I vår familie er det to som ser på Youtube nesten daglig (Filippa og Morten), og tre som ikke gjør det (Sokrates, Milano og meg). 

Har selvsagt fått med meg at det bare vokser seg større og større. At det er der kidsa, ungdommen, og de moderne voksne får påfyll av hacks (ikke helt sikker på hva det betyr, men har hørt Filippa snakke om det), underholdning, kunnskap og humor. Jeg er der ikke noe særlig uten når jeg deler egne videoer.

Og grunnen er enkel. Jeg er ikke moderne. Jeg er blant annet teknisk retardert, og er alltid den som får med meg ting sist. Kjennes det ut som. 

Sånn sett er det et under at jeg er stor på sosiale medier, og det er Morten flink til å påpeke. At jeg blant annet ikke skjønner sjargongen på Youtube. Ikke er flink nok med effekter og klipping, og at jeg burde høre mer på han på akkurat dette feltet. 

Så etter å prøvd å infiltrere kanalen min i flere måneder, fikk Morten derfor endelig ta regien over min siste Youtube-produksjon. 

Værsågod Sundli. Dette øyeblikket er ditt. 

Terningkast? 

Jørgine 😉 

Ja… hva skal en si? Annet enn hehe 😉 

Og dere. Blir veldig glad om dere subscriber på Youtube kontoen min♥

Jørgine

I dagens episode av Funkyfam er vi på ferie i Sanremo. Byen hvor jeg tilbrakte store deler av barne- og ungdomsårene mine.

Mamma sier at årene i Italia var hennes beste og verste år, mens jeg forteller at jeg var drøyt rampete. At det gikk så langt at jeg ble sendt hjem til besteforeldrene mine i Norge for å fullføre videregående i Ålesund.

Nå har jeg skrevet om dette før her på bloggen, og episoden fra i dag, gir et ganske ok innblikk. Men samtidig blir det kanskje litt usammenhengende og kryptisk?

Jeg tenkte i alle fall at jeg skulle forsøke å gå litt mer i dybden. Forklare så godt jeg kan hva som skjedde.

Mamma, tvillingene og jeg flyttet til Italia for at vi ungene skulle lære oss flytende italiensk. 

Vi begynte på skole og barnehage, mamma skulle jobbe som reiseleder.

Overgangen fra Norge til Italia gikk ikke helt smertefritt, og jeg brukte litt tid på å finne meg til rette. Jeg var ofte i konflikt med andre jenter, og ble i overkant tøff for å dekke over at det å være ny, uten å beherske språket eller forstå meg helt på kulturen, var skremmende.

Jeg fant allikevel mer og mer ut av det. Fikk etterhvert en stor vennekrets, gjorde det bra på faglig, var på skolelaget i friidrett og trivdes veldig godt.

Men jeg fortsatte å være den litt for bråkjekke jenta som ikke var redd for noen ting. Det var jo den jeg hadde utgitt meg for å være helt fra starten.

Nå i etterkant er jeg på mange måter glad for det, for alternativet hadde vært å la meg overkjøre av småkjipe jentegjenger som ikke ville ha konkurranse av en nykommer, og sikkert ikke turt å kreve min plass.

Samtidig var det et image som det etter hvert ble mer og mer krevende å leve opp til. Det funket bra så lenge jeg kunne være vågal og tøff i idrett, eller i uskyldige leker i skolegården… men, som kom litt ut av kontroll da tenårene slo ut i full blomst og kjærestegreiene ble litt mer seriøse.

Det hjalp heller ikke at det var krevende å være hjemme. Mamma og faren til Noah var midt i et brudd som ikke ble lett for noen av oss, aller minst mamma. Det gjorde meg også sint. Det hun måtte gjennomgå. Men jeg var for ung til å støtte henne, og jeg følte meg så hjelpeløs at jeg sikkert utagerte på andre områder i stedet.

Jeg begynte å date rampegutter som var mye eldre enn meg. Som kjørte for fort, drev med småulovlige aktiviteter, tok partydop og røyket.

Jeg havnet i slåsskamper, sa svært sjeldent nei til dumme påfunn, stakk av hjemmefra utallige ganger, dreit i skolen, festet og levde et liv som var langt over det jeg egentlig kunne håndtere som femten, sekstenåring.

Jeg skjønte det selv. At nå hadde alt for mange snøballer begynt å rulle, og jeg syntes det var vanskelig å snu. Finne tilbake balansen, tryggheten og meg selv.

Derfor protesterte jeg ikke da mamma sa at etter sommeren skulle hjem til Bestemor og bestefar. Hun og guttene kunne ikke reise enda. En barnefordelingssak sto i veien og hun visste at det kom til å ta tid å få med seg Noah.

Derfor ble det tryggest å sende meg i forveien.

Noe jeg gjorde og som jeg er veldig glad for i dag.

Så ja. Det ble turbulent det siste året. Helt klart.

Men sett bort i fra det. Vi lærte flytende italiensk, og årene i Italia var fantastiske! Virkelig <3 

Ga det litt mer mening da?

Jørgine♥

Siden Skal Vi Danse startet på sensommeren har det ikke vært en eneste dag uten trening. Jeg har danset og terpet på trinn fra mandag til søndag i nesten fire måneder. 

Flere ganger i løpet av denne perioden har jeg lurt på hvordan det ville kjennes når bobla sprakk og alt dette var over. 

Nå vet jeg det. Og til min store lettelse er det først og fremst bare deilig.

Deilig å ikke gå rundt og kverne på en koreografi, ikke måtte pendle til Oslo og ikke minst vite at i helgen skal jeg bare henge med familien min. 

Jeg gleder meg til å begynne å trene vanlig igjen. Planlegge både treningsreise og Funkygine challenge. Produsere innhold her, og ta tak i andre prosjekter som har blitt satt på hold. 

Og så ville det vært veldig kjekt å fortsette å danse litt innimellom. Prøver å overtale Morten til å ta et salsakurs med meg. Eller har dere noen andre forslag som jeg burde se nærmere på? 

Ellers ser jeg at det renner inn med kommentarer på det forrige innlegget jeg skrev. Først og fremst fine meldinger. Tusen tusen takk folkens♥

Og noen litt mindre hyggelige. Noe jeg absolutt må regne med. 

Forventer selvsagt ikke at alle skal være enig i min tankegang eller like meg for den saks skyld. Men hvorfor har noen behov for å dele det med meg personlig? Eller dele deres syn på min karakter i ulike kommentarfelter? 

Er det bare meg, eller er det den eldre generasjonen som er verst? Kanskje er det bare det at den yngre generasjonen ikke er like villige til å gjøre det offentlig? Velger unge nettroll heller Jodel?

Når jeg inn i mellom er så dum å sveipe innom kommentarfeltene på ulike saker som er delt på Facebook, er det påfallende mange godt voksne damer som spyr galle. 

Da er det jaggu ikke rart at vi jenter må kjempe litt ekstra for å bane vei her i livet. Når noen heller vil rette pekefingre og slenge dritt, enn å la hverandre være eller kanskje til og med heie! 

Mange gjør selvsagt det også, heier på hverandre, men når behovet for å kritisere blir så stort for noen at man er villig til å gjøre det i full offentlighet, og helst så vedkommende ser det, da kan det være lurt med en liten selvransakelse tenker nå jeg. 

Derfor tenker jeg meg godt om når jeg innimellom irriterer meg i overkant over av andre mennesker. 

Og så husk at alt ikke kommer med på skjermen. Som gratulasjoner oss deltakere imellom for eksempel… ♥

Men igjen. Det er først og fremst veldig hyggelige og fine mennesker her inne. I alle aldre. Takk igjen!

Jørgine ♥

Litt usikker på om jeg har landet enda. Om jeg har rukket å sortere og bearbeide alle følelser som har vært i sving de siste månedene. 

Tror egentlig ikke det. Og det skjer nok ikke med det første heller. 

For dette har virkelig vært en berg og dalbane. En heftig cocktail. Av utrolige danseopplevelser, enorme treningsmengder, krampe i hodet, såre muskler, nye bekjentskap, dårlig samvittighet, glede, gråt, skuffelse og mestringsfølelse. 

I går, etter at»dommen falt» var jeg først og fremst skuffet. Jeg ville vinne. Jeg vil som regel det.

Jeg ville vinne for min egen del, for Jørgen sin del, for familien min som har vært like dypt inne i dansebobla som meg, og for alle dere som har stemt, heiet, støttet og vært så ufattelig rause! 

Jeg kan ikke få takket dere nok. Virkelig♥

Men vet dere hva jeg er glad for? At jeg ikke mistet meg selv oppi dette. At jeg ikke prøvde å fremstå som noe annet enn den jeg er. At jeg aldri spilte et spill for galleriet. 

Da hadde andreplassen verdt enda vondere å svelge. 

Jeg kjempet om seier fra første dag. La aldri skjul på det. 

Det har irritert mange. Og her vil jeg gjerne benytte muligheten til å dele noen tanker. 

For i dag har jeg fått mange meldinger fra mennesker som mener jeg burde endre både atferd, væremåte og innstilling. Det er ikke første gangen. Det ramler jevnt over inn lignende kommentarer ellers også. I oppveksten var det mange som ønsket å sette meg litt på plass for den jeg var og, er. 

Jeg bør være mer ydmyk. Ha mindre vinnerinstinkt. Mindre selvtillit. Jeg må bli mer jovial, smile mer, ikke være så selvopptatt… og så videre, og så videre… 

Men hvorfor?

Fordi jeg er jente? Fordi alle burde ha samme reaksjonsmønster? Fordi da fremstår man som mer sjarmerende? Da blir man likt av flere? Da passer man bedre inn? For da slipper man å bli kritisert? 

Er virkelig janteloven så innprentet i oss at vi ikke klarer å akseptere at folk er forskjellige?

Det er i så fall kjedelig. Veldig kjedelig. 

Så til alle dere som tror dere sitter på en fasit på hvordan hver enkelt burde være. Spar meg. Seriøst! Spar meg.

Sånne kommentarer gjør meg bare enda mer bestemt på å være akkurat sånn jeg er. 

Det var det. Takk for meg. 

For en utrolig opplevelse dette har vært! Jeg har lært masse. Om meg selv, andre og ikke minst dans. 

Takk for at jeg fikk dele dette med deg Jørgen! Du er en utrolig bra fyr♥

Foto Cato Ingebrigtsen og Espen solli