Det var en periode jeg skrev veldig mye om søvn her på bloggen. Eller mangelen på det blir vel egentlig riktigere å si. Noen av dere husker det kanskje? Fikk i alle fall mange tilbakemeldinger den gangen. Fra foreldre som opplevde det samme. Andre mammaer og pappaer som også hadde et lite menneske som bare ikke gadd å sove til det var morgen.
Morten og jeg begynte å «regne» litt på det og kom frem til at Milano våknet mellom klokken fire og fem i over ett år. Han skilte ikke mellom hverdag, helg eller helligdager. Det var opp i gryotta samme hva! I tillegg krydret han enkelte netter med skriking i to/tre tiden, eller sånn omtrent rundt midnatt da vi mer eller mindre akkurat hadde tatt natta. Noen ganger holdt han det gående lenge, andre ganger falt han raskt til ro igjen.
Jeg husker at jeg etter hvert begynte å slite med å sovne. Lå og stressa meg opp. Lurte på når han ville sette i gang. Hvor lenge han kom til å være våken. Hvor mange sammenhengende timer jeg kom til å få sove. Når han skulle stå opp og hvor trøtt jeg kom til å være dagen etter.
Både Morten og jeg var i full jobb. Jeg deltok i Skal Vi Danse i noen måneder, og det var lite rom for å hente seg inn igjen på dagtid.
På de meste intense nettene, da vi egentlig bare gikk i skytteltrafikk mellom hans og vårt rom, tenkte jeg flere ganger over første samtale med jordmor etter at vi kom hjem fra sykehuset med nyfødte Milano.
I den bydelen vi bodde i Oslo kom det jordmor på hjemmebesøk etter ett par dager. Hun hadde en hel del rutinegreier hun skulle gjennomgå. Blant annet Shaken baby syndrom. Jeg husker jeg ble dødelig fornærmet da hun tok det opp. Satt der som hormonell nybakt mamma med to barn fra før av og syntes det var fryktelig å i det hele tatt nevne noe sånt. Trodde hun virkelig at jeg skulle begynne å filleriste Milano???
Jeg hadde nok ikke reagert like sterkt om det ikke hadde vært for at jeg var et emosjonelt vrak akkurat da. Jeg hadde heller ikke opplevd å bli snakket med om dette verken etter Filippa eller Sokrates, som forresten sov gjennom hele natten (nesten) fra dag en. Begge to.
Jeg var med andre ord ikke helt forberedt på at det skulle bli noe annerledes med tredjemann. Trodde liksom jeg var en av de heldige som slapp billig unna når det gjaldt våkenetter, men slik ble det jo ikke, og da jeg sto der med en vrælende Milano kraftig på minussiden når det gjaldt søvn, tenkte jeg at den praten jordmoren hadde med meg ikke hadde vært så upassende allikevel.
For det var fristende å filleriste hele ungen. Jeg var så sinna enkelte ganger at jeg måtte jobbe knallhardt for å beherske meg fra å ikke skrike så høyt jeg kunne, og måtte virkelig puste med magen får å ikke bysse han hardere enn nødvendig.
Ikke misforstå. Milano hadde det mer enn bra. Morten og jeg byttet på å ta ham og det bikket aldri over på noen som helst måte. Men det er allikevel ubehagelig å i det hele tatt kjenne på et slikt irrasjonelt sinne og frustrasjon mot noen som ikke kan noe for det. Blir nesten skamfull bare av å tenke på det.
Følelsen av å ikke strekke til. Å måtte jobbe med seg selv for å ikke bli rasende på sitt eget lille barn er så ubehagelig.
Det var derfor jeg hadde lyst å skrive dette. Fordi… om du står i en lignende situasjon og har kjent på noen av disse følelsene… så er du ikke alene om det. Våkenatt på våkenatt, mangel på søvn og skrikende unger er slitsomt både mentalt og fysisk.
Vi var heldigvis to som delte på søvnmangelen, i tillegg til ha familie som ofte var innom å tok en morgen eller to. Så, om du som leser dette er alene om omsorgen for en liten natteravn, så svelg stoltheten og be om hjelp.
Og helt til slutt. Det går over, så til alle dere som står i det enda, og som kanskje til og med har holdt på mye lenger enn oss. Jeg føler med dere. Hold ut!!
I dag sov jeg til kvart over seks. Noen ganger kan klokka til og med nærme seg syv før jeg hører Maaaammmaa Paaaapppaaa fra naborommet♥
Luksus!
Jørgine
Så viktig at du sier dette! Jeg tror vi er veldig mange i samme situasjon, men det skal liksom ikke snakkes om.
Mitt andre barn er en uke gammelt, og allerede spør folk meg «er han flink å sove?». Ja, han er som veldig mange spedbarn, han sover godt så lenge han er inntil meg, ofte med puppen i munn. Vi må snakke mer om hva som er normal atferd for spedbarn og barn, at vi faktisk er det tryggeste i hele verden og det eneste de kjenner til.
Igjen, flott at du tar opp dette. Jeg håper det kan gi trøst og trygghet til noen som står i det samme!
Det hjelper så mye på å lese dette, og høre andre har det likt. Det er helt forferdelig å kjenne på disse følelsene, at man må fjerne seg selv fra situasjonen for å ikke snappe. Det er utrolig sårt. Spesielt rett etter han endelig har sovnet og du sitter i sofaen, helt utslitt, å tårene presser på for du lurer på hva du gjør gale. Og alle tankene som kommer om ditt eget barn og meg selv. Helt forferdelig. Men så smiler han til meg dagen etter og alt er glemt.
Du er utrolig heldig som har mange rundt deg som kan avlaste, det kjenner mannen min og jeg på at vi ikke har. Men vi klarer oss, og er glad vi har hverandre.
Takk for at du sier dette høyt og åpent❤️
Amen!
Dette er som en helt nøyaktig beskrivelse av vår førstemann. Helt likt søvnmønster og helt like følelser hos mor og far. Det hjelper faktisk å høre om andre som også har det sånn. Og å høre at andre også kommer til å klikke helt og har alle disse fæle følelsene. Man blir så sint og frustrert. Men det går over. Tilslutt. Ekstremt viktig å dele på det, selv når den ene er i jobb og event andre i permisjon. Takk for at du tok opp kanskje litt tabu tema 🙂 nå håper jeg bare ikke andremann blir så ille som første.
Jeg er sååå imponert over hvor ærlig du er
Skjønner veldig godt at noen ganger blir det for overveldende å både blogge/ta vare på både nyfødt baby og jeg var i samme situasjon da jeg også ble alenemor med ei lita jente for 25 år siden med kolikk
Da var det bare å ta med datteren min i i bilen min og bare kjøre til hun sovna
Ett veldig viktig tema for alle som har opplevd det samme som deg
Dette er så utrolig bra at kommer frem. Det er så mange som står i samme situasjon, som har kjent på akkurat de samme følelsene som deg. Men det blir ikke snakket om. Det virker som det er tabu. Jeg satt med samme greie da jentungen var liten. Det er fryktelig slitsomt. Men som du sier. Det går heldigvis over.
Bra skrevet.
Takk for at du er åpen❤️ Det er de mest naturlige følelsene i verden, og det blir så sårt når en ikke ønsker noe annet enn uendelig tålmodighet med sin lille.
Jepp! Har vært der. Lenge siden nå ettersom jeg i dag sendte gutten på siste året på vgs, men kan med hånden på hjerte si at det er helt forferdelig. Pendlet en time på jobb og det var redningen min. Fikk tatt igjen litt søvn til og fra. Det var så ille at lederen min tok meg inn på kontoret en dag og spurte om jeg hadde det bra. Han så på meg at kropp og hodet ikke var med. Stå på alle som føler at kroppen, hodet, energien og tålmodigheten straks er brukt opp!!
Leste dette innlegget først nå. Med en kaffe på sengen og en natt vak meg full av gråting og diskusjoner om hva som er rette «metoden». Føler meg allerede bedre og har fått ny motivasjon til å gå løs på dagen! Hjelper virkelig å høre at det går over!
Det er så viktig at du tar opp dette!! Jeg har ei på straks seks uker, og har mange netter foran meg med nattevåk. Hun er ikke veldig glad i å sove på natta, og jeg priser meg lykkelig over at jeg har en samboer som bidrar så mye han kan❤️
Tusen takk Jørgine!!!! TUSEN TAKK!!!!!!🤩🥰😍
Flott at du skriver om dette! Mange føler garantet på det samme! Jeg har selv been there! Og jeg var alene om det med en på 2 og en nyfødt som vekte hverandre natten gjennom i flere år 😅 good times…….
Gjenkjennelig til de grader❤❤ utrolig viktig å ha fokus på at slik er det (ofte) en føler seg utilstrekkelig, helt på minussiden, utkjørt og fortvila… her er minsten skolestarter, og nå siste 2 ukene har han begynt å sove til 7.09/7.30😂😅🥳🥳 før dette har morgenen lagt jamt på kl 6 i mange år, før det var vi oppe 5, thats life å det gikk jo, men det er tuuungt❤❤🙈😅 sov ikke gjennom ei natt før han nærmet seg 4 år, og la seg da i perioder 18.15 seinest for å få nok søvn, vi klarte ikke snu han heller😅😅 han er nr 3, og dette var nytt på alle vis for oss😅😅😅 tusen takk for at du deler🥰🥰🥰💪❤
Jeg opplevde det samme med min datter
Til deg dag i dag med en så kjapp fødsel
Tok kun 15 minutter fra vannet gikk og til veslejenta mi ble født
Sitter her å gråter fordi dette traff så sykt bra. Vesla mi er 5 mnd og enkelte dager har jeg lyst å filleriste for så å hoppe ut av verandaen. Og ja, det er skamfult å si. Å kjenne på slike følelser mot noen som man elsker av hele sitt hjerte, det gjør vondt. Men det er så utrolig flott at noen tør å si noe og være åpen, alt er nemlig ikke rosenrødt og kos. Og det må være lov å si. Takk kjære Jørgine 🙌🏻 takk for at du deler!
Min datter sov gjennom hele natten da jeg var nødt til å sparke den biologiske faren etter 7 uker
Dette på grunn av rusmiddelbruk
Det blir bedre ja! Sønnen min er nå 8 år å i sommferien har vi ofte sovet 10 å noen dager helt til 11 før han vekker meg LUKSUS!
Men jeg vet også hvordan det er å ha ett barn som sover lite.
Jeg var alenemamma og hadde alvorlig fødselsdepresjon itellegg til kolikkbaby som skrek utallig mange timer om natten! Han skreik også en del på dagen. Jeg hadde helt seriøst tenkt å gi han fra meg,så sliten og hjelpeløs følte jeg meg. Det hjalp jo heller ikke på at jeg heller ikke følte noe morsfølese for han 🙁
Men det ble bedre!
Jeg fikk gradvis morsfølese for han etter 3 mnder å nå betyr han alt for meg! ❤
Åh du skriver precis det jag känner. Har en liten 7 månaders hemma som vaknar varje eller varannan timme och har gjort från dag ett. Jag och hans pappa hjälps åt under natten men man blir såååå frustrerad och arg och förstår inte varför han inte kan sova eller somna om. Får också ta djupa andetag för att lugna mig och inte ta i honom för hårt. Får så dåligt samvete dagen efter… det är ju inte hans fel.
God skrevet ❤️ Et viktig tema❤️
Hei. Du virker som en god mamma til dine ❤️
Her er mini (snart 2)våken hver 3 t fra vi legger han kl 19 på kvelden til han står opp 07. 🙊
Gjort dette siden han ble født😴 på det tyngste var det Hver 1.5-2 t timer. 🥱 jeg jobber fult tredelt turnus og mannen jobber 5 t unna . Venter på bedre tider 🤪
Ha en fin uke❤️
Takk for at du er så åpen! Står i det akkurat no med en umulius på 6 mnd. Utslitt fysisk og psykisk. Men som du sier det går over.
Ja, det går over
Hei Jørgine! Dette var veldig fint å lese. Jeg hadde et barn som var litt andre veien og som brukte lang tid på å sovne. Hun sov svært lite de første månedene, og var på det verste nede i 10 timer søvn i døgnet. Døgnet! Jeg var ofte oppe til langt ut på natten før hun fant roen og sovnet. Jeg kjente så på mange av de følelsene du beskriver og jeg husker faktisk jeg sa til helsesykepleieren på et tidspunkt at jeg forsto hvorfor folk filleristet ungene. Jeg husker også jeg var så sint på evolusjon som ikke hadde klart å luke bort søvnproblemer hos barn. Hun måtte trilles på badeflisene, og jeg måtte ligge på gulvet mens jeg trillet så hun ikke skulle se meg. Nå er min datter godt over 1 år og alle disse følelsene har passert for lenge siden. Hun sover nå natta gjennom. Men det var en periode hvor det var veldig vanskelig, så takk for at du viser at vi ikke er alene og for at det blir bedre <3
Viktig tema, da min sønn ble født for 40 år siden skrek han det første året. Da han var 3 måneder var jeg så knekt at jeg gikk inn til min mann (som skulle på jobb tidlig) å sa : hvis ikke du tar han nå, hiver jeg han ut av vinduet. Vet ikke om jeg hadde gjort det men fy fader så tøft det er. 💕 håper foreldre ber om hjelp før noe skjer. 💗
Fantastisk skrevet!
Hilsen bestemor til gutt 7 mnd
Tusen takk for at du skriver om dette, Jørgine! Har selv en jente på snart 10 måneder og har kjent på disse følelsene. Er helt forferdelig når sinnet kommer krypende og man må puste som bare det for å ikke gjøre noe. Er jo ikke hennes feil, men det er så frustrerende når man står midt oppi det. Skjønner heller ikke hvor sinnet kommer fra. Føler samboeren aldri blir sint når det står på og det gjør det bare enda mer skamfullt for meg. Vil jo bare at den lille jenten skal ha det bra. Så veldig deilig å vite at man ikke er alene i dette og at det er andre som føler på de samme følelsene. Dette er kjempe viktig at man snakker om. All ære til de som er alenemødre <3
Så takk for at du er en stemme i dagens samfunn som tar opp tema man ikke snakker om! Digger deg.
Jeg har netop siddet med samme følelse, jeg havde meget svært at håndtere når min datter græd hele tiden, jeg kunne bare mærke en vrede der kommer inde i kroppen og jeg havde lyst at bare slå hende for at få ro, og den følelse var så stærk at jeg var nød til at køre hjem til min mor og spurgt hvis jeg ikke skulle blive inlagd på psykiatrisk afdeling, fordi jeg blev så bange for mig selv at jeg har lyst at skade mit eget barn, fik og at vide fra min mor at mange mødrer føler sådan når man bliver ved overbelastning, heldigvis har det følelse lagt sig nu, men angsten at den skal komme tilbage er der hele tiden. Og er så bang at jeg en dage bliver så gal at man kommer til at tage hårdt fat i barnet, det er stressede følelse at gå rundt med. Er glad at jeg ikke er den eneste, tak for din inlæg, sammen er vi stærke 😁❤️🙏
👏🏼👏🏼👏🏼
Tips till alla som inte får sova (och orkar läsa på svenska) är boken ”lite trött bara annars bra” som är skriven av Mirijam Geyerhofer. Massor med bra tips. Hon skrev den själv efter att hela kroppen sa ifrån efter att hon inte fått sova när hon hade småbarn.
Har ei jente på 11 mnd, vi sliter fortsatt med oppvåkning konsekvent hver 2 el 3t
Kjent på det samme
Godt det er i retningslinjene at de skal ta det opp
Står i det akkurat nå, med en på 2,5 og en på 6mnd😫 Det er SÅ tøft! Men det varer ikke for evig, selvom det føles som en fattig trøst akkurat nå🙈
Takk for at du tar det opp❤️
Hei! Kjenner så godt igjen det du skriver. Vet ikke lenger hvordan det føles å være uthvilt. Har en sønn på snart 5 år som ikke har trengt så mange timer søvn. Første året hadde han i tillegg episoder med noe som kalles nattskrekk der han kunne skrike rett ut i 1 time på natta uten at han var kontaktbar, var i søvne og når han plutselig våknet var han blid og husket ingenting men det gjorde vi og jeg hadde ekstra vanskelig å sove etter de episodene. Mellom år 1-3 begynte dagen som regel mellom 4-5.30 mens det siste halvåret er det mer rundt 5.30-6.30, og han har sovet igjennom sine første hele netter men våkner som regel 1 gang per natt og skal til oss. Må si at 6 er så mye bedre enn 5 ;), går riktig vei! Skal snart ha nummer to så er spent på hvordan det blir….
Takk for at du tar opp dette <3 Et kjempeviktig tema! Jeg har selv vært der, trøtt og lei. Fikk høre før jeg ble mor ”Du er ikke forelder før du har lyst til å kase barnet ditt i veggen”. Jeg reagerte meg sjokk og vantro. Men det stemmer faktisk. Jeg ville aldri ha gjort det, men o’boy jeg hadde lyst, mange ganger.
Tusen takk ♥️
Godt du tar opp dette. selv var vi begge i 100% jobb. Men alltid jeg som måtte stå opp fore ganger i timen, fra barnet våknet kl 01-05. Og dette varte helt til barnet var 7. Vi prøvde ALT, og jeg ble desperat. Alle tankene som svirret rundt i hodet, man føler seg helt jævlig. Heldigvis går det over, etter veldig lang tid for min del.
Helt fantastisk at du skriv det her, Jørgine. Så vanvittig viktig at en kjent person sir det her høyt, så det når ut til mange!! Va selv i samme situasjon for noen mnd siden, og æ fikk kjenne på et sinne æ aldri før har kjent på. Trudde æ begynte og bli gal. Men heldigvis som du sir, så går det over. Tusen takk for at du publiserte innlegget, du e unik. ❤️
Tusen takk, spot on! ❤️
Du er IKKE alene! Kjempeviktig tema,sier som fler: TUSEN,tusen takk ❤️
Takk Jørgine, tusen takk😭
Takk for at du tar opp dette❤️
Hei jørgine!
Veldig bra skrevet!!! Dette tror jeg veldig mange har ønsket at noen skal skrive om, alle snakker om hvor bra babyene deres sover. Så du får en følelse om at du står alene i den situasjonen, men til mer en leser rundt her og der er det faktisk veldig vanlig at barna ikke sover rundt før de er rundt 3 år. Og at det også er mange som står om i 5 tiden på natta.
Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver, ha 2 små nå og her her det vært likt med begge to. Så når en må stå opp 04:30-05:15 hver dag i tillegg være våken flere gange om natta, så kanskje du får 2-4 timer søvn totalt i løpet av natta. Det er jævlig tøft, for du er så sliten psykisk og fysisk. Du har lyst til å kaste ungen ut av vinduet og hoppe fra Verandaen selv, de tankene slår deg, og du føler deg som verdens verste foreldre. Men dette er såklart tanker heldigvis, du busser babyen og gjør så godt en bare klarer for at den skal ha det så godt som den kan ha det, du elsker h*n over alt i hele verden og vil h*n ikke noe vondt i det hele tatt ❤️
Stå på, du er helt fantastisk! Tusen takk for du deler og for et forbilde du er ❤️
Veldig bra at du skriver om dette!! Mitt eldste barn var våken 10-20 ganger hver natt (med kun få unntak), i 5 år.. Vi var desperate, og jeg var fullstendig på randen. Gråt nesten hver gang jeg ble vekt, for det var så vondt å være så sliten. Av foreldre/svigers ble søvnproblematikken avfeid som en «fase», og jeg hadde INGEN å snakke med det om som faktisk tok meg seriøst. Sliter i ettertid med regelrett angst for å bli vekt, noe som jo skjer av og til uansett med to barn. Er enda på minus, og kunne sikkert fått diagnosen lett deprimert.. Men, man skal jo stå i det. For det er en del av «valget vi tok med å få barn».. 😌 Nydelig at det er mer fokus på psykisk helse i småbarnstiden, og det burde absolutt snakkes mer om dette, både for å ha et fellesskap og for å lese om andres erfaringer. Takk♥️
Jeg tror det finnes så mange i drnne situasjonen! Og det er veldig bra at det blir tatt opp og snakket om slik du sier, så man ikke føler seg gal av å tenke den tanken når det holder på å bikke over, og man er trøtt, sliten, og alt bare virker totalt umulig og man ser ingen ende ta! Men man er ikke alene! Så bra du skriver dette! Heia alle mammaer der ute! <3
Jeg er en «gammel» dame med voksne barn som også er ferdig med småbarnslivet. Mitt første barn var som Milano. Det gikk greit fordi jeg var hjemme og hadde bare han og en mann som stilte opp. Han holdt det gående hver natt men jeg klarte å hente meg inn igjen ved å få sove litt på dagen. problemene eskalerte da vi fikk nr 2 3 1/2 år senere. Da ble det slutt på powernapene mine og jeg følte meg til slutt som en zombi. Det var bygdas lege, som også var vår nabo, som tok tak i meg en dag og spurte hvordan jeg egentlig hadde det for han syns ikke jeg så bra ut. Da brast demningen. Det endte med at han beordret meg til å gi barnet sovemedisin. Etter 1 uke kunne vi kutte ut medisinen og barnet hadde snudd døgnrytmen. Hele familien fikk et nytt liv. Det er ikke snakk om å dope ned barnet for det var snakk om små doser, men å hjelpe familien til å klare hverdagen. Nå får jeg vel mammapolitiet på nakken 😉
Lykke til, det vil gå over♥️
Jeg trengte å lese dette i dag, for å ikke føle meg alene med barn som ikke sover. Begynte å gråte mens jeg las faktisk, spesielt fordi du skriver det går over. Phu. Jeg er alene med en 1 åring (og to til større barn). Jeg har ikke sovet mer enn maks 3 timer sammenhengende på 1 år, det er bare puppen som gjelder så ingen har kunnet ta han på natta ennå. Han er våken hver time ca hele natten, våken opp til et par timer hver natt og styrer på, så er det morgen klokka 5. Fyttikatta så sliten en blir av så lite søvn, tror aldri jeg har vært mer frynsete før. Føler meg svak både fysisk og mentalt. Så, nå har han begynt i barnehage og jeg er sykemeldt. Det kjennes også som en nedtur for meg, å være sykemeldt. Men jeg har en krevende jobb der jeg må være på hele dagen, så må bare bruke litt tid på å sove mens han er i barnehagen- og forhåpentligvis få innarbeidet bedre søvnrutiner. Det er kun puppen som gjelder, håpte han skulle bli mer og mer lei av den men hehe. Kanskje han blir så sliten etter dagene i bhg at søvnen blir bedre, håper håper. Og takk for deling på en ellers så trøtt dag 🙂 <3
Pupp er best! Høres ut som om du gjør en helt super jobb for ditt barn 🙌
Amen!🙌👏
Takk for at du er tøff nok til å dele dette med alle, det er så viktig!
Nå er mine to blitt ganske store, men jeg kjenner meg så godt igjen at jeg følte et behov for skrive noe. Jeg har også kjent på følelsen av å ha lyst til å filleriste eller kaste barna i veggen for å få stillhet, og mange ganger knakk jeg sammen i gråt mens jeg bysset mine fine små. Det var slitsomt, skummelt, skamfullt og ekkelt å føle på dette og tenke slike tanker. Barna kunne jo ikke noe for kolikk, magevondt eller annet som gjorde at de gråt og ikke fikk sove. Jeg tok meg selv i å tenke at jeg har full forståelse for at det bikker over for noen foreldre. Jeg følte meg hele tiden trygg på at jeg hadde den grensen mellom tanke og handling, men jeg snakket med både venner, familie og helsesøster om det. Jeg ble kun møtt med forståelse og omsorg, og tilbud om hjelp om vi skulle trenge det. Vi var jo to om det, men det var nok mest jeg som følte på dette til tross for at vi delte på bæring, byssing og soving.
Til deg som er midt oppi dette; det er mange som har opplevd dette, snakk med noen om det, og dersom du kjenner at du er utrygg på dine egne grenser; be om hjelp fra hvem som helst!❤️
Fikk litt frysninger her, wow det var et fint innlegg ❤️ Takk for at du deler! Her traff du på så mange punkter.
Hadde veldig gjerne likt å vite hvor gammel Milano var da begynte å sove gjennom natta? Evt om dere gjorde noe for det, eller det bare var å ta tiden til hjelp 😌
Vi har alle vert der. På randen.
Men som du sier – det går over!!!!!!!
❤️❤️❤️
Snuppa på 2 år her bruker 1-2 timer på legging hver kveld, med flere krangler så å si hver kveld, for deretter å våkne hver 1-2 time. Hver natt. Og nei, det er ikke bare nå i en periode, det er sånn det alltid har vært (eller enda verre da hun baby og skrek i 6 timer hver kveld og bare sov oppå oss i et halvt år, natt og dag). Og det er så bra det du tar opp her – for det er ingen som kan sette deg inn i hvordan dette er uten å ha prøvd det selv. Hadde jeg vært alenemor gjennom det første halvåret (og resten egentlig) kan jeg ikke skjønne hvordan jeg skulle overlevd. Vi gjorde alt på skift, en la seg 3 timer før mens den andre byssa og bar på vrælende baby, for så å bytte etterhvert. Og duppene på dagtid var ikke mye til fritid hverken til seg selv eller hverandre, det var bare konstant unntakstilstand.
Det er rart med det, tross alt dette her elsker man de små så ubetinget og uendelig mye! Men å være den perfekte mamman som alltid holder følelsene i sjakk under slike omstendigheter, det tror jeg må være umulg.
Hei Jørgine. Takk for at du tar opp dette! Det er så viktig!
Jeg syns det er fint at det er fokus på dette på helsestasjonene, og ble som deg overrasket da vi fikk sistemann siden det var noen år siden jeg hadde vært på helsestasjonen.
Jeg tror de aller fleste foreldre kjenner på den følelsen, og det er så viktig at det prates om – selv om man ikke ville gjort noe.
Noen kan tenke at de bare vil sette fra seg barnet og løpe. La det skrike, osv osv. Det er helt naturlig fordi det ER slitsomt med småbarn og spesielt når det tærer på søvnen.
Takk for at du deler ❤️
Jada Neida så ehhh… Amen!! Minstemann er sånn enda, han er 4,5år. Eller han våkner på natta, passer på å være våken akkurat så lenge at vi har våknet skikkelig, så kan han legge seg å sove igjen. Jeg har hatt en natt «fri», det var forrige uke. Tynnslitte nerver, temperament, sur og grinete, men likevel… barna har det bra!
Åhhhh Jørgine ❤
Ja gjett om jeg har kjent på følelsen!
Du er så totalt utmatta vrak att følelsene er enda mer på tuppa enn vanlig å det til tross for att jeg er høysensitiv og var hormonell og kronisk syk.
Det å kjenne på att du blir så frustrert og fortvilt på denne lille skapningen samtidig som man har så inderlig vondt å er så hjelpesløs når bebisen sliter med kolikksmerter der var så grusom følelse det🙄💔‼
Vet ikke hvor mange ganger vi ringte legevakta i ren desperasjon🤔.
Jeg hadde aldri klart dette alene, vi hadde en på 6 også.
Nå er gutten vår 9 og har første dag i 4.klasse , han har kroniske mageproblem som har fulgt ham siden han fikk sitt første måltid.
Storebror som hadde første dag i 10. Klasse i dag har alltid sovet greit heldigvis.
En oppfordring kan være att det er lov å tilby seg å hjelpe når du ser noen sliter ❤.
Vi har ingen som har kunnet stille opp når vi har trengt det som mest.
Det passer aldri.
Da blir det sånn etter nok avvisninger så slutter man å spørre om hjelp.❤
Alle barn og foreldre har godt av litt pause fra hverandre.
En barnefri natt på hotell f.eks hadde vært en drøm for oss. Men vi har ikke hatt er døgn alene på 9 1/2 år.
Men folk er optatt av å leve sine liv å husker ikke hjelpen di selv har fått….
Ta vare på hverandre å alt som går over er jo bra 🙏❤🙏
Dette er viktig! Takk for at du deler!👍
Tusen takk for at du deler, kunne ikke blitt sagt bedre 💕
❤️❤️❤️
Viktig!! Mange kjenner seg igjen! ❤️👏🏽
Takk! Jeg er nesten blitt litt traumatisert etter å ha følt at jeg hadde lyst til å kaste ungen min i søpla. Man blir både redd og skamfull, og det er vanskelig å skulle tørre å få flere barn. For meg hjalp det når en venninne av meg, som virker som verdens mest perfekte mor, sa at hun hadde lyst til å kaste babyen sin i gulvet noen ganger. Er viktig å kjenne at man ikke er alene og at det ikke betyr at man er en dårlig mor. Man blir jo gal av lite søvn
Godt å få frem dette👍
Vi har hatt det sånn i 5 år med mellomste vår, så vet akkurat hvordan det føles å være i en slik situasjon. Godt man ikke er alene når man står i det. Ingen god følelse å ønske ungen dit peppern gror. Vår begynte å stå opp mellom 04 og 05 da han var 1.5 år ca og det har han gjort frem til nå i sommer og han er 6. Nå kan jeg skryte av at dagene ikke begynner før halv 7.
Får håpe Milano fortsetter der han er nå😉
Så UTROLIG viktig tekst å skrive! Tenk så mange du hjelper med dette 🙂 Har selv vært der og dette er noe som prates lite om, dessverre. Jeg ringte selv min mor og ba henne komme og ta barnet før jeg kastet han ut vinduet (nei, jeg hadde ikke gjort det. Men det føltes sånn ut der og da)
Så vittig (og flott!!) at du skriver om dette for jeg har en gutt på 10 uker som styrer så mye på nattestid, og jeg har ofte bysset rundt på han kl 3 på natta og tenkt på akkurat deg som alltid var oppe så tidlig med Milano og tenkt at hvis du klarte det så skal vell jeg også kunne takle minimalt med søvn! ☝️😅 men herregud så fint innlegg, vi er jo alle bare mennesker ❤
Står i det nå her, ja. Våkner hele tiden natta gjennom hver eneste natt. Blir snart sprøøøø! Hun er snart 9 måneder, og soving har hun aldri vært noe god på. Og ja. Man får lyst til å riste ungen! Man blir altså så frustrert. Jeg gikk på et annet rom og slo i ei pute her om dagen. Hahah!
På helsestasjonen der jeg jobber,viser vi denne filmen.
Anbefales for både nybakte foreldre og småbarnsforeldre;
https://m.youtube.com/watch?reload=9&v=uGZIzAOP36c
Tusen takk. Jeg har kjent på dette selv og mine døtre er nå 23 og 21. Jeg har pratet med dem om dette og bedt dem love meg å be om hjelp hvis de selv kommer i denne situasjonen. Jeg har også bestemt meg for å låne mine barnebarn når den tiden kommer. Låne dem uten at foreldrene skal noe spesielt. Men bare la de få sove, senke skuldrene og hente seg inn…
Men elsker sine små herifra og til evigheten men man blir bare så uendelig sliten innimellom. Og det må være lov å si….
Jeg kommenterer aldri på innlegg, men her må jeg si hurra! Endelig noen som snakker høyt om dette temaet. Nå er jeg ferdig med sånne «problemer» (heldigvis), men vår minste på 7 år hadde natteskrekk og kunne skrike utrøstelig i flere timer. Jeg holdt på å lugge av meg håret! Bokstavelig talt! Jeg holdt på å bli gal. Og gruet meg til å sovne fordi jeg ikke ville kjenne på følelsen av å være så uendelig trøtt om bare få timer. Heldigvis var vi to stykker, men det er det mange der ute som ikke er. Jeg tror virkelig din stemme kan bidra enormt til de som trenger hjelp.. Fantastisk at du skriver dette. Beste jeg har lest på veldig lenge. Takk for det. Og takk for at du gidder å dele livet ditt med oss, det er faktisk av stor betydning.
Et viktig innlegg – og veldig godt å lese for en mamma som sliter med akkurat det samme, av de samme årsakene😉
Kjenner meg godt igjen.På 80tallet kom barn nr2 og 3 med 11mnd mellomrom
Det var skrik hver time omtrent natta gjennom
Husker jeg krysset av på ett ark hver gang de våknet (ca10 ganger pr natt)
Holdt det gående over ett år
Når jeg ville kaste dem i søpla da trådde far til og omvendt🙄😊
Tenkte att aldri flere barn
Lærte heldigvis ingenting
Mamma til 6 og bestemor til 7😍
Skjønner så veldig veldig godt hva du mener. Flott at du fronter dette, for det her er det mange som opplever..men sier det ikke høyt.
Heia deg og resten av familien:)
Nå triller tårene her! Takk for at du setter ord på noe så viltig som dette! Jeg er alene med to barn på 2 og 4 år og har så og si ikke sovet en hel natt de siste fire årene. Jobber også 100% og her har de alltid våknet mellom 5-6 om morningene. Er så uteolig sliten, men lever i troen og håpet om at det en dag går over…
Takk Jørgine ❤️ for at du er ærlig. Og tør å si det som det er. For jeg har kjent på akkurat det samme. Og min helsesøster sa til meg: om du kjenner det koker- legg barnet rolig fra deg på en trygg plass, gå ut av rommet og trekk gjerne litt luft et par minutter. Jeg ble dødsens fornærma for å få en sånn beskjed. Men det har faktisk måtte til et par ganger. Da kommer man tilbake med en ny giv ❤️ For det er ikke barnets sin feil- men å være i ekstrem minus på sammenhengende søvn over tid gjør noe med en.
Og til de som er i samme situasjon- Det går over. Nå er vi også så heldige å sove til 06-07, og gjennom hele natten. Nydelig er det etter 15 mnd med turbulente soveforhold og ekstremt tidlige morgener 😅
Er så viktig at dette kommer frem❤ tusen takk til deg og dine trøstende ord🥰
Takk ❤️ Min røver har blitt 16 år nå, men kjenner enda på samvittighet for hvor sint jeg kunne bli på han når han holdt det gående på natten. Han hadde det bra han også ,og ingen bikket over og gjorde alvor av tankene, men takk for at du fikk meg til å innse at flere føler det slik som jeg følte det.
Takk for at du deler. Det er så viktig med åpenhet om dette ❤️ Og så bra av jordmoren å ta opp dette temaet for det er så aktuelt!
Takk❤️
Åh!❤ Dette er første gang jeg kommenterer et innlegg på en blogg noensinne – men det der, det traff så dypt og inderlig! Jeg kjenner jeg blir fylt av en så enorm medfølelse, og jeg kjente meg med ett så utrolig letta over at det var andre enn meg som hadde opplevd noe sånt. For man føler seg virkelig som et monster når man oppdager at man er så «gjennomsliten» at man faktisk lurer på om man kunne vært i stand til å gjøre noe sånt! Når man opplever at man er så desperat etter stillhet og søvn at tanker man ikke trodde det gikk an å tenke plutselig dukker opp…
Jeg var aleine med mi lille jente som så og si aldri sov det første året, og i tillegg hadde jeg storesøstera på 2 år å ta meg av. Jeg unner ingen å være så sliten! SÅ glad for at du setter ord på hvordan det faktisk oppleves. Klapp hverandre på skulderen og vær så inderlig glad for at dere har hverandre. Jeg
håper dere får flere slike «laaange» luksusmorgener😆❤
Takk ❤
Amen til dette innlegget! Min førstefødte var akkurat lik, han sov seriøst aldri. Jeg trodde en bitteliten baby sov og spiste den første tiden, men han holdt det gående både på natt og på dag. Jeg satt på gjesterommet ei natt, med en hylende baby, tårene mine trilla og jeg kasta sokker og smokker i veggen, men hadde mest lyst til å kaste ungen også, klarte såklart å beherske meg. Idag er han 5 år,har en lillebror på 3 (som sov absolutt døgnet rundt de første 6-7 mnd av sitt liv, amen til det også) og han er veldig glad i å både legge seg og sove lenge.
Så godt at du skriver dette, vi er mange som har vært i samme båt.
Så fint innlegg Jørgine, flott at du åpner deg så andre ikke føler seg alene i samme situasjon! 🙂
Takk for at du setter ord på det! 💗
Er midt i en slik periode nå, hvor mini på snart ett år våkner kl 5 hver morgen, å gjerne har en våkenrunde midt på natta. Som alenemamma blir det da litt i overkant lite søvn.. men, det hjelper å høre at andre har samme følelsen- at man ikke er alene 💗
Kjente tårene presse på når jeg leste dette, vi er i den situasjonen nå (dvs jeg er i den situasjonen da jeg er hjemme i ulønna permisjon) sønnen vår på snart 10 måneder har holdt på ei stund nå med «100 amminger* om natta for så å våkne opp og galskrike og nekte å legge seg til å sove etterpå,dette skjer oftest mellom 03 og 06,er våken opptil halvannen time om gangen, går å gruer meg til å legge meg for så å ligge å kverne i noe som føles som evigheter før jeg endelig sovner ,og blir snart vekket av den lille prinsen. Han hadde en ganske god søvn periode før den fjerde barnesykdommen,da startet galskapen etterpå. I tillegg kom sommervarmen igjen (som vi selvfølgelig ikke klager på, spesielt på sørvestlandet) og da ble det i tillegg varmt på nattestid. Håper denne dårlige søvnperioden gir seg veldig snart, for det er som du skriver,det tapper en så for krefter og du er så i mangel på søvn at du kunne drept for å få en natt uten forstyrrelser og en gutt som sov godt gjennom hele natta. Nei all kred til alle småbarnsforeldre og foreldre generelt der ute, stå på!
Det e kjempe fint bilde
Ser at mange takker for dette innlegget, og det er vel fortjent! Lenge siden jeg var i lignende situasjon, men husker godt hvor fortvilet og skamfull jeg var over å ikke være « god mamma». For det var jeg jo ikke, jeg som hadde fått en baby som hadde kolikk og illskrek av smerte i timesvis. Ble så fortvilet og så rasende. Var student, veldig ung, men ville klare «alt». På 70-tallet var det viktig å vise verden at jenter kunne det! Heldigvis hadde babyen en pappa som også bysset og bar, men det var bare jeg som slet med skamfølelsen over ikke å være flink nok, lykkelig nok, god nok. Så gikk det bra til slutt da, for det gjør som oftest det! «Skrikerungen» ble blid og god og ofte riktig tilfreds etterhvert. Men jeg har nok aldri senere kjent så sterkt på ikke å strekke til,. Det tok på. Tror og håper at mer åpenhet om at babylivet ikke er bare idyll, er bra. Og at det ikke handler om å være «flink» hvis man er så heldig å få et rolig barn.. Barn er forskjellige, rett og slett..
Deiligste blogginnlegget jeg har lest noen sinne. Takk for ærligheten:) Klem fra gladtrøtt trebarns mor med minstemann på 3 måneder:)
Dette må jeg bare kommentere. Så fint av deg å skrive om dette vanskelige temaet❤️Så viktig at noen setter ord på disse følelsene man kan få når barnet ikke vil sove. Takk for det❤️Til tross for at de følelsesmessig kampene vi kan ha på seine netter, så er jeg sikker på at disse små føler på en uendelig kjærligjet fra sine foreldre-heldigvis❤️
Veldig flott at du deler dette! Hjelper å høre at vi er flere i samme båt. Heldigvis er minste vår komt over værste kneiken! Men jammen hardt når det står på!
Du er så flink til å ordlegge det. Det treffer så veldig! Man blir nærmest paralysert også skaø man likevel egentlig fungere i denne verden. Vi slet med skriketokter gjennom hver natt med første vår i 6 mnd før noen tok oss på alvor. For siden søvn generelt er et tema er ofte ikke hs veldig til å høre etter er vår erfaring. Og nå med nr 2. Da tenkte jeg at vi kan vel ikke få to like barn når det gjelder søvn…. det er en helt annen liga. Han er 9 mnd og vi har netter det er 15 ganger med gråt og triste tilstander. Og det er ganger både denne gangen og med første jeg tenker, kan du ikke bare bli tre år. For da er vi ferdig og du kan prate.. og den tanken, den snakker nesten ingen om føler jeg. Fordelen med nr to er at vi vet det blir bedre.. en dag..
Takk for at du setter ord og lys på dette temaet❤
Been ther 😌 done that 👍🏼 so bra skreve 😊 Viktig å sette ord på det og vi e mange som he vore gjennom det samme 😁 Men alt til si tid og det blir heldigvis bedre etter at 😊❤️
Been ther 😌 done that 👍🏼 so bra skreve 😊 Viktig å sette ord på det og vi e mange som he vore gjennom det samme 😁 Men alt til si tid og det blir heldigvis bedre etter kvart sku der stå 😁😊❤️
Gråter samtidigt som jag läser det då jag känner igen mig då väl i det du skriver.. jag har slagit i madrassen och skrikit i puter och känt mig helt desperat i tider. Sagt och tänkt både det ena och det andra i sinne.. man känner sig som världens sämsta förälder. Tack för att du delar.
Altså, Amen!! Dette er du overhodet ikke alene om. Tenker de fleste som har barn har vært der en eller flere ganger. Men det betyr ikke at du gjør noe, men uten søvn over lengre tid gjør noe med en. Ikke får du snakket med de slik at de forstår og roer seg ned, de bare trenger mamma og pappa, eller noen andre som er der for dem, mens vi tenker at nå klarer jeg ikke mer. Men det betyr ikke at man ikke er glad i dem og ikke vil gjøre alt for de. Synes dette er supert at du skriver om og håper flere kommenterer og støtter opp om dette, for det er viktig. Mum of the year!
Åh, dette her trengte jeg sårt å lese akkurat i kveld❤️ Jeg sitter nå kl. 19.45 og gruer meg til natta foran meg. Jeg er alene med ei på 3 og ei på 1 etter at vi mistet vår fine pappa, og ektemann i januar. Hun på 3 år har soverekord til kl. 05.30. Aldri sovet lengre, og hun er oppe 1-2 ganger pr natt fremdeles. Jeg og pappan brukte all energi på å løpe fra lege til lege de to første årene. Vi betalte til og med 4500kr til en søvnekspert på ett tidspunkt. Ingen problemer med nakke, rygg, mage, tungebånd, osvosv. Hun bare ville ikke falle til søvn. Da vi fikk nr 2 kom angsten for søvnmangel raskt etter fødsel. Jeg forberedte meg på at hun ville sove like lite, og det gjorde hun. I dag sover hun fra 19.00 – midnatt før første runde. Jeg kan bysse i 5 min eller 1 time. Vi har noen sånne runder pr natt. Etter mange våkentimer kan hun sovne igjen rundt 05.00 og holde til 07.00, men det hjelper ikke meg ettersom storesøster da begynner å ta morgen.
Av og til er jeg så trøtt at jeg sovner til på jobb foran pc’skjermen. Av og til vet jeg ikke om jeg greier mer. Og ja, det er knallhardt og kjenne raseriet midt på natta. Jeg må jobbe som fy for å få ned pulsen min slik at barna ikke merker hva som skjer på innsiden min. Jeg har aldri «kokt over», men har brast ut i gråt sammen med 1åringen midt på natta. Det aller verste med det er at det gjør alt verre, og jeg får igjen ved å måtte roe ned henne ekstra lenge.
Så nå sitter jeg her og ser på klokka. Legger meg i 20.30 tiden for å få noen timer før balubaet starter. Angsten sniker seg over meg. Det eneste som hjelper meg er å høre akkurat det du sier. Jeg er ikke alene, og det kommer til å gå over. Takk for påminnelsen❤️
Takk for at du deler! ❤️ Har vært alene med 2 åringen hele veien, og fortsatt våkner han på natt (første oppvåkning treffer som regel alltid når jeg akkurat har nesten komt inn i drømmeland selv), og ikke minst alle morningene som starter i 5-6 tiden. Er også fulltidsstudent og har en tendens til å ta litt for mye på meg selv og litt for lite selvpleie. Selv om jeg ikke helt vet når det skal være tid til det 🤔 til jul ønsker jeg med minst 4 t mer i døgnet. Kanskje jeg kan sove 2 av de 🙈😴
Takk for dette🙏
Fikk min første og eneste fine gutt for snart 1 år siden. Han gråt (nesten) konstant i 3 måneder. Dette trodde de var kolikk, men viste seg han måtte knekkes på etter heftig fødsel. Etter det har det vært mye likt det du skriver👆
Eks samboer (barnefar) ble det slutt med mitt i graviditeten. Så disse nettene er det bare meg og mini som går gjennom.
Vi vet alle at det er mye tårer og slit inni alt det fine med barn, men vi er ikke like flinke å prate om det vanskelige.
Veldig fint og se at noen bruker stemmen sin på denne måten og. Stå på videre😊
Amen 🙌🏻
Det er ikke bare i forbindelse med søvn dette gjelder! Jeg har tre stk som alle stort sett siver veldig bra, fra nyfødt og oppover. Men det er såååå mange andre situasjoner i hverdagen som utløser raseri, f.eks en ufattelig trass og viljestyrke lik fjell, og er man da litt sliten og presset på andre områder er den «forståelsen for de som faktisk fillerister» absolutt tilstede, selv om det selvfølgelig ikke er greit å gjøre! Av og til må man bare lukke den badedøra, brøle så høyt man kan alene, kanskje slå i gulvet (det dunker minst), trekke pusten og gå ut og starte på nytt. ♥️
Jeg har hatt 3 natt terrorister, ikke nok med at man er trøtt, men så skal de gråte så intenst også. Det man kan tørne på. Jeg tok meg en tur til Jula å kjøpte meg hørselsvern med radio i. Så gikk jeg å byssa småtroll ( små terrorister) i søvn. Trøtt og jævlig med nattradio i hørselsvernt. Gjorde det 2% enklere å tasse rundt i huset. Heier på alle slitene, gale, super foreldre 😁
Tusen takk Jørgine! ❤️Føler meg mindre alene nå! Står midt opp i det med en unge som er 10 uker… trøsten jeg har er det broren min sa til meg da han hadde 3 rettssaker på gang samtidig som han hadde et barn som hadde kolikk i 7 mdr; det feiler ham ikke noe og det går over😊
Lurte bare på om du redigerer kommentarfeltet eller om alle kommentarer kommer med?
Skal mye til for at jeg fjerner en kommentar. Da må det i tilfelle være noe støtende ovenfor noen andre enn meg selv
Kjempefint at du skriver om dette!
Har også lyst å tipse alle dere der ute om foreldretelefonen. Et fantastisk tilbud jeg fikk høre om.
Ønsker dere alle styrke og støtte i morsrollen.
Hilsen 4 barns mor ❤️
Så bra du er åpen om dette! Min niese er 3 år og våkner flere ganger om natten og det har hun gjort siden hun var baby. Min søster mistenker natteskrekk siden hun er helt umulig å få kontakt med. Det er dessverre lite hjelp å få mot dette,fagfolk sier bare St dette går over,men ser jo ikke sånn ut! Kan ikke engang tenke meg hvor utrolig slitsomt dette må være,og jeg priser meg lykkelig over at jeg ikke har barn ( og aldri skal ha det heller)
Takk, bare takk❤️🙌🏽 Dette har jeg følt meg så alene om da jeg opplevde at «alle andre» sine barn bare sov! Hadde ei som våknet ofte og gjerne over flere timer – hysterisk – i 15 mnd. Var også ganske alene om det og jeg var såpass utslitt at det gikk litt på helsen løs (naturligvis)! Etter 15 mnd bare sluttet hun og sover nå (nesten) gjennom natten! Hun er fremdeles en morgenfugl, men noen dager våkner hun 06-0630😁 Luksus!!
Tusen takk for at du deler! Jeg har også kjent på sinne, og ønske om å både filleriste og slå barnet mitt, og tenkt hva faen er galt med meg, hvorfor blir jeg så sint og for et emosjonelt vrak jeg er! Men du minte meg på at jeg er ikke alene om å føle det, og det er godt, da er det ikke noe feil med meg. Og utrolig godt at den perioden er over, nå er jenta mi 2 år og er lenge siden jeg kjente på de følelsene. Begynte å gråte av teksten din, for ærligheten din traff meg, sjelden folk tør si disse tingene høyt, og betyr mye at du gjør det. Du strekker ut en hånd, og det binder oss mødre som har kjent på disse skamfulle følelsene. Du er bra❤️
Wow!! For en ærlighet og så viktig at man prater om denne skammen. All hyllest til deg som setter ord på dette.
Da jeg skulle få 2 tette, og nr 2 ble tvillinger og jeg hadde tre barn under 2 år, og en samboer som var veldig mye på jobbreise.. En kveld jeg skulle prøve å legge de, og to ettåringer og en treåring hylte og brølte og skreik, kjente jeg at enten måtte jeg gi meg selv en timeout, eller så kom jeg til å kaste minst et barn ut av vinduet. Jeg gikk ut av rommet, la meg i badekaret (!!!) og lot det stå til. De roa seg raskt, og sov da jeg var ferdig å bade. Høres sikkert ikke bra ut, men skal love det hadde hørtes enda verre ut med «mor (25) kastet tre barn ut av vinduet i andre etasje» 🙈 og jeg har ikke problemer med å fortelle dette til folk rundt meg, har fått bare positive tilbakemeldinger på å være ærlig
Tusen takk for dette innlegget. Jeg satt her og googlet «skrike til barn som våkner om natten», for å sjekke om jeg var alene om dette. Jeg hevet stemmen når tålmodigheten tok slutt kl 01.00.
Skammen over å føle seg så lite tålmodig spiste meg omtrent opp og jeg hadde det veldig dårlig med meg selv før jeg leste hva du hadde skrevet. Jeg var ikke alene likevel. Tusen takk! Det reddet meg.