedt på å bli både ditchet og erstattet…
Min elskede Morten, den gravide kona di er stoltere enn stoltest.
Og det er ikke på grunn av fotballferdighetene dine… men fordi du aldri mister motet, jobber knallhardt og fordi du tør å være like rakrygget og kampklar selv om veien ble litt annerledes enn du hadde regnet med.
Heia Morten og heia Ullkisa ♥
Jørgine