Jeg har det veldig bra for tiden. Jeg er lykkelig.
Men… noen dager kommer vonde tanker og gir meg en ørefik. For et halvt år siden kunne disse tankene kjennes som et realt spark i magen. Et spark som slo luften ut av meg. Nå er det annerledes, og en ørefik i ny og ne håndterer vel de fleste.
I dag var det julepynten sin feil at jeg ble lei meg. Den minte meg om livet i Ålesund. Venner, familie og hus. Hvordan alt forandret seg og valgene jeg tok som en følge av det som skjedde.
Nå tenker jeg ikke på valget jeg tok ved å skille meg. Det har jeg aldri vært i tvil om var en god beslutning, men var det riktig av meg å flytte? Er det at jeg trengte en ny start en gyldig grunn for å ta med meg ungene til en helt ny by? En storby?
Burde jeg ha ventet med å få meg kjæreste? Er jeg klar? Tenk om jeg blir såret. Ikke at jeg har noen grunner til å tenke det, men tenk om. Hva da? Takler jeg det?
Jeg har enda ikke rukket å plukke opp alle bitene av meg selv og om jeg blir ødelagt igjen, da blir det jo bare enda flere biter å sette sammen. Og tenk om jeg mister noen viktige underveis. Jeg som ikke liker puslespill engang…
I dag er en sånn dag, med triste tanker og usikkerhet. Ungene er hos pappaen, Morten er på reise og det at jeg er premenstruell i tillegg, gjør knapt ting bedre. Nå skal jeg ringe mamma, så skal jeg grine mens hun hører på til det går over. Egoistisk, men det er sånt mammaer må regne med.
Trening får vente til i morgen, selv om jeg vet at det hadde hjulpet nå!
Helt til slutt… en utrolig vakker sang♥
Jørgine♥