I forbindelse med spørsmålsrunden til hele Funkyfamilien, som det visstnok kommer en video av veldig snart, var mange av spørsmålene rettet til meg og om hvordan vi har endt opp med å være så tett knyttet til hverandre. Jørgine ba meg svare på akkurat det i et gjesteinnlegg♥

Det skulle vise seg å ikke være like lett å svare på som jeg først trodde. I alle fall måtte det mye tankevirksomhet til, og samtaler med venner og familie. Egentlig har jeg ikke kommet frem til et klart svar, men heller gjort meg en del tanker som jeg skal prøve å skrive ned uten at det blir for langt og omstendig.

For det første så måtte jeg spørre meg selv om vi virkelig er så nære som det kan se ut til. Det kom jeg heldigvis frem til at vi er, men jeg vet at det er mange familier som har det som oss. Som trives i eget familieselskap, som liker å henge med hverandre og som er bundet til hverandre med sterke bånd.

Så manifesterer dette seg på ulike måter. Vi er jo forskjellige. Hver familie med sin kultur, sine tradisjoner og sin historie.

For vår del begynte det før min tid. Jeg hadde en morfar som brant for familien. Han fikk tre døtre som ble innprentet med kjærlighet, samhold og respekt for hverandre. Dette videreførte mamma og hennes to søstre til sine barn, og vi søskenbarna har blitt en del av, og fører mer eller mindre bevisst, denne kulturen videre.

I min lille familie smeller det både titt og ofte, og den som trodde at Silas og Emil er perlevenner dagen lang, kan herved tro om igjen. De krangler så tallerkenene flyver! Noah krangler med alle fire, og Jørgine og jeg er langt i fra enige om alt, men vi gjør alt vi kan for ikke å såre hverandre.

Vi har nesten aldri bestått av mor, far og barn. De to fedrene har vært perifere. Kommet og gått alt etter sin egen livssituasjon. Noen perioder har vært tøffere enn andre når det bare har vært oss. Derfor har vi kanskje måttet stille opp for hverandre litt mer enn»vanlig» når det har røynet på. Stått sammen.

Til tross for at det har vært jeg som har vært den stabile faktoren i barnas liv, så har vi alltid hatt et nært forhold til begge mine eks-menns familier. Der har det aldri vært gjort forskjell på ungene. Tanter besteforeldre og onkler har vært det for alle, uten å skille mellom dine, mine og våre. Dette har selvfølgelig virket samlende på søskenflokken.

Det meste av det jeg har skrevet hittil er ting jeg har innsett etter at barna har blitt store. For vegen til forelder blir for det meste til mens man går. Likevel har jeg hatt noen prinsipper som jeg tror har påvirket samholdet vårt.

Jeg har ikke alltid behandlet ungene likt. Alle fire har ulike behov og sine egne måter å takle ting på. Derfor har jeg prøvd å imøtekomme dem på deres egne særegenheter. Rettferdighet har vært viktigere enn likhet og jeg har gjort alt jeg har kunnet for å dele byrdene med dem. Samme hva det har vært.

De har alle fått være med på å ta avgjørelser, selv om høvdingen (meg, ikke Jørgine) alltid har hatt det siste ordet. En av mine beste venner påstår jeg driver familien etter diktatoriske metoder. For jeg har ikke alltid tatt populære valg, men ofte tvunget ungene med på ting som jeg har ment de ville ha glede av til tross for skrik og skrål. Populært eller ei, vi har gjennomført i felleskap. Jeg har for eksempel svettet og bannet meg gjennom fire hylende unger på ski. Jeg har lokket, lurt og truet dem på fjellturer og delt mestring, sjokolade og glede når vi har nådd toppen. Har tenkt at før de har prøvd, kan de ikke vite om de liker det eller ei.

Ungene og jeg har gått på museum sammen, vært i operaen, feiret jul, hatt lørdagskos, reist på turer, hatt filmkvelder, konkurranser, spist felles middag hver dag, tullet og tøyset og delt sorger og gleder. For jeg er overbevist om at minner fra felles opplevelser styrker de gode relasjonene. Noen minner ler vi av, noen får jeg fremdeles pepper for, og mye har blitt tradisjon. VÅR tradisjon, og jeg er enig med Sydney J. Harris (som jeg for øvrig ikke vet hvem er) i at «Det beste du kan gi dine barn, nest etter gode vaner, er gode minner».

MEN når alt dette er sagt, det finnes så mange måter å knyte bånd på, og hvordan man definerer lykke og samhold, varierer fra familie til familie, så dette er ingen oppskrift.

For vår del så er det vel heller ikke til å komme forbi at Jørgine er en magnet i søskenflokken. Hun har tatt samhold til nye høyder. Hvorfor hun har blitt slik, kan sikkert både analyseres og diskuteres, men det å vokse opp i en «aleneforelderfamilie» forklarer nok en del.

Som en etter hvert erfaren forelder, vil jeg likevel si at samhold ikke kommer av seg selv. Vil du ha et sterkt og godt forhold til- og mellom barna dine, så må du prioritere. Hvem vil du gjøre de fine tingene med og når… og helt til slutt… God fysisk form er en absolutt fordel om en skal være aktiv sammen med avkommet.

Trude♥