Noi ci abbracciamo anche da lontano…

Som dere mest sannsynlig ikke har unngått å få med dere, så er brødrene mine og jeg halvt italienske.

Dere har helt sikkert også fått med dere hvor hardt rammet Italia er av Coronautbruddet. Det har ført til at hele landet er satt i karantene, og ikke nok med det. Tiltakene som er satt i verk for å minske smittefaren er voldsomme (heldigvis). 

Vi snakker jevnlig med slektningene våre i San Felice, utenfor Napoli, og nå nettopp fortalte tante Anna Maria at hun ikke har vært utenfor eiendommen siden mandag. Heldigvis bor hele familien min i tre hus innenfor den samme inngjerdingen så de er i alle fall sammen. Hage har de også. De har det med andre ord fint etter forholdene. Men tenk på dem som har små unger i en liten leilighet! Kun ett familiemedlem får gå ut om gangen og bare om de skal handle mat eller medisiner. Dette er lovpålagt og mennesker som beveger seg ute i gatene uten grunn får bøter. 

Kun en får komme inn på apoteket per gang, og det samme gjelder de små nærbutikkene. På de store supermarkedene slipper de inn fem og fem.

Både kunder og ansatte må ha masker og hansker, og i tillegg er alle som sitter i kassen eller bak skranken beskyttet av plexiglass.

Køene er lange foran alle utsalgsstedene, og alle må stå med en meters avstand og ikke snakke med hverandre.

Anna sier at det går bra, tross alt. At alle er med på denne kjempedugnaden. Og alle tar det på alvor! 

Og så fortalte hun noe jeg ble veldig rørt av. Typisk italiensk og typisk at en av byene som begynte var Napoli. En by som sliter med sitt. Arbeidsløshet, kriminalitet, dårlig økonomi, boligmangel og fattigdom. Men allikevel en av de varmeste byene jeg har vært i♥

I går gikk alle ut på balkongene sine og sang fotballsangen til Napoli. Abbiamo un sogno nel Cuore. Vi har en drøm i hjertet. De som hadde instrument bidro med musikk og tore deler av Napoli sang fra balkongene sine!

Teksten er så fin. Noi ci abbracciamo anche da lontano, perché il sole lo teniamo dentro – Vi holder rundt hverandre også når vi ikke er sammen, for solen den har vi inni oss.

I kveld skal de gjøre det igjen, og i kveld blir de enda flere. Jeg kunne høre hvor rørt, stolt og glad tanten min var da hun fortalte det. Hvor mye et slikt felleskap betyr midt i all elendigheten. Og jeg er også rørt..og stolt..av italienerne. Som ikke gir opp, og som bidrar til lys og latter i fellesskap selv fra hver sin karantene. Så typisk dem <3

Og ikke nok med det. Mange barn har tegnet en regnbue og skrevet «Andra`tutto bene» – alt vil gå bra. De henger dem på balkongene sine. Denne er fra balkongen på motsatt side av huset til tanten min. 

Heia Italia og heia oss her hjemme♥ 

Jørgine