At det blir en sesong 2 av Funkyfam har sikkert de fleste av dere fått med dere, men når den kommer har ikke blitt sagt… Frem til nå da♥

For premieredato blir mandag 12 oktober!! Da ruller igjen. På TV2 livsstil og Sumo, akkurat som sist. 

Jeg krysser fingrene for at denne sesongen blir like godt tatt i mot som den forrige, og at det er mange som har lyst til å følge oss. 

Her får dere i alle fall en liten smakebit på det som kommer om ikke så alt for lenge! 

Noen som skal se på?

Jørgine 

I går kom jeg i «skade» for å påføre enkelte både illebefinnende og kvalmebyger av et bilde jeg la ut av meg som ammer Milano.

Blant mange kommentarer og tilbakemeldinger var der en del som etter å ha hostet maten opp av vrangstrupen, tok seg tid til å dele sin avsmak mot en så vemmelig adferd som min. 

Jeg kjenner at jeg virkelig bryr meg svært lite om disse kommentarene! Dessuten er det veldig betryggende å se at 90 % av de som har lagt igjen noen ord på innlegget mitt faktisk er oppegående mennesker som er helt enig i at alle kan amme barnet sitt så lenge de selv ønsker!  

Men dette minnet meg på hvor mange heftige mammadebatter som har herjet i kommentarfeltene mine. Hvor mange fordømmende og kritiske kommentarer jeg selv har fått som mamma i løpet av mine 11 år med barn. 

Og det tar meg til mitt egentlig poeng med dette innlegget! 

Fordi, i dag kjørte jeg forbi en mamma. En mamma med en unge i bæresele på ryggen, enda en i barnevogn og faktisk en tredje på rollerblades.

Langs veien, i rushtrafikk. Tror de faktisk var på vei oppover en bakke også!! Det så liksom helt Texas ut og jeg tenkte bare…Satan, for en helt! 

Og så tenkte jeg videre på alt vi får til. Vi mammaer altså. Og veldig ofte under ekstreme forhold! Bråk, bæsj, mas, tidspress, konstante ønsker om oppmerksomhet, svært høye krav til service, og ikke minst underholdning. Og tenk at alt dette kan skje på en gang! 

Ved middagsbordet i dag for eksempel.  Alle tre ungene snakker i munnen på hverandre. I tillegg til å gjøre sitt ytterste for å overdøve hverandre. 

Et kaos. Et ordentlig lurveleven vil jeg si. Som jeg befinner meg midt i. 

Men jeg står i det. Svarer så godt jeg kan, roper -IKKE ROP, får med meg bruddstykker, svarer igjen på det jeg tror jeg hørte, ler litt, plukker opp kikerter fra gulvet, må bytte fat med Milano (noe nytt han har begynt med), tørker en nese, spiser litt selv og fortsetter den intense småpraten med ungene mine. 

Og sånn sjonglerer vi alle sammen. Prøver så godt vi kan å fordele oppmerksomheten noenlunde rettferdig. Serverer mat som alle kan like, setter i gang lekser, får av gårde til aktiviteter, tar imot lekekamerater av samme kaliber, rydder leker, vasker klær, bygger lego, henter på trening, skifter bleier, pusser tenner på vrælende små mennesker, leser eventyr og synger nattasanger. Alt dette nesten sammenbruddsfritt (ikke helt, bare nesten)!!

Fy flate så gode vi er! Fy flate som vi skulle heiet på hvarandre. Fy flate som vi ikke skulle brukt tid på å finne feil ved hvordan andre velger å være mammaer! Vi har aller mest til felles. Husk det♥

Så kan ikke vi bare være litt mindre dømmende? Pitte litt rausere med hverandre? Akseptere at alle har sin egen måte å være mamma på?? Innse at det finnes mange måter å oppdra et barn på, og at så lenge det er gjort med kjærlighet så er det ok liksom? 

Det hadde vært fint syntes jeg♥

Bare sånn så det er sagt, så vet jeg at det finnes like mange fantastiske fedre der ute, virkelig, men denne var til oss.

Heia alle mammaer!! 

Jørgine 

Annonse fotoknudsen

Veggene i trappen opp til andre etasje har vært veldig tomme, og veldig hvite. Ganske lenge. Har vurdert både maling, speil og tapet, men ikke helt klart å lande på noen av delene.

Så foreslo Josefine, som jobber for meg og hjelper meg med alt mulig, at vi skulle lage en bildevegg! Rart at jeg ikke hadde tenkt på det selv, men jeg tror kanskje det er fordi det er så mye vegg at den tanken ikke slo meg.

Jeg fant i alle frem alle de fineste bildene fra sommeren, la de i en mappe og begynte å prøve å se for meg hvilke størrelser du ulike bildene skulle ha og ikke minst hvilket materialet de skulle være i.

Man kan velge mellom både aluminiumsplater, plexiglass, lerret og skumplater på fotoknudsen sine hjemmesider, men vi gikk for en kombinasjon av de to sistnevnte. I alt fra størrelse 20 x 30 cm til 60 x 80 cm. Både liggende, stående og kvadratiske.

Nettsiden er forresten enkel og intuitiv, uten noe ekstra makkverk. Valg av størrelse og materiale gikk med andre ord helt smertefritt. Og jeg er forresten sykt fornøyd med at vi valgt å kombinere både skumplater og lerret, i tillegg til noen bilder i ramme jeg hadde liggende på kottet. Syntes kombinasjonen av materialer skapte en fin kontrast. Lerret bygger jo en del ut fra veggen og er relativt “tykke”. Skumplatene er derimot “tynnere” og nettere.

Tror jeg skal bestille enda flere bilder og utvidede bildeveggen enda mer!

Om noen av dere har lyst å lage bildevegg, eller bare fremkalle fine bildeminner i ulike kvaliteter og størrelser så gir FUNKY40 40% rabatt på alle produkter fra 10.09.2020-30.09.2020.

Ta en titt på utvalget her!

For de av dere som har sett storyen min i dag. Dette innlegget ble publisert før storyen. Det samme gjelder beslutningen om at alle inntekter for uttakene for fotoknudsen i dag skulle gå til SOS Barnebyer sitt katastrofefond. Nevner det bare i tilfelle noen syntes det var rart at det ikke var nevnt noe sted her ♥

Jørgine 

I forrige uke delte jeg innlegget «Man føler seg skamfull og mislykket». Det engasjerte veldig mange, og det tikket inn mange kommentarer på bloggen og på Facebook siden min. Jeg gråt meg gjennom de fleste av dem, både fordi jeg kjenner meg igjen, men også fordi enkelte har hatt det langt tøffere enn oss.

Vi er to, med hver vår storfamilie, og alltid noen å be om hjelp.

Men hva om man ikke har noen å støtte seg på? Hva om man må stå i det alene? Hva om man aldri får muligheten til å hente seg inn igjen?

Det er så mange tabuer i samfunnet vårt. Så mange pekefingre. Men realiteten er at livet med småbarn kan være både vakkert og brutalt på samme tid, og derfor ble jeg veldig glad da jeg fikk en mail fra Stine Sofies Stiftelse som jobber mye med nettopp denne tematikken. De har laget Stine Sofie Foreldrepakke hvor målet er å sørge for at nybakte- og vordende foreldre skal få verktøy som gjør dem bedre forberedt på den nye hverdagen.

I tillegg til dette har de, sammen med Mental Helse, opprettet en Foreldresupport, hjelpetelefon og chat. Dette er en lavterskel tjeneste som man kan kontakte for råd, veiledning, spørsmål eller dersom man bare trenger noen å snakke med. Nummeret er 116 123 (tast 2), men man kan også ta kontakt på chatten på foreldresupport.no. Her kan man være helt anonym og tjenesten er helt gratis.

Du er ikke svak om du må be om hjelp. Du er sterk som tør å gjøre alt du kan for å at barnet ditt skal ha det best mulig♥

Om dere vet om flere muligheter for foreldre som trenger hjelp i lignende situasjoner, legg gjerne igjen en kommentar♥

Jørgine 

Det var en periode jeg skrev veldig mye om søvn her på bloggen. Eller mangelen på det blir vel egentlig riktigere å si. Noen av dere husker det kanskje? Fikk i alle fall mange tilbakemeldinger den gangen. Fra foreldre som opplevde det samme. Andre mammaer og pappaer som også hadde et lite menneske som bare ikke gadd å sove til det var morgen.

Morten og jeg begynte å «regne» litt på det og kom frem til at Milano våknet mellom klokken fire og fem i over ett år. Han skilte ikke mellom hverdag, helg eller helligdager. Det var opp i gryotta samme hva! I tillegg krydret han enkelte netter med skriking i to/tre tiden, eller sånn omtrent rundt midnatt da vi mer eller mindre akkurat hadde tatt natta. Noen ganger holdt han det gående lenge, andre ganger falt han raskt til ro igjen.

Jeg husker at jeg etter hvert begynte å slite med å sovne. Lå og stressa meg opp. Lurte på når han ville sette i gang. Hvor lenge han kom til å være våken. Hvor mange sammenhengende timer jeg kom til å få sove. Når han skulle stå opp og hvor trøtt jeg kom til å være dagen etter.

Både Morten og jeg var i full jobb. Jeg deltok i Skal Vi Danse i noen måneder, og det var lite rom for å hente seg inn igjen på dagtid.

På de meste intense nettene, da vi egentlig bare gikk i skytteltrafikk mellom hans og vårt rom, tenkte jeg flere ganger over første samtale med jordmor etter at vi kom hjem fra sykehuset med nyfødte Milano.

I den bydelen vi bodde i Oslo kom det jordmor på hjemmebesøk etter ett par dager. Hun hadde en hel del rutinegreier hun skulle gjennomgå. Blant annet Shaken baby syndrom. Jeg husker jeg ble dødelig fornærmet da hun tok det opp. Satt der som hormonell nybakt mamma med to barn fra før av og syntes det var fryktelig å i det hele tatt nevne noe sånt. Trodde hun virkelig at jeg skulle begynne å filleriste Milano???

Jeg hadde nok ikke reagert like sterkt om det ikke hadde vært for at jeg var et emosjonelt vrak akkurat da. Jeg hadde heller ikke opplevd å bli snakket med om dette verken etter Filippa eller Sokrates, som forresten sov gjennom hele natten (nesten) fra dag en. Begge to.

Jeg var med andre ord ikke helt forberedt på at det skulle bli noe annerledes med tredjemann. Trodde liksom jeg var en av de heldige som slapp billig unna når det gjaldt våkenetter, men slik ble det jo ikke, og da jeg sto der med en vrælende Milano kraftig på minussiden når det gjaldt søvn, tenkte jeg at den praten jordmoren hadde med meg ikke hadde vært så upassende allikevel. 

For det var fristende å filleriste hele ungen. Jeg var så sinna enkelte ganger at jeg måtte jobbe knallhardt for å beherske meg fra å ikke skrike så høyt jeg kunne, og måtte virkelig puste med magen får å ikke bysse han hardere enn nødvendig.

Ikke misforstå. Milano hadde det mer enn bra. Morten og jeg byttet på å ta ham og det bikket aldri over på noen som helst måte. Men det er allikevel ubehagelig å i det hele tatt kjenne på et slikt irrasjonelt sinne og frustrasjon mot noen som ikke kan noe for det. Blir nesten skamfull bare av å tenke på det.

Følelsen av å ikke strekke til. Å måtte jobbe med seg selv for å ikke bli rasende på sitt eget lille barn er så ubehagelig. 

Det var derfor jeg hadde lyst å skrive dette. Fordi… om du står i en lignende situasjon og har kjent på noen av disse følelsene… så er du ikke alene om det. Våkenatt på våkenatt, mangel på søvn og skrikende unger er slitsomt både mentalt og fysisk.

Vi var heldigvis to som delte på søvnmangelen, i tillegg til ha familie som ofte var innom å tok en morgen eller to. Så, om du som leser dette er alene om omsorgen for en liten natteravn, så svelg stoltheten og be om hjelp.

Og helt til slutt. Det går over, så til alle dere som står i det enda, og som kanskje til og med har holdt på mye lenger enn oss. Jeg føler med dere. Hold ut!! 

I dag sov jeg til kvart over seks. Noen ganger kan klokka til og med nærme seg syv før jeg hører Maaaammmaa Paaaapppaaa fra naborommet♥

Luksus!

Jørgine