Høres ordentlig dritt ut, ikke sant?

Tenk deg at du er på tur med to kompiser. Dere skal ta trikken, men på veien må du plutselig så innmari på do! Dere har akkurat gått forbi en kaffebar og du informerer vennene dine om at det vil ta et par minutter. Du har ikke på noen måte sett for deg at det skulle bli et problem, men det blir det. Begge lirer av seg lange regler om kunsten å holde seg, at trikken kommer nå, at du var på do rett for du gikk ut, ærlig talt osv.
Alt dette mens du blir mer og mer tissetrengt.

Du gjør noen tafatte forsøk på å argumentere mot dem, men innser at du både er i mindretall, og at dette begynner å kjennes aldri så lite fornedrende. Motvillig og ganske forbanna blir du med dem til trikken.

Vel om bord, drar en av vennene dine frem en tom vannflaske som du diskret hadde satt fra deg på benken på holdeplassen. Det blir påpekt at det kanskje ikke var så lurt å drikke så mye når du ikke har selskapsblære. Dessuten skal flasker pantes…  Etter den pinlige diskusjonen på fortauet er du aldeles ikke i humør til å spøke og i alle fall ikke på egen bekostning.

Høres ordentlig dritt ut, ikke sant?

Alt dette skjedde med Sokrates for noen dager siden. Han satt som en sint tambumajor på setet ved siden av Morten og meg og verdiget oss ikke et blikk etter forelesningen vår om tomflasker og dobesøk. Da jeg så den lille kroppen som i stedet for a skrike eller slå seg vrang bare SATT der, så slo det meg hvor utrolig kjipt det må være a vite noe som du hverken har ordforråd nok til a forklare, eller er voksen nok til å få gjennomslag for… bare fordi du er liten.

Synes minimennesket mitt taklet den frustrasjonen utrolig bra og tenker på alle andre minimennesker som kanskje inn i mellom fortjener å bli hørt litt mer… uansett hvor lei man er eller hvor liten tid man har.

Sorry Sokki♥

Jørgine