Det tar en stund fra man finner ut at man er gravid til man faktisk venner seg til tanken. Det blir liksom ikke helt virkelig før magen kommer, og da mener jeg ikke den bløte, ekstra valken man har i begynnelsen, men om den ordentlige gravidmagen.

Så er det vel når man begynner å dele nyheten, får se den lille på ultralyd og kjenne liv, at realiteten synker inn for alvor.

Mest av alt var det jo en fantastisk følelse da det gikk opp for meg at jeg skulle bli mamma igjen, men omtrent samtidig begynte jeg å kjenne på en svak bekymring. En litt rar følelse jeg etter hvert fant ut at jeg ikke var alene om.

Fire skulle bli fem. Og selv om jeg allerede var mamma, Morten bonuspappa, Filippa søster og Sokrates bror, var dette nytt for alle. Morten er jo ny i gjengen siden forrige barn kom til verden, og Milano ville bli et halvsøsken.

Hvordan skulle dette bli?

Vi hadde jo funnet så godt ut av det vi fire. Blitt så sammenspleiset som bare det. Funnet vår plass i familien og blitt trygge på hverandre.

Ville et nytt tilskudd i gjengen endre dynamikken vår? Kom noen til å føle seg utenfor? Ville vi slite med å tilpasse oss?

At alle kom til å elske det lille barnet som vokste i magen, var jeg aldri i tvil om. Det gjorde vi jo allerede, men resten gjensto å se. Og selv om vi pratet masse om det mens termindato nærmet seg, var alle litt spente…

I dag er Milano litt over 17 uker og det er farsdag. Morten sin første teoretisk sett, men ikke i praksis. Langt i fra.

Din fjerde sa Filippa. Den beste sa Morten.

Ikke fordi han endelig har et barn med samme DNA, men fordi han har enda et barn å elske. Like ubetinget og like høyt som de to andre.

Flere å være glad i, mer å glede seg over syns han. Det syns selvfølgelig jeg og’.

Milano endret ikke på noe. Han forsterket felleskapet vårt. Knyttet oss enda tettere sammen. Pappa Morten, lykkelige meg og tre søsken som elsker og er elsket.

Gratulerer med dagen Morten, og takk for at du får alle i denne lille gjengen til å føle seg like spesielle, tatt vare på og elsket. Du er noe av det råeste, mest genuine og rauseste mennesket jeg vet om, og du er vår ♥

Bilder: Kristine Slyngstad

Jørgine♥

For et par dager siden fikk mamma gjesteblogge hos meg om et tema som både hun og jeg har gått og tygget på en stund.

Da jeg leste innlegget, så hadde jeg ikke problemer med å skjønne hvor hun ville, men mange tolket det annerledes.

Det mamma skrev, var veldig kort forklart, at hun reagerer på at en del mennesker med sterke meninger om mangt og mye, begrenser kritikken av ting de ikke liker til å gjelde kun influensere.

Hun understreket flere ganger at hun ikke hadde problemer med å skjønne kritikken, men at hun reagerer på at bloggere får pes for det mange andre også gjør….og ikke bare pes, men kritikerne har ingen skrupler når det gjelder å latterliggjøre og i noen tilfeller regelrett hetse navngitte bloggere. Hun påpeker at ingen andre yrkesgrupper blir omtalt på et så generelt grunnlag at «alle blir skåret over en kam» og at enkelte er nesten grenseløse i hva de kan tillate seg å si. Hun henviste til ikke navngitte, lett gjenkjennelige samfunnsdebattanter som har gjort nett opp det hun kritiserer. Nemlig å navngi, mene, beskylde og noen ganger latterliggjøre en gruppe mennesker. Punktum finale.

Dette innlegget utløste en liten storm av kommentarer. Mange av dem gikk på eksponering av barn i sosiale media, fordi mange tydeligvis tolket det som om mamma forsvarer eksponering og kommersialisering av barn. Noen oppfattet til og med innlegget som et tilsvar på en artikkel i VG på søndag.

Nå var dette altså ikke hensikten med innlegget, men siden så mange har oppfattet det slik, så skal jeg nå komme med en liten oppklaring av hva jeg mener om saken, og hvorfor jeg mener kritikerne mangler substans.

Så håper jeg at dere som leser dette forstår at dette er det jeg tenker om saken. Det blir tatt tusenvis av andre avgjørelser på barns vegne blant bloggerkolleger, Instagrammere, reklamefolk, skuespillere, tv-profiler, musikere og vanlige Facebook brukere. Det mener jeg noe om, men ikke kan jeg og ikke vil jeg generalisere en så stor og ulik gruppe og ikke ønsker jeg å peke finger mot folk som tar andre valg enn meg selv.

Dette er hva jeg tenker:

Jeg har valgt å leve et liv i offentligheten. Morten og jeg kommer i felleskap frem til hva vi ønsker å dele av familielivet vårt og i hvilke sammenhenger vi syns det er greit å eksponere barna. Jeg har full forståelse for at noen mener det er galt, men jeg soler meg ikke i glansen av ungene mine, og bruker ikke min «kjendisstatus» for å selge familien min til høystbydende. Jeg står 100% inne for de valgene jeg tar. Det går jeg ut i fra at de fleste andre foreldre også gjør.

Jeg tenker at det miljøet barn blir født inn i er det som blir malen for hva som er normalt. Noen tilbringer barndommen på reise fordi foreldrene jobber internasjonalt. Noen vokser opp med foreldre med sterke, religiøse overbevisninger. Noen har foreldre som er politikere og noen har foreldre som blogger. Det miljøet barna lever i, er det som er livet deres. De tilpasser seg, og støttes av voksenpersonene i livet sitt.

Inntekten min kommer fra kommersielle samarbeidspartnere som jeg mener har produkt som jeg kan stå inne for. Jeg tror faktisk ikke at ungene mine vil ta skade av at jeg reklamerer for en barnevogn, eller et glass med syltetøy.

Likevel ville jeg aldri arrangere en sponset babyshower eller barnedåp. Ikke fordi jeg er imot sponsing, men fordi jeg ikke hadde giddet å lage til et sånt opplegg.

Jeg la ut bilder fra vår navnefest. Babyer og slektninger ble avbildet på bloggen min, men jeg hadde ingen sponsede ballonger og papirdukene hadde vi betalt selv.

Gjør det meg til en bedre person enn de som merket bildene sine med reklame? Hvem hadde ikke sagt ja takk til gratis stæsj til barneselskapet sitt om de fikk det? Ungen er vel likeglad med hvem som betalte ballongene så lenge de henger der de skal og barna er omgitt av mennesker som elsker dem, tenker nå jeg.

Noe annet er at jeg selvfølgelig må ta høyde for at ungene en dag vil se et bilde av seg selv de kanskje ikke liker, eller syns at noe av det de ser er teit, men det gjelder vel alle unger som er avbildet i sosiale media eller i media generelt.  Mamma har lagt ut bilder av oss siden 2007. Da var jeg 18 år, men Noah var seks, og tvillingene ti. Var det uetisk? Vi har i alle fall ikke fått psykiske problemer eller slitt på andre måter for albumene hennes. Er det da antall seere som avgjør hva barnet føler i en slik sammenheng? Er jeg mer uetisk enn mamma?

Jeg har absolutt ingen problemer med å se at folk er uenige i eksponering av unger i media, men alle de bastante meningene som kommer frem stiller jeg meg likevel uforstående til. Jeg sitter faktisk igjen med flere spørsmål enn svar.

– På God Morgen Norge ble det uttrykt «skepsis» til at en «så stor blogger» eksponerte barnet sitt i sosiale media. Er det da mindre uetisk om bloggeren har færre lesere?

– Om en kjendis mottar x antall kroner fra Se og Hør for å vise seg frem i media med familien. Er ikke det også uetisk?

– Hva med barn i reklamefilmer? Mange er ikke modne nok til å forstå hva de er med på. Er det etisk innafor? Hva med disse barna når de finner reklamefilmen på nettet etter 5 -10 år?

– Hva med unge popstjerner, unge skuespillere, barn som utmerker seg i idretten i tidlig alder, Fødeavdelingenpå Tv Norge osv osv. Noen er sponset. Andre får betalt. Hva med dem?

– Hva tror du vil skade barnet mest:

1. Et bilde på nettet med en rosa ballong?
2. En sinna artikkel med kritikk og latterliggjøring rettet direkte mot navngitte foreldre? Jeg tenker at den er vondere!

– På God Morgen Norge ble det sagt at om bloggeren var en sulten sudaneser, så kunne en akseptere at moren la ut babybilder mot sponsorkroner og bønner på bordet, men ikke av en norsk mamma som har alt hun trenger…. Så den etiske grensen ved sponsormidler går ved hvor sulten man er?

Jeg sitter ikke på en fasit. Det tror jeg ikke noen gjør, men at både influensere og andre foreldre trenger kjøreregler i alle typer medier, det er jeg enig i.

Samfunnet endrer seg så fort, men ingen familier er like. Vi lever i ulike miljøer, med ulik bakgrunn og ulike tanker om etikk og verdier. Som foreldre tar vi mange valg på vegne av barna våre. Hvilke konsekvenser disse vil få når barna er voksne, kan vi ikke vite. Jeg tror at de aller fleste foreldre prøver å velge det beste for barna sine. Noen ganger gjør vi feil, men hvem er du, og hvem er jeg til å dømme andres handlinger når ingen svar er gitt. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi handler i kjærlighet.

Still gjerne kritiske spørsmål, vær uenige, men husk å også gi rom for ulikheter. Det er ikke alltid man trenger å rette pekefingeren, noen ganger kan man faktisk akseptere at ikke alle tar de samme valgene som en selv.

Vær snille mot hverandre fine folk. Og når der er sagt. Takk til alle dere som følger meg. Enige og uenige. Dere gjør det mulig for meg å kalle dette en jobb og jeg elsker jobben min <3

Jørgine♥

Reklame Polarn O. Pyret

Hva skjedde? Fra en dag til en annen ble det jo plutselig bikkje kaldt!

Jeg holdt på å fryse i hjæl på vei til trening i morges., og jeg har ikke begynt å tenkevotter, lue og skjerf en gang. Jeg var ikke forberedt på hverken snø eller minusgrader, så jeg fikk det plutselig travelt med å finne frem varme klær til både store og små.

Morten og jeg er dekket på det meste av vinterklær, men kidsa har vokst siden i fjor, og både bobledress og tykke ytterjakker er blitt for smått. Ble faktisk flere poser med klær som går i arv til de to yngste søskenbarna mine. De er yngre enn både Filippa og Sokrates. Haha. Fikk barn før tanten min jeg 😉

Så det ble det skapraid og storopprydning for å få oversikt over hva vi hadde og hva ungene har vokst ut av.

Men ja… måtte skaffe yttertøy til ungene forholdsvis kjapt.

Jeg bruker sjeldent mer penger enn nødvendig, og har aldri vært opptatt av merke, men når jeg en gang i mellom kjøper klær i stedet for å arve, spesielt yttertøy, så velger jeg kvalitetsplagg. Enten jeg kjøper brukt eller nytt.

Plaggene må tåle asfaltkrabbing, treklatring og mange runder i vaskemaskinen. De skal være lekevennlige og behagelig. De må kunne både henge på en rolig barnekropp, og en som turner, med like god komfort. De må holde barna både varme og tørre. De bør kunne arves, ikke bare en gang, men helst i flere omganger. Jo flere barn som drar nytte av det, dess bedre.

Derfor velger jeg ofte Polarn O. Pyret, og jeg digger at de også står for gode verdier:

«Det er vårt ansvar å skape klær av beste kvalitet som kan leve lenge og brukes av flere. Fordi planeten helt enkelt krever det. Vi mener det er nødvendig å lage plagg som tåler å slites, vaskes, repareres og arves – slik at du som forbruker ikke trenger å kjøpe flere nye plagg enn nødvendig, noe som sparer på jordens allerede begrensede ressurser.»

Avsnittet er hentet fra nettsidene til Polarn og jeg tenker det er både et riktig og ikke minst viktig standpunkt å ta!

I alle fall. Nå er hele familien godt rustet for vintersesongen! Så krysser vi fingrene for at det bli masse akesnø med tykke, varme dresser og lite slapps og regntøy 😉

Et lite tips helt til slutt… husk å merke klær. Vi har mistet så mye mindre tøy på skole og barnehage etter at jeg begynte å feste navnelapper eller skrive navn på klærne til ungene 😉

Regner med det er flere enn meg som ble tatt litt på senga av det plutselige vinterværet. Om du vil sjekke ut noe av det jeg har skaffet til mine unger av praktisk yttertøy. Sjekk HER.

Jørgine♥

Det dukker stadig opp spørsmål om familietreet mitt. Hvor mange søsken er vi egentlig? Hvem er faren til hvem? Hvem er moren til hvem? Og hvordan henger egentlig alt dette sammen?

Jeg skjønner dere lurer, dette er jo på ingen måte mor, far og barn modellen. 

Får å være helt ærlig syntes jeg det er forvirrende sjæl. Og som dere ser i videoen under hvor jeg prøver å forklare dere nettopp familietreet mitt, må jeg tenke meg godt om innimellom 😉

Videoen laget jeg for over et år siden, men om du ikke fikk den med deg den gangen, eller fortsatt ikke skjønner deg på hvordan alle disse menneskene henger sammen… kjør film!

Jørgine♥