Det var en periode jeg skrev veldig mye om søvn her på bloggen. Eller mangelen på det blir vel egentlig riktigere å si. Noen av dere husker det kanskje? Fikk i alle fall mange tilbakemeldinger den gangen. Fra foreldre som opplevde det samme. Andre mammaer og pappaer som også hadde et lite menneske som bare ikke gadd å sove til det var morgen.
Morten og jeg begynte å «regne» litt på det og kom frem til at Milano våknet mellom klokken fire og fem i over ett år. Han skilte ikke mellom hverdag, helg eller helligdager. Det var opp i gryotta samme hva! I tillegg krydret han enkelte netter med skriking i to/tre tiden, eller sånn omtrent rundt midnatt da vi mer eller mindre akkurat hadde tatt natta. Noen ganger holdt han det gående lenge, andre ganger falt han raskt til ro igjen.
Jeg husker at jeg etter hvert begynte å slite med å sovne. Lå og stressa meg opp. Lurte på når han ville sette i gang. Hvor lenge han kom til å være våken. Hvor mange sammenhengende timer jeg kom til å få sove. Når han skulle stå opp og hvor trøtt jeg kom til å være dagen etter.
Både Morten og jeg var i full jobb. Jeg deltok i Skal Vi Danse i noen måneder, og det var lite rom for å hente seg inn igjen på dagtid.
På de meste intense nettene, da vi egentlig bare gikk i skytteltrafikk mellom hans og vårt rom, tenkte jeg flere ganger over første samtale med jordmor etter at vi kom hjem fra sykehuset med nyfødte Milano.
I den bydelen vi bodde i Oslo kom det jordmor på hjemmebesøk etter ett par dager. Hun hadde en hel del rutinegreier hun skulle gjennomgå. Blant annet Shaken baby syndrom. Jeg husker jeg ble dødelig fornærmet da hun tok det opp. Satt der som hormonell nybakt mamma med to barn fra før av og syntes det var fryktelig å i det hele tatt nevne noe sånt. Trodde hun virkelig at jeg skulle begynne å filleriste Milano???
Jeg hadde nok ikke reagert like sterkt om det ikke hadde vært for at jeg var et emosjonelt vrak akkurat da. Jeg hadde heller ikke opplevd å bli snakket med om dette verken etter Filippa eller Sokrates, som forresten sov gjennom hele natten (nesten) fra dag en. Begge to.
Jeg var med andre ord ikke helt forberedt på at det skulle bli noe annerledes med tredjemann. Trodde liksom jeg var en av de heldige som slapp billig unna når det gjaldt våkenetter, men slik ble det jo ikke, og da jeg sto der med en vrælende Milano kraftig på minussiden når det gjaldt søvn, tenkte jeg at den praten jordmoren hadde med meg ikke hadde vært så upassende allikevel.
For det var fristende å filleriste hele ungen. Jeg var så sinna enkelte ganger at jeg måtte jobbe knallhardt for å beherske meg fra å ikke skrike så høyt jeg kunne, og måtte virkelig puste med magen får å ikke bysse han hardere enn nødvendig.
Ikke misforstå. Milano hadde det mer enn bra. Morten og jeg byttet på å ta ham og det bikket aldri over på noen som helst måte. Men det er allikevel ubehagelig å i det hele tatt kjenne på et slikt irrasjonelt sinne og frustrasjon mot noen som ikke kan noe for det. Blir nesten skamfull bare av å tenke på det.
Følelsen av å ikke strekke til. Å måtte jobbe med seg selv for å ikke bli rasende på sitt eget lille barn er så ubehagelig.
Det var derfor jeg hadde lyst å skrive dette. Fordi… om du står i en lignende situasjon og har kjent på noen av disse følelsene… så er du ikke alene om det. Våkenatt på våkenatt, mangel på søvn og skrikende unger er slitsomt både mentalt og fysisk.
Vi var heldigvis to som delte på søvnmangelen, i tillegg til ha familie som ofte var innom å tok en morgen eller to. Så, om du som leser dette er alene om omsorgen for en liten natteravn, så svelg stoltheten og be om hjelp.
Og helt til slutt. Det går over, så til alle dere som står i det enda, og som kanskje til og med har holdt på mye lenger enn oss. Jeg føler med dere. Hold ut!!
I dag sov jeg til kvart over seks. Noen ganger kan klokka til og med nærme seg syv før jeg hører Maaaammmaa Paaaapppaaa fra naborommet♥
Luksus!
Jørgine
