Kjære folk. I dag sitter det en ekstremt lykkelig Jørgine bak skjermen og klimprer på tastaturet, for i går skjedde det nemlig noe som jeg ikke trodde kom til å skje!! Man kan nok si at jeg nesten hadde mistet håpet.

Jeg jo har prøvd å overtale Morten til å kjøpe oss hund i lang, lang tid. Jeg har mast og mast. Ungene har mast, og jeg har mast enda litt til, men han har vært knallhard. Vi har fått NEI hver gang, han har stått på sitt, og ment at det ikke passer. At det blir for mye, og at vi alle fall skal prøve å få oss et barn til før vi eventuelt skulle vurdere å skaffe oss hund.

Men så, i går… da skjedde det ting…

Mens Morten var på trening fikk jeg en DM på Instagram fra ei jente fra Tomrefjorden. Hun sendte meg bilder av en nydelig Husky på fem år som hun og mannen, med tungt hjertet, vurderte å omplassere. Hun skrev videre at det var en ordentlig koseklump. En fyr som både ville ligge sammenkveilet med ungene hennes på stuegulvet og som også kunne løpe til krampa tok han.

En ordentlig aktiv fyr, med godt lynne og en forkjærlighet for barn med andre ord. En fyr som de den siste tiden ikke hadde fått den aktiviteten og mosjonen en slik hund krever.

Hun hadde sett storyene mine med mine inderlige ønsker om hund, og sa at om Morten skulle endre mening, så trodde hun at Trym ville trives hos oss.

Det trodde selvfølgelig jeg også og ti minutter senere ringte vi hverandre for mer hundeprat. Noe som gjorde meg enda mer overbevist om at denne hunden var ment for vår familie.

Så da gjensto det bare å overtale Morten.

Jeg begynte med å vise han bilder. Fortalte deretter alt Hege hadde sagt om Trym og rasen generelt. Fabulerte om skiturer med trekkhund, hundegård på hytta, en som kunne passe på oss her hjemme når han spiller bortekamp eller reiser på treningsleir. En turkamerat og løpekompis.

Så gråt jeg litt mens jeg la ut om alle schæfere vi har vokst opp med. Hvor stort savnet etter hund er og hvor vanvittig glad jeg hadde blitt om dette firbeinte familiemedlemmet kunne bli vårt!

Dere har sikkert skjønt det allerede, men han sa altså JA!!!! Skjønner dere det eller?? Han sa JA!!

Så hva skjedde da? Jo, da tenkte jeg bare at nå må det handles raskt. Vi måtte få den bikkja i hus før han ombestemte seg. Derfor ringte jeg «mammaen» til Trym å spurte om vi fikk komme allerede samme dag. Det fikk vi, så 30 minutter senere satt Morten, Filippa og jeg i bilen på vei til Tomrefjord.

Det er seks timer i bil forresten. En vei!!

Vi kom frem 23:30, ble forelsket, gråt litt da de fine eierne skulle si hade til «babyen sin», satt oss i bilen og returnerte til Jessheim.

Her ventet Josefine, verdens beste nanna, med guttene som var klare for skole og barnehage.

Filippa og Sokrates syklet, Trym og jeg løp ved siden av.

På et tidspunkt snudde Sokrates seg mot meg å sa: «Mamma, er dette en drøm?» Og jeg skjønner akkurat hva han mente, for det føles nesten litt sånn♥

Når det er sagt, så er dette en hund på fem år. Han har vokst opp et helt annet sted og er vant til sin flokk i Tomrefjord. Derfor var det viktig både for oss og for eierne at om dette skulle vise seg å ikke funke, så kan han få komme tilbake til Tomrefjord.

Slik burde det være med alle omplasseringshunder, for det er jo ikke sagt at kjemien alltid stemmer, men så langt kan jeg ikke skjønne annet enn at dette kommer til å gå kjempebra!

Burde egentlig prøve å sove bittelitt. Har tross alt døgnet for å få dette mirakelet til å gå i oppfyllelse! Men egentlig har jeg bare lyst å gå ut igjen å løpe mer med han fyren her♥

Jørgine 

At det blir en sesong 2 av Funkyfam har sikkert de fleste av dere fått med dere, men når den kommer har ikke blitt sagt… Frem til nå da♥

For premieredato blir mandag 12 oktober!! Da ruller igjen. På TV2 livsstil og Sumo, akkurat som sist. 

Jeg krysser fingrene for at denne sesongen blir like godt tatt i mot som den forrige, og at det er mange som har lyst til å følge oss. 

Her får dere i alle fall en liten smakebit på det som kommer om ikke så alt for lenge! 

Noen som skal se på?

Jørgine 

I går kom jeg i «skade» for å påføre enkelte både illebefinnende og kvalmebyger av et bilde jeg la ut av meg som ammer Milano.

Blant mange kommentarer og tilbakemeldinger var der en del som etter å ha hostet maten opp av vrangstrupen, tok seg tid til å dele sin avsmak mot en så vemmelig adferd som min. 

Jeg kjenner at jeg virkelig bryr meg svært lite om disse kommentarene! Dessuten er det veldig betryggende å se at 90 % av de som har lagt igjen noen ord på innlegget mitt faktisk er oppegående mennesker som er helt enig i at alle kan amme barnet sitt så lenge de selv ønsker!  

Men dette minnet meg på hvor mange heftige mammadebatter som har herjet i kommentarfeltene mine. Hvor mange fordømmende og kritiske kommentarer jeg selv har fått som mamma i løpet av mine 11 år med barn. 

Og det tar meg til mitt egentlig poeng med dette innlegget! 

Fordi, i dag kjørte jeg forbi en mamma. En mamma med en unge i bæresele på ryggen, enda en i barnevogn og faktisk en tredje på rollerblades.

Langs veien, i rushtrafikk. Tror de faktisk var på vei oppover en bakke også!! Det så liksom helt Texas ut og jeg tenkte bare…Satan, for en helt! 

Og så tenkte jeg videre på alt vi får til. Vi mammaer altså. Og veldig ofte under ekstreme forhold! Bråk, bæsj, mas, tidspress, konstante ønsker om oppmerksomhet, svært høye krav til service, og ikke minst underholdning. Og tenk at alt dette kan skje på en gang! 

Ved middagsbordet i dag for eksempel.  Alle tre ungene snakker i munnen på hverandre. I tillegg til å gjøre sitt ytterste for å overdøve hverandre. 

Et kaos. Et ordentlig lurveleven vil jeg si. Som jeg befinner meg midt i. 

Men jeg står i det. Svarer så godt jeg kan, roper -IKKE ROP, får med meg bruddstykker, svarer igjen på det jeg tror jeg hørte, ler litt, plukker opp kikerter fra gulvet, må bytte fat med Milano (noe nytt han har begynt med), tørker en nese, spiser litt selv og fortsetter den intense småpraten med ungene mine. 

Og sånn sjonglerer vi alle sammen. Prøver så godt vi kan å fordele oppmerksomheten noenlunde rettferdig. Serverer mat som alle kan like, setter i gang lekser, får av gårde til aktiviteter, tar imot lekekamerater av samme kaliber, rydder leker, vasker klær, bygger lego, henter på trening, skifter bleier, pusser tenner på vrælende små mennesker, leser eventyr og synger nattasanger. Alt dette nesten sammenbruddsfritt (ikke helt, bare nesten)!!

Fy flate så gode vi er! Fy flate som vi skulle heiet på hvarandre. Fy flate som vi ikke skulle brukt tid på å finne feil ved hvordan andre velger å være mammaer! Vi har aller mest til felles. Husk det♥

Så kan ikke vi bare være litt mindre dømmende? Pitte litt rausere med hverandre? Akseptere at alle har sin egen måte å være mamma på?? Innse at det finnes mange måter å oppdra et barn på, og at så lenge det er gjort med kjærlighet så er det ok liksom? 

Det hadde vært fint syntes jeg♥

Bare sånn så det er sagt, så vet jeg at det finnes like mange fantastiske fedre der ute, virkelig, men denne var til oss.

Heia alle mammaer!! 

Jørgine 

Annonse fotoknudsen

Veggene i trappen opp til andre etasje har vært veldig tomme, og veldig hvite. Ganske lenge. Har vurdert både maling, speil og tapet, men ikke helt klart å lande på noen av delene.

Så foreslo Josefine, som jobber for meg og hjelper meg med alt mulig, at vi skulle lage en bildevegg! Rart at jeg ikke hadde tenkt på det selv, men jeg tror kanskje det er fordi det er så mye vegg at den tanken ikke slo meg.

Jeg fant i alle frem alle de fineste bildene fra sommeren, la de i en mappe og begynte å prøve å se for meg hvilke størrelser du ulike bildene skulle ha og ikke minst hvilket materialet de skulle være i.

Man kan velge mellom både aluminiumsplater, plexiglass, lerret og skumplater på fotoknudsen sine hjemmesider, men vi gikk for en kombinasjon av de to sistnevnte. I alt fra størrelse 20 x 30 cm til 60 x 80 cm. Både liggende, stående og kvadratiske.

Nettsiden er forresten enkel og intuitiv, uten noe ekstra makkverk. Valg av størrelse og materiale gikk med andre ord helt smertefritt. Og jeg er forresten sykt fornøyd med at vi valgt å kombinere både skumplater og lerret, i tillegg til noen bilder i ramme jeg hadde liggende på kottet. Syntes kombinasjonen av materialer skapte en fin kontrast. Lerret bygger jo en del ut fra veggen og er relativt «tykke». Skumplatene er derimot «tynnere» og nettere.

Tror jeg skal bestille enda flere bilder og utvidede bildeveggen enda mer!

Om noen av dere har lyst å lage bildevegg, eller bare fremkalle fine bildeminner i ulike kvaliteter og størrelser så gir FUNKY40 40% rabatt på alle produkter fra 10.09.2020-30.09.2020.

Ta en titt på utvalget her!

For de av dere som har sett storyen min i dag. Dette innlegget ble publisert før storyen. Det samme gjelder beslutningen om at alle inntekter for uttakene for fotoknudsen i dag skulle gå til SOS Barnebyer sitt katastrofefond. Nevner det bare i tilfelle noen syntes det var rart at det ikke var nevnt noe sted her ♥

Jørgine 

I forrige uke delte jeg innlegget «Man føler seg skamfull og mislykket». Det engasjerte veldig mange, og det tikket inn mange kommentarer på bloggen og på Facebook siden min. Jeg gråt meg gjennom de fleste av dem, både fordi jeg kjenner meg igjen, men også fordi enkelte har hatt det langt tøffere enn oss.

Vi er to, med hver vår storfamilie, og alltid noen å be om hjelp.

Men hva om man ikke har noen å støtte seg på? Hva om man må stå i det alene? Hva om man aldri får muligheten til å hente seg inn igjen?

Det er så mange tabuer i samfunnet vårt. Så mange pekefingre. Men realiteten er at livet med småbarn kan være både vakkert og brutalt på samme tid, og derfor ble jeg veldig glad da jeg fikk en mail fra Stine Sofies Stiftelse som jobber mye med nettopp denne tematikken. De har laget Stine Sofie Foreldrepakke hvor målet er å sørge for at nybakte- og vordende foreldre skal få verktøy som gjør dem bedre forberedt på den nye hverdagen.

I tillegg til dette har de, sammen med Mental Helse, opprettet en Foreldresupport, hjelpetelefon og chat. Dette er en lavterskel tjeneste som man kan kontakte for råd, veiledning, spørsmål eller dersom man bare trenger noen å snakke med. Nummeret er 116 123 (tast 2), men man kan også ta kontakt på chatten på foreldresupport.no. Her kan man være helt anonym og tjenesten er helt gratis.

Du er ikke svak om du må be om hjelp. Du er sterk som tør å gjøre alt du kan for å at barnet ditt skal ha det best mulig♥

Om dere vet om flere muligheter for foreldre som trenger hjelp i lignende situasjoner, legg gjerne igjen en kommentar♥

Jørgine