I forrige uke delte jeg innlegget «Man føler seg skamfull og mislykket». Det engasjerte veldig mange, og det tikket inn mange kommentarer på bloggen og på Facebook siden min. Jeg gråt meg gjennom de fleste av dem, både fordi jeg kjenner meg igjen, men også fordi enkelte har hatt det langt tøffere enn oss.

Vi er to, med hver vår storfamilie, og alltid noen å be om hjelp.

Men hva om man ikke har noen å støtte seg på? Hva om man må stå i det alene? Hva om man aldri får muligheten til å hente seg inn igjen?

Det er så mange tabuer i samfunnet vårt. Så mange pekefingre. Men realiteten er at livet med småbarn kan være både vakkert og brutalt på samme tid, og derfor ble jeg veldig glad da jeg fikk en mail fra Stine Sofies Stiftelse som jobber mye med nettopp denne tematikken. De har laget Stine Sofie Foreldrepakke hvor målet er å sørge for at nybakte- og vordende foreldre skal få verktøy som gjør dem bedre forberedt på den nye hverdagen.

I tillegg til dette har de, sammen med Mental Helse, opprettet en Foreldresupport, hjelpetelefon og chat. Dette er en lavterskel tjeneste som man kan kontakte for råd, veiledning, spørsmål eller dersom man bare trenger noen å snakke med. Nummeret er 116 123 (tast 2), men man kan også ta kontakt på chatten på foreldresupport.no. Her kan man være helt anonym og tjenesten er helt gratis.

Du er ikke svak om du må be om hjelp. Du er sterk som tør å gjøre alt du kan for å at barnet ditt skal ha det best mulig♥

Om dere vet om flere muligheter for foreldre som trenger hjelp i lignende situasjoner, legg gjerne igjen en kommentar♥

Jørgine 

Det var en periode jeg skrev veldig mye om søvn her på bloggen. Eller mangelen på det blir vel egentlig riktigere å si. Noen av dere husker det kanskje? Fikk i alle fall mange tilbakemeldinger den gangen. Fra foreldre som opplevde det samme. Andre mammaer og pappaer som også hadde et lite menneske som bare ikke gadd å sove til det var morgen.

Morten og jeg begynte å «regne» litt på det og kom frem til at Milano våknet mellom klokken fire og fem i over ett år. Han skilte ikke mellom hverdag, helg eller helligdager. Det var opp i gryotta samme hva! I tillegg krydret han enkelte netter med skriking i to/tre tiden, eller sånn omtrent rundt midnatt da vi mer eller mindre akkurat hadde tatt natta. Noen ganger holdt han det gående lenge, andre ganger falt han raskt til ro igjen.

Jeg husker at jeg etter hvert begynte å slite med å sovne. Lå og stressa meg opp. Lurte på når han ville sette i gang. Hvor lenge han kom til å være våken. Hvor mange sammenhengende timer jeg kom til å få sove. Når han skulle stå opp og hvor trøtt jeg kom til å være dagen etter.

Både Morten og jeg var i full jobb. Jeg deltok i Skal Vi Danse i noen måneder, og det var lite rom for å hente seg inn igjen på dagtid.

På de meste intense nettene, da vi egentlig bare gikk i skytteltrafikk mellom hans og vårt rom, tenkte jeg flere ganger over første samtale med jordmor etter at vi kom hjem fra sykehuset med nyfødte Milano.

I den bydelen vi bodde i Oslo kom det jordmor på hjemmebesøk etter ett par dager. Hun hadde en hel del rutinegreier hun skulle gjennomgå. Blant annet Shaken baby syndrom. Jeg husker jeg ble dødelig fornærmet da hun tok det opp. Satt der som hormonell nybakt mamma med to barn fra før av og syntes det var fryktelig å i det hele tatt nevne noe sånt. Trodde hun virkelig at jeg skulle begynne å filleriste Milano???

Jeg hadde nok ikke reagert like sterkt om det ikke hadde vært for at jeg var et emosjonelt vrak akkurat da. Jeg hadde heller ikke opplevd å bli snakket med om dette verken etter Filippa eller Sokrates, som forresten sov gjennom hele natten (nesten) fra dag en. Begge to.

Jeg var med andre ord ikke helt forberedt på at det skulle bli noe annerledes med tredjemann. Trodde liksom jeg var en av de heldige som slapp billig unna når det gjaldt våkenetter, men slik ble det jo ikke, og da jeg sto der med en vrælende Milano kraftig på minussiden når det gjaldt søvn, tenkte jeg at den praten jordmoren hadde med meg ikke hadde vært så upassende allikevel. 

For det var fristende å filleriste hele ungen. Jeg var så sinna enkelte ganger at jeg måtte jobbe knallhardt for å beherske meg fra å ikke skrike så høyt jeg kunne, og måtte virkelig puste med magen får å ikke bysse han hardere enn nødvendig.

Ikke misforstå. Milano hadde det mer enn bra. Morten og jeg byttet på å ta ham og det bikket aldri over på noen som helst måte. Men det er allikevel ubehagelig å i det hele tatt kjenne på et slikt irrasjonelt sinne og frustrasjon mot noen som ikke kan noe for det. Blir nesten skamfull bare av å tenke på det.

Følelsen av å ikke strekke til. Å måtte jobbe med seg selv for å ikke bli rasende på sitt eget lille barn er så ubehagelig. 

Det var derfor jeg hadde lyst å skrive dette. Fordi… om du står i en lignende situasjon og har kjent på noen av disse følelsene… så er du ikke alene om det. Våkenatt på våkenatt, mangel på søvn og skrikende unger er slitsomt både mentalt og fysisk.

Vi var heldigvis to som delte på søvnmangelen, i tillegg til ha familie som ofte var innom å tok en morgen eller to. Så, om du som leser dette er alene om omsorgen for en liten natteravn, så svelg stoltheten og be om hjelp.

Og helt til slutt. Det går over, så til alle dere som står i det enda, og som kanskje til og med har holdt på mye lenger enn oss. Jeg føler med dere. Hold ut!! 

I dag sov jeg til kvart over seks. Noen ganger kan klokka til og med nærme seg syv før jeg hører Maaaammmaa Paaaapppaaa fra naborommet♥

Luksus!

Jørgine

I helgen fylte Milano to år og det syntes jeg nesten er litt sprøtt. Det har jo gått så fort. Han var liten nå nettopp, en baby bare. 

Ikke at han er kjempe stor nå akkurat, men større i alle fall♥ 

Bursdagsbarnet selv skjønte ikke at han ble et år eldre den 18 juli, men vi rundt syntes det var stas og så begynner man å tenke litt. Snakke om den natten på sykehuset, de første dagene hjemme, møte med søsknene og alle små og store milepæler fra da til nå. 

Jeg leste nettopp innlegget jeg skrev om fødselen. Tenkte å dele det med dere igjen. Kanskje jeg har noen lesere som går å venter på en liten bebis? 

Og da slenger jeg likeså godt med bilder og erfaringer rundt mammamagen etter fødselen også. Vet mange syntes den er litt vanskelig å forholde seg til, og er kanskje ikke helt forberedt på at det tar tid å komme seg tilbake til normalen. Noe som faktisk er helt greit♥

Jørgine om fødselen – skrevet 21.07.18

Klokken 10.00 den 17 juli ble jeg skrevet inn på fødeavdelingen på Ullevål for igangsettelse. Etter en CTG (som registrerer fosterets hjerteaktivitet og livmorsammentrekninger) og en vaginal undersøkelse, fikk jeg min første modningspille. Vi fikk beskjed om at jeg skulle få en slik pille hver andre time og at det forhåpentligvis skulle fremprovosere fødselen innen jeg hadde fått åtte piller totalt. Om det ikke gjorde susen skulle vi prøve andre tiltak.

Etter fire piller og tolv timer på fødeavdelingen hadde jeg fortsatt ikke kjent en eneste sammentrekning og jeg hadde fortsatt bare to cm åpning.

Klokken 23.00 ble Morten sendt hjem. Fedre får med andre ord ikke får lov til å overnatte på føden.

En time senere begynte jeg å lekke. Fostervann altså. Og da kom også den første rien. En ganske heftig en til å være den aller første, men det gikk heldigvis en god stund før jeg kjente den neste.

Jeg tilkalte jordmor for å fortelle hva som sto på, og følte meg lettet over at jeg omsider kjente noe. lLikevel fikk jeg enda en modningspille. Husker at jeg spurte jordmoren om hun ikke ville undersøke meg først. For meg virket det nemlig som om ting endelig var i gang, og ut ifra det vi hadde blitt informert om tidligere, skulle pillene kun gis frem til kroppen ga signaler om at den omsider skjønte at det var en baby som skulle fødes.

Men jeg ble ikke undersøkt, og fikk beskjed om å ta pillen og prøve å sove.

Å ta en høneblund med rier var imidlertid ikke helt realistisk og jeg satt meg på sengekanten og begynte å ta tiden mellom hver rie.

30 minutter senere var det blitt ganske heftig og jeg ble flyttet til enerom av en annen jordmor. Samtidig fikk jeg beskjed om å ringe Morten og si at han kunne komme tilbake.

I løpet av den tiden det tok Morten å kjøre fra Torshov til Ullevål skjønte jeg at denne fødselen nok ville bli hakket mer intens enn de to første.

Jordmoren bekreftet at jeg hadde fått en modningspille for mye og fortalte at jeg hadde fått stormrier. Forklart på min måte… Rier uten opphold. EN lang sammentrekning, som bare varte og varte.

Jeg ble etter hvert anbefalt epidural for å ikke slite ut kroppen fullstendig, noe jeg var hjertens enig i.

En nydelig følelse å endelig få et avbrekk fra verdens lengste rie, men det tok ikke lang tid før smertene tok seg opp igjen. Uten at noen helt skjønt hvorfor.

Anestesilegen ble tilkalt på nytt i fire tiden og vi fikk svaret på hvorfor smertelindringen hadde vært kortvarig. Eller jordmoren fikk svaret, vi fikk det oppsummert til forståelig terminologi etterpå.

Noe med pumpen og trykket… den hadde stoppet opp og jeg hadde ikke fått tilført hva det nå var som skulle gå gjennom den slangen jeg var koblet til. Det ble ordentlig vondt igjen i alle fall, men nå var pressriene på fremmarsj og etter en rask undersøkelse kunne jordmor konstatere at jeg hadde 7 cm åpning.

Noe Morten sendte melding til mamma om. Da var klokken 04.48.

14 minutter senere var Milano ute, og jeg fikk nok en gang oppleve noe det aller største i verden! Sammen med Morten♥

At alt ikke gikk helt som forventet og at vi hadde noen utfordringer underveis i fødselen, med både en modningspille for mye og en litt vrien epidural, er ikke noe jeg kjenner på nå i etterkant. Jeg husker først og fremst den fantastiske jordmoren som fulgte oss fra vi ble flyttet inn på fødestuen. Som holdt meg i hånden, minnet meg på å puste annet hver minutt, som hele tiden kommuniserte til Morten hva som sto på, som geleidet oss gjennom det hele helt rolig, profesjonelt og med masse omsorg for oss begge. Og som til og med hjalp Milano på vegen ut uten at jeg fikk en eneste skramme.

Ikke et sting måtte jeg sy. Enda man trygt kan si at den lille kom til verden i litt av en fart!

Og fra da var alt bare fryd og gammen! En frisk og sterk gutt og to lykkelige foreldre♥

Mammamage – skrevet 31.07.18

Da har kroppen min gjennomført tre svangerskap og jeg har vært heldig og født tre sterke og friske barn♥

Graviditetene har likhetstrekk, men like mange ulikheter. Og det samme gjelder tiden etter.

Jeg var 19 år da jeg fikk Filippa. Husker jeg følte meg i fin form etter fødselen, men jeg hadde sydd, og det var ubehagelig både å sitte og gå. Magen trakk seg tilbake til utgangspunktet bare i løpet av få dager og det tok heller ikke lang tid før jeg følte kroppen var tilbake til sitt gamle jeg.

Så var det Sokrates 4 år etter. Jeg mistet 2 liter blod rett etter fødselen, og brukte litt tid på å komme meg helt til hektene igjen. Men da jeg først kom i gang, gikk det som ei kule. Vi trente på stuegulvet og gikk i bratte motbakker. Han i vogn, med meg som påhengsmotor!

Nå er jeg 29 år og det er snart to uker siden tredjemann kom til verden. Formen er fin fin og sammenlignet med de to forrige svangerskapene hvor jeg følte meg litt ødelagt nedentil, kan jeg denne gangen nesten ikke kjenne at jeg har født. Utenom blødningene så klart. Magen trekker seg sakte men sikkert tilbake, men i et helt annet tempo denne gangen. Ikke så rart egentlig, den var tross alt dobbelt så stor rett etter denne fødselen som det den var etter første gangen.

Men det er ikke uvanlig. Bindevevet, som ligger rundt og inne i musklene, er ikke like elastisk etter flere graviditeter. Og så spiller alderen også inn. Bindevevet blir mindre spenstig med årene.

Så denne gangen må jeg nok smøre meg med litt mer tålmodighet. Og det kjenner jeg er helt greit.

Det tok tross alt ni måneder å utvikle en høygravid kropp. Så at omstillingen til ikke gravid tilstand tar litt tid, må en nesten regne med. Det er mye som skal på plass igjen i hele kroppen, men hva gjelder magen er det spesielt fire faktorer som spiller inn i forhold til å trekke seg sammen igjen.

Livmoren for ekspempel. Den skal reduseres fra ca. 1000 gram (under svangerskapet) til normal størrelse på ca. 50 gram. Bare det kan ta opp til seks uker. De rette magemusklene, som i løpet av svangerskapet har glidd til hver sin side av den voksende kulen, skal gro sammen igjen og bli sterke og stramme. Hudenhar også gjennomgått store forandringer i løpet av de siste ni månedene og den bruker tid på å krympe seg tilbake til utgangspunktet. Eller kanskje blir det ikke akkurat slik som før, det er det elastisiteten i huden som avgjør. I mitt tilfelle blir strekkmerkene flere for hvert svangerskap og huden blir litt mindre stram for hver gang. Så har også de aller fleste lagt på seg noe fett. Både på magen og ellers. For noen forsvinner dette med amming og trilleturer, for andre må det mer til.

For vi er jo så forskjellige, og det tenker jeg er innmari viktig å minne seg selv på som nybakt mamma.

Noen mager spretter tilbake og er flate før en vet ordet av det. Andre mager er store og myke lenger enn en kanskje skulle ønske. Noen mager er glatte og plettfrie, andre har strekkmerker og hengehud.

Det finnes ingen fasit på hvordan magen skal se ut etter en fødsel og jeg tenker at vi ikke har så mange andre valg en å akseptere den versjonen vi selv sitter igjen med. Så får en gjøre det beste ut av det. Påvirke så godt man kan med et sunt kosthold og en aktiv livsstil. Men gi det tid. Ikke stress. Og vær jævlig fornøyd med den jobben du har gjort. Du har tross alt båret frem et menneske! Helt alene. Inne i kroppen din. Kudos til oss!

Så… til de som har spurt etter magebilder… jeg har tatt et knippe til dere.

Noen timer etter fødselen♥ Mor og barn i bleie 

To dager etter fødselen♥

Åtte dager etter fødselen♥

To uker etter fødselen♥

Jørgine

Siden starten av juli har jeg og ungene hatt ferie, og med unntak av noen få arbeidstimer her og der, har mobil og pc vært utenfor rekkevidde. 

Det har vært tre nydelige uker med små og store opplevelser. Litt her på Jessheim og mye rundt omkring. Vi har savnet Morten vel og merke, som ikke har sommerferie i år, men vi har hatt mamma og guttene å henge med stort sett hele tiden♥

Derfor ble det litt for stille nå da de to eldste ble igjen i Ålesund for å starte ferien med faren. Jeg takler det like dårlig hvert år og tenker hver gang de reiser at jeg skulle ønske det ikke var sånn. 

En helg her og der går fint, men jeg føler jeg går glipp av så mye når jeg ikke får vært sammen med alle tre ungene hele tiden. Klarer liksom ikke å venne meg til at det alltid kommer et oppbrudd i hverdagen eller ferien. Uker hvor vi ikke skal være samlet. 

Det blir for stille. Vi blir for få, og jeg lengter. Skjønner dere hva jeg mener? Noen som kjenner seg igjen i å aldri bli helt vandt til å ha barn som forflytter seg mellom to hjem? 

Jeg vet at det er verst i starten. At det går seg litt til etter hvert som dagene går, men vanskelig er det alltid. Litt ekstra akkurat nå kanskje når Milano sover og jeg har samlet alle bildene fra ferien inne på familiechatten. 

Deler noen med dere her jeg♥ Fra Geiranger, hytta til besteforeldrene til Morten, naustet vårt og andre ferieutflukter! 

Vil forresten benytte muligheten til å gi en varm anbefaling av Grande Fjorde Hotel i Geiranger. Denne er ikke sponset, men bare meg som vil fortelle dere om et drømmested helt nede ved fjorden i vårt eget fine lille land. Med nydelig mat, fantastiske folk (som vi kjenner godt) og uante muligheter i umiddelbar nærhet.

Fikk ekstra lyst å nevne dette ettersom jeg vet de så svært mørkt på sommeren da Koronaen kom. Dette er nemlig et hotell som vanligvis har 95 % utenlandske besøkende fra mai til september og dem er det ikke mange av i år. 

Jeg ønsker at dette og mange andre fine steder og bedrifter skal overleve denne litt annerledes sommeren, derfor føltes det godt å tilbringe en natt akkurat her, og ikke minst gi litt fremsnakk i mine kanaler. 

Det kan jo vi alle gjøre. Fortelle venner og kjente om vakre steder de burde besøke. Steder som kan dra nytte av at flere vet om dem♥

Vi så forresten sel da vi padlet i Geiranger!!! Den dukket opp og ned mellom kajakkene våre, så vi var i fyr og flamme hele gjengen!!! 

 

Jørgine♥

I fjor på samme dag som Gullruten, ble sesong en av Funkyfam annonsert!! Hele familien (minus Morten som skulle spille kamp) var samlet i Bergen for prisutdeling og fest! Jeg var nominert i publikumsfavoritt prisen. 

I dag kan jeg fortelle at sesong to kommer til høsten, og i kveld skal hele fammen (minus Morten som skal spille kamp) til Oslo for prisutdeling og fest. Funkyfam er nominert til årets beste reality!! Og mamma kan stikke av med prisen for årets deltaker!! 

Tror dere sesong to blir like bra??

Takk igjen til alle dere som så på oss i fjor. Det bidro til å gjøre serien til en seersuksess som slo alle tidligere Sumorekorder!! 

Og her kommer ett lite tilbakeblikk fra sesong 1♥