Allikevel har jeg villet fortsette

Det er ikke tett mellom blogginnleggene akkurat, men i dag fikk jeg det over meg! Skrivelyst, og en litt lenger oppdatering enn det man får plass til i et Instagraminnlegg. 

Jeg har nettopp sett siste episode av «Jørgine, alene med flokken». Grått meg gjennom den. For alt jeg husker å ha følt da, og for det jeg føler når jeg ser det igjen nå. 

Hundekjøring vekker sterke følelser i meg. Flere enn jeg er i stand til å sette ord på. Jeg har følt på maktesløshet, kampånd, utmattelse, enorm glede, takknemlighet, redsel, forferdelig dårlig selvtillit og massiv mestringsfølelse – for å nevne noe. 

Det har vært kort vei fra det ene til det andre. I tillegg har innspillingen av denne serien og oppkjøring til løp, foregått i en veldig sårbar periode av livet. For parallelt med hundekjøring har vi også kjørt i skytteltrafikk til og fra sykehus med gutta våre. Det har vært utredninger opp og ned i mente, og vi har vært fryktelig langt nede og veldig redde. 

Allikevel føltes det aldri som et alternativ å ikke dra til Åsmarka for å laste hunder på bilen og dra ut på trening! Det føltes heller ikke ut som et alternativ å ikke delta på Gausdal eller Femundløpet. Selvsagt fordi det var gjennomførbart i praksis, ettersom Morten er den han er, og at jeg visste at ungene klarte seg uten meg i noen dager. Men det sier også noe om hva hundekjøring betyr for meg, hvordan det lader batteriene mine. Selv på de mest utfordrende turene. 

Det til tross for at ingenting så langt i livet har fått meg til å føle meg så blottet for selvtillit. Og det kommer fra noen som har konkludert med at mye av drivkraften min i livet, kommer fra nettopp den troen jeg har på meg selv. 

Allikevel har jeg villet fortsette. Lære mer, erfare mer og utfordre meg selv mer. Det handler verken om viljestyrke, mentaltrening eller ønske om å bevise noe for noen. Det handler om at det gir så vanvittig mye at jeg ikke klarer å la være å ville gjøre det igjen. At hundekjøring er noe helt eget. At det er fantastisk på en måte som ikke kan forklares. Bare erfares. 

Og jeg er så takknemlig ovenfor Leif Tore og Ida, som har sluppet meg til og stolt på at jeg kan ta vare på dyrene deres. Leif Tore som har latt meg prøve, feile, få det til, feile igjen, og få det til igjen. Som har stått som en bauta på sidelinjen og aldri mistet troen! 

Hundene. De fineste pelskledde firbeinte. Som har gitt meg noen av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt. Som viser en forståelse, samarbeidsevne og arbeidsmoral som er langt over fatteevne! Jeg elsker dem for det. Fra langt inni hjerterota! 

Og siden siste episode sendes i dag, er det også på sin plass å berømme produksjonen. Som har stått i det sammen med oss og laget en serie vi er så ufattelig stolte over! I tillegg til alle som har bidratt underveis med sin ekspertise og hjelp! 

Håper dere vil se serien om dere ikke allerede har gjort det ♥ Alle fem episodene ligger nå på tv2 play, og siste episode sendes i kveld kl 20:00 på tv2! Og her er er en lenke til to uker gratis tilgang til tv2 play om noen skulle trenge det!

Jørgine