Inneholder produktplassering for Maxim

I morgen setter jeg kursen mot Kypros, for det er nemlig duket for ny treningsreise!

Den ble satt opp for over ett år siden. Da var jeg gravid, og hadde regnet meg frem til at Milano på reisetidspunktet ville være i underkant av 10 måneder. Jeg så også for meg at en uke uten minsten ville gå fint. Trist ja, men overkommelig. Tenkte jeg da!

Og det har jeg for såvidt fortsatt å tenke. Helt til for to uker siden da jeg tilbrakte en natt i Stockholm i forbindelse med innspilling av Vegard X Funkygine.

Da fikk jeg fryktelig kalde føtter.

Savnet etter minstemann fortonte seg nemlig mye sterkere enn jeg hadde forutsett. Jeg kom derfor ganske raskt frem til  at en uke uten ham fort kunne bli  utholdelig.

Ikke kunne jeg, og heller ikke ville jeg, avlyse treningsreisen, men å ha meg Milano på hver treningstime, altså to til tre økter om dagen, ville ikke blitt bra for noen, så hvordan skulle jeg løse denne lille knipen ?

Vel. Jeg gjorde det jeg vanligvis gjør. Ringte mamma.

Jeg lød ca. sånn her:

Jørgine:
Mamma. Du må skaffe deg fri. Helt seriøst. Du må bare!! Jeg trenger at du blir med meg til Kypros! Jeg kan ikke reise fra Milano! 

Og litt senere hadde min fabelaktige mamma tatt ut avspasering hun hadde til gode og saken var biff.

I morgen reiser vi altså! Store deler av Vasstrandklanen.

Silas, Emil og jeg for å trene en hel haug med spreke nordmenn, og mamma og Milano for å nyte slareffenlivet i sola♥ Takk mamma!

Og forresten så vil jeg som alltid savne de to eldste barna mine også, men akkurat som med dem da de var mindre er det tøffere å reise fra dem når de er så små.

Så nå gjenstår bare pakking, før en av årets beste uker er i gang! Sol, basseng, strand, all inclusive, digg mat, nye bekjentskap og masse masse trening.

Gleeeeder meg♥

Bare tester nyyyte livet og sola stillingen min!

Jørgine♥

Nå har vi faktisk fått ny postadresse og i helgen, da mamma var på besøk for å hjelpe oss med utpakkingen, ble det Jessheim sightseeing. Jeg sliter voldsomt med å orientere meg når alt er så flatt, men nå har jeg gått opp ruten til både skole, barnehage og matbutikk.

Underveis ble det mye barnehageprat blant oss voksne. Vi har jo alle tre en fortid som barnehageunger.

Jeg debuterte i barnehage som ganske liten (verken mamma eller jeg kan si hvor gammel jeg var, men jeg flyttet til Oslo da jeg var fire, så det må ha vært en god stund før det.) Likevel husker jeg mye, og det sterkeste minnet jeg har, er de voksne. De voksne som alltid var der for oss. Voksne som tok imot meg hver morgen, som var oppriktig glade for å se meg. Jeg innser nå hvor utrolig viktige dere har vært, og for en viktig del av min barndom dere utgjør. Spesielt Anne Perly og Solveig. «Mine» barnehagetanter♥

Det var i barnehagen jeg fikk min første bestevenninne og vi var begge forelsket i samme gutten. Den kuleste gutten på avdelingen! Fine Hanne♥ Vi var uadskillelige. Sammen gikk vi hver dag nye eventyr i møte i trygge, varme omgivelser.

Morten for sin del, husker først og fremst Ulrikka som jobbet i hans barnehage på Lillehammer. Hun er svensk, og hvert år malte ungene svenske og norske flagg og pyntet barnehagen til 17 mai.

Mamma ble i sin tid fulgt til bussen i Spjelkavik og hentet av en voksen på busstoppet ved Gåseidet barnehage.

Der traff hun Børre, sin første kjærlighet, der kastet hun sand på Wenche når de kranglet i sandkassen, og der var tante Åse. 50 år etter blir mamma fremdeles varm om hjertet når hun tenker på henne, og det er det her vi er enige alle tre. Det er ikke hva de voksne gjorde som har gjort det sterkeste inntrykket på oss, men hva de var og hva de betydde for oss.

Tenk for en viktig jobb de som jobber med barn og unge har, og tenk så mye de betyr for barna våre på vegen til voksenlivet. Sånne jobber skulle vært mye bedre betalt. Det finnes jo nesten ikke noe viktigere!

Og så når vi eks-barnehageunger har fått barn selv, så erfarer vi det som våre foreldre sikkert følte da de avleverte oss. Ønsket om at har ungen min har det bra. At jeg kan stole på at de voksne her ønsker det beste for barnet mitt. At dette er et godt sted å være for både voksne og barn.

Takk til dere voksne som elsker jobben deres, som ser det positive i alle barna, som ser muligheter og ikke begrensninger og som alltid har nye ideer, ting å lage, saker som skal oppleves midt oppe i skriking, søling, snørr, tårer og bleieskift. Ute og inne. I all slags vær. Takk skal dere ha♥

Jørgine

Forrige søndag slo Ullkisa Tromsdalen 8 – 0.

En representant for klubben til Morten kontaktet VG og spurte om dette eksepsjonelle resultatet ikke var artikkelverdig stoff, og  hva som eventuelt skulle til for å skape overskrifter.

Svaret fra sjølvaste VG var kort og kontant: « 9 – 0».

Nå er jeg ingen journalist og dette er ingen avis, men her inne er går grensen ved 8 mål faktisk. Jeg har tatt det med i mine personlige retningslinjer for denne bloggen. At alle klubber som begynner på U og slutter på A, som scorer 8 eller flere mål i løpet av en kamp, får et eget blogginnlegg. En slags sportsartikkel skrevet av meg. Trimdronningen.

Nå vet jeg ikke spesielt mye om fotball. Jeg trodde faktisk i en lengre periode at Morten spilte for en klubb som het Nordkisa. MEN, så vidt meg bekjent, er et av grunnprinsippene i denne idretten å score mål. Helst flere enn motstanderen. Og jo flere, dess bedre.

Videre har jeg også skjønt at om man slipper inn få mål, så er det også en fordel. I tillegg til å score så mange mål som mulig så klart. Få mål betyr godt forsvarsspill har jeg blitt fortalt.

Og Morten er forsvarsspiller slik jeg har forstått det. Han oppholder seg i alle fall mest baki der. Foran sitt eget mål. Med mindre det er corner. Da løper han til den andre siden av banen på sine store og mørbanka fotballføtter. For han er sterk i dueller og ikke redd for å knaske sitt eget hode mot et annet i kampen om ballen.

Dessuten er han så vakker. Så fin i den drakten. Han kler gult og grønt syntes jeg. Syntes ikke dere?

Streker ut siste avsnitt jeg, for dette er ikke et vanlig blogginnlegg. Dette er tross alt en sportsinnslag. Med stor nyhetsverdi vil jeg si da, jeg kuppet denne saken før noen andre slo kloa i den!

Oppsummert (for oppsummeringer er virkelig viktig i idrettensverdenen. Først spekuleres det nemlig. Gjerne av noen karer i dress. Så spilles kampen. Og deretter snakker man inngående om alt som skjedde, hvorfor og  hvordan karene i dress ville gjort det selv).

Nå er som sagt mine fotballkunnskaper noe begrensede, men jeg tolker det dithen at dette er en solid seier for Ullkisa. De viser et svært godt angrepsspill med mange baller i riktig mål. Eller det er vel kanskje bare en ball når jeg tenker meg om. Mange mål i alle fall.

Og et fantastisk forsvarsspill. Uten en eneste ball i eget nett.

En’ spiller utmerket seg med sin velskapte kropp og sjarmerende glis mellom tenna, masse forskjellige skudd, triks og mange andre veldig viktige fotballferdigheter som var helt avgjørende for denne seieren. Slik ser jeg det i alle fall.

Og det var det jeg hadde for denne gangen. Dette var min analyse av kampen.

Jeg følger opp om det skulle dukke opp flere sensasjonelle resultater med like stor nyhetsverdi. Med mindre VG er på ballen litt tidligere neste gang og stjeler saken før jeg får summet meg.

Ønsker helt avslutningsvis Ullkisa lykke til med neste hjemmekamp førstkommende mandag. Jeg vil sitte på tribunene å heie.Først og fremst som en slags slags fotballfrue, men  om kampen skulle utvikle seg på et eller annet dramatisk vis, da skal jeg være på hugget fortere enn svint.

Jørgine

I dag fyller lille store Sokrates seks år♥  Og for nøyaktig et år siden skrev jeg en huskeliste til den kommende mannen. Nå leser ikke akkurat Sokrates bloggen min, så dette er jo egentlig min egen huskeliste. Hvilke verdier og tanker jeg prøver å videreføre og være flink til å minne han på opp gjennom. Deler den i år også jeg. Like relevant nå som da♥

1. Glem aldri at du er 1/3 italiener og vit at alle italienske menn er mammoner. Det må du også være.
2. Husk at borte er bra, men hjemme er best. Det betyr at du i alle fall må bo i samme land som mammaen din.
3. Behold ditt gode humør og evnen til å glede deg over alle ting. Da vil du se både ironien og alvoret i punkt en og to.
4. Bli flink å gå på ski og vær glad i naturen. Der vil du hente glede og overskudd.
5. Fortsett å møte mennesker på din veg med åpenhet og nysgjerrighet. Ikke døm etter utseende, sosial status eller legning.
6. Ta lærdom av Morten. Ha mot til å være deg selv. Kjekkaserier tar deg kun et stykke på veg før du blir gjennomskuet.
7. Du trenger ikke bli verdensmester og du må kunne leve med at alle mål du setter deg ikke blir nådd, men vær en fighter og børst av deg nederlag og gå videre med et åpent sinn.
8. Gjennom fysisk aktivitet vil du i tillegg til haugevis av helsemessige fordeler, finne et sosialt felleskap samme hvor du er i verden, så fortsett med idrett så lenge du lever.
9. Om du i fremtiden faller for gutter, jenter eller begge deler, er uvesentlig, men behandle hun, han eller hen med respekt. Se på kjæresten din som en likestilt.
10. Har du krøllet det til for deg selv, så prøv så godt du kan å stå i det. Skyld aldri på andre. Et feilgrep er en ærlig sak til du prøver å lyve deg ut av det.
11. Samme hva som skjer. Du er aldri alene. Mamma vil alltid passe på deg♥ Alltid.

Gratulerer med dagen elskede seksåringen min! ♥

Jørgine

For noen dager siden delte jeg et innlegg om hvor vanvittig mye som har skjedd i løpet av de siste årene. Jeg forklarte hvor jeg var i livet for fem år siden, og hvordan jeg endte opp her i Oslo. Med Morten. Og en helt annen jobb en det jeg haddsett for meg.

Det kom masse koselige kommentarer på innlegget, og flere syntes det var hyggelig å bli bedre kjent med meg. Er jo egentlig bare et fåtall som har fulgt meg fra “starten”.

Derfor begynte jeg å lete litt i arkivet etter et gjesteinnlegg mamma skrev for noen år siden. Det var faktisk mer til Morten enn til meg. For hun skrev følgende:

“Etter å ha lest Mortens gjesteinnlegg om ting mange ikke viste om deg, og siden vi så inderlig ønsker at han for evig og alltid skal være en del av familien vår, så har jeg kommet til at det er best å legge korta på bordet med en gang.

Har laget ei liste over fobier som han kanskje ikke har fått full oversikt over enda.”

Jeg deler listen på nytt jeg♥ I tilfelle noen har lyst å vite litt mer om meg, og alle mine fikse ideer og fobier 😉

1. Hemofobi

Du er livredd for blod…Ikke andres…ditt eget!

Om du slo deg som barn, så var ikke plaster førstepri….. vi måtte holde deg for øynene mens du vrælte som besatt.

Nå har du en smule mer selvbeherskelse og vi har hendene fri til å holde for egne ører i stedet.

2. Entomofobi 

«Vi har etter hvert oppdaget ett stort problem med vår datter på 2,5 år, fordi hun har utviklet voldsom fobi mot insekter. Det er helt klart ikke den vanlige være redd for insekter perioden, for hun får høy puls og skriker ukontrollert»

Fant denne på doktoronline.no. Bytt ut 2,5 med snart 27 og du har Jørgine.

I tillegg roper hun «mamma, mamma, ta den, ta den» mens hun drar brødre, egne barn og hvem som helst i nærheten i sikkerhet. Resultatet? Jeg deler hus med 3 snart voksne karer som roper «mamma, mamma, ta den, ta den» i kjent funkystyle.

3. Hypokondri

Du var mer hypokonder før enn du er nå, selv om du ikke er 100% kurert……Vi pleide å spøke med at du allerede i februar hadde opparbeidet deg frikort , men det er ikke så langt i fra sannheten.

Legevakta ble også flittig besøkt, og å kalle deg en stamgjest der, er ingen overdrivelse……til tross for at du sjonglerte med etternavn og mellomnavn i frykt for å bli avvist ved henvendelse.

4. Sursumedeorsumphobia (heisskrekk)

Denne har gått i arv i generasjoner. Fra din oldemor, via din bestemor og meg, og frem til deg. Vi tar av prinsipp ikke heis om vi ikke absolutt må. Ikke fordi vi er redde, men fordi trapper er et sunnere alternativ og en utmerket anledning til å holde seg i form. Det er din oppgave å opprettholde og videreføre denne fobien.

5. Klastrofobi

Ikke en utpreget defekt, men du er den SISTE jeg ville blitt sittende fast i ei heis med!

Nå er jeg ikke så sikker på om dette bunner i angst for små rom, eller om det rett og slett er din fantastiske evne til drama.

Det er vel og merke kun en eksklusiv gruppe som får oppleve denne tvilsomme tilbøyeligheten. I tillegg til meg, er dette foreløpig brødrene dine, Olympia og Morten, men til deg som leser dette…..ta dine forholdsregler og skygg unna heisturer med Funkygine.

6. Datostemplingsphobia

Denne har jeg funnet på selv. Du er jo så glad i å sortere og systematisere….etter farge, størrelse, lengde, mønster, årstall eller holdbarhetsdato.

Til og med dette har blitt bedre med årene, men du er en PLAGE når du går gjennom kjøleskapet mitt med lupe og vil kaste alt som er utgått på dato.

Anne Berit sier det er fordi du ble traumatisert som liten da jeg tvang i deg  harskna tran, men hun husker kun det hun vil huske.

7. Sykelig sta?

Mulig. Du er i alle fall den tvil den staeste og mest påståelige jeg kjenner. Du gir deg ALDRI!!

I konkurransesammenheng er dette selvfølgelig en fantastisk fordel, men i dagliglivet kan dette slå ut i bisarre situasjoner. Som for eksempel når du har bestemt deg for at hele familien skal gå med hestehale og en av oss ikke gjøre det….eller når brødrene dine må være prinsesser eller spille inn sangvideoer…

8. Overfølsom?

Ja…på mange måter. Kjenner i alle fall ingen som gråter så HØYT som deg.

Første gang vi virkelig fikk oppleve dette, var da vi tok deg med for å se «Lillefot» på kino.

Det ble rett og slett pinlig. Du var helt fra deg, og det hørtes!!

Etter det har det gått slag i slag. Utfordrer deg til å legge ut ei liste med filmer du har gråt mest av….rangert etter snørr og tårer.

Vi har alltid måttet verne deg mot våre sorger. Du takler ikke når vi du er glad i, ikke har det bra og ofte ender det med at det er vi som trøster deg.

Det heter empati. Noe du har i overflod. Dermed koker alle dine fobier ned til at du er en sammensatt, følsom, empatisk, i overkant engstelig, sta, besynderlig, til tider sprøyte gal, uhøytidelig, høyt elsket og et av de desidert morsomste menneskene jeg kjenner.

Elsker deg høyere en himmelen!

Mamma♥