For noen dager siden delte jeg en video på Instagram der jeg hoppet på en minitrampoline.
Litt senere den kvelden scrollet jeg gjennom kommentarfeltet, og ikke helt uventet var det flere som hadde en mening om hvor vidt hopping var en passende aktivitet for gravide. Ingen krisesituasjon. Jeg hadde regnet med det, og ble heldigvis ikke syk av bekymring da jeg leste noen av de heftigste innleggene.
Jeg tror de færreste som hadde kritiske kommentarer til hoppevideoen hadde dårlige intensjoner. Jeg tror ikke de var ute etter å arrestere meg eller gi meg dårlig samvittighet. Jeg tror de fleste oppriktig ønsket å advare meg mot å gjøre det igjen. Fordi de ut ifra det de selv hadde opplevd eller hørt fra andre, mente dette var en farlig situasjon.
Noen skrev om morkakeløsning, andre om hvordan navlestrengen kan surre seg rundt halsen til babyen. Noen mente det var å be om en for tidlig fødsel og andre at dette var en enorm risiko for fosteret…av ikke spesifiserte årsaker.
Nå er dette mitt tredje barn. Jeg kjenner kroppen min relativt godt og er ganske god på å tolke signaler fra den. For det er stort sett det jeg orienterer meg etter. At kroppen min sier ifra når det er noe som ikke er bra, og at jeg da er flink til å kjenne etter. Derfor tør jeg å prøve meg frem, stole på meg selv og ikke være så alt for engstelig for at noe skal gå galt.
Men så er det ikke bare bare heller. Svangerskap og fødsel er nemlig noe mange kvinner har sterke meninger om. Meninger som ofte baserer seg på egne erfaringer og historier de har hørt fra andre. Og det er nok her det går litt skeis…
For selv om forløpet i et svangerskap har veldig mange fellestrekk, finnes det også like mange erfaringer, opplevelser og følelser som skiller dem fra hverandre. Og det tror jeg mange trenger å bli minnet på. Enten du er den som er ute med pekefingeren eller du er den som blir pekt på.
Videoen min er et godt eksempel. Det finnes ingen forskning som tilsier at hopping er farlig for gravide. Ingen anbefaling om å la være, men det er klart du ikke skal gjøre det om det er ubehagelig. Om bekkenet ditt skriker av smerte og du tisser deg ut for hvert nye hopp, skal du absolutt ikke holde på med å sprette opp og ned.
Og slik er det med så mye annet også i et svangerskap. Fordi vi gravide kommer i så utrolige mange ulike utgaver med like mange ulike utgangspunkt, er det nesten umulig å komme med felles retningslinjer. Vi må finne ut av ting selv. Prøve oss fram.
Men det som er helt sikkert, er at å sette seg ned å ruge i ni måneder ikke er bra for verken mor eller barn. Det vet vi med sikkerhet. At bevegelse og fysisk aktivitet er like viktig for gravide som ikke ikke gravide.
Og for at kvinner skal tørre å bevege seg, må vi slutte å skremme hverandre ned i vannrett posisjon for å unngå eventuelle farer. Slutte med skremselspropaganda, fryktelige historier med like fryktelige utfall, og fakta som vi egentlig ikke har belegg for…
Cut a sister some slack… rett og slett…. Gravide kjører allerede emosjonell berg og dalbane, så overfølsomhet og bekymringer har vi nok av. La oss ikke utsette hverandre for flere enn vi allerede har.
Jørgine♥
