Jeg har egentlig aldri vært lykkeligere enn det jeg er nå. Aldri følt meg så komplett. Så elsket og så satt pris på.
Så hvorfor har jeg nettopp vært utrøstelig, hvorfor blir jeg grepet av panikk, hvorfor har jeg klump i magen?
Jeg skjønner det ikke helt selv. Det er virkelig ingen ting som tyder på at lykken skal ta slutt. Ingen tegn på at Morten plutselig skal pakke tingene sine og fordufte. Eller at han skal bli lei, såre meg eller lyve.
Allikevel er det nettopp det jeg ligger her å er redd for. Og det rett etter at vi har snakket om å bli gravid. Rett etter at Morten har sagt klart og tydelig at han ikke vil vente lenger.
Jeg blir bombardert med kjærlighet hver eneste dag. Jeg får langt flere bekreftelser enn det jeg tror er normalt og jeg har absolutt ingen grunn til å betvile noe som helst.
Og det syntes jeg også er vanskelig. At bekymringene som får overtaket på meg nå og da, er helt meningsløse. Jeg føler meg egoistisk som ikke klarer å bare senke skuldrene permanent! Det er urettferdig at Morten må gjenta seg selv i det uendelige. At han må forsikre meg om de samme tingene, gang etter gang, selv om jeg egentlig burde ha fått det under huden og inn i hodet for lengst.
Det burde være en selvfølge og jeg burde ikke trenge å høre det. Men jeg gjør det. Jeg trenger det fortsatt…
Sjeldnere og sjeldnere, men allikevel…
Det går fort over… og jeg klarer å hente meg inn igjen, men jeg skriver fordi… jeg tror noen kan kjenne seg igjen… og det kan ofte være en lettelse å vite at det er flere engstelige katastrofetenkere der ute♥
Jørgine
takk for at du setter ord på akkurat de samme følelsene jeg sitter inne med. Morten virker som en fantastisk fyr – og jeg lover deg, Jørgine. Tiden er inne for at du bare skal være lykkelig og ha det bra. Det er akkurat det du fortjener – her og nå. Dere to er perfekte sammen og jeg er stolt av å være fra Lillehammer og at dere forhåpentligvis får et lite knøtt med Lillehammergener😘
Jeg er og blir en engstelig katastrofe selv og nærmest «leter» etter tegn på at jeg igjen skal bli såret, igjen skal oppleve oppleve, igjen skal bli stående der med ingenting. Selv om jeg ikke har grunn til det. Jeg er vel som deg som trenger bekreftelser, trenger sårt å høre tingene men allikevel ikke klarer 100% å ta det til meg, men må høre det. Jeg tror sånn som du har det er vanligere enn man kanskje tror, men de færreste som tørr å snakke ufiltrert om det. Takk for at du er ærlig og deler og får andre til å føle seg hakket mer normal. Håper virkelig en dag du klarer å gi slipp på frykten og de vonde følelsene. For du er virkelig unik og det vet Morten! Men er kanskje viktig at man tillater seg å kjenne på alle de følelsene som måtte komme. Håper og tror at du en dag vil se deg selv slik andre ser deg!
Gode varme hilsener og klemmer
Kjenner meg veldig igjen. Redselen kommer på, enda jeg innerst inne vet jeg ikke har noenting å frykte.
Du lærer med tiden, det gjør jeg fortsatt .
Stor klem
Selvom du ikke helt vet, så får du satt ord på ting Jørgine! Har de samme tankene selv om dagen, og jeg får høre fra typen at jeg er og har vært for egoistisk de siste månedene.. Bestemte meg i går for at vi skulle ta en ordentlig prat om det i dag, så det var godt å lese et tilfeldig innlegg fra deg hvor du faktisk treffer meg og sikkert andre lesere på litt «ømme» punkter! Selvom mennesker også har ulik fortid og noen har opplevd «verre» ting enn andre, så er det lett å føle på det at man er bekjymret uten noen som helst grunn… At man kanskje ikke er bra nok eller at man ikke blir anerkjent nok. Morten høres ut som en utrolig bra mann! Fortsett å stol på det han sier, og fortsett og vær så ærlig som du er. Du skriver veldig bra- så fortsett med det også ☺️
Jeg er helt lik! Har ingenting å være bekymra for, men er ofte engstelig for å bli dumpa. ;o
Du er fantastisk og mange som har det akkurat slik❤
Takk!! Den her trengte jeg i dag!
Slet med de samme tankene før, og spesielt rett etter vi ble enige om å prøve å få barn. Kanskje spesielt da man ikke skal trenge og ha de tankene. Nå etter barn nr 2 så tenker jeg igrunn svært sjeldent på at han vil forlate meg, hehe.
Basert på egen erfaring, kan det å undertrykke magefølelsen (gjerne over tid) skape en følelse av panikk.
Har du egentlig lyst på flere barn? Føler du deg presset til å bli gravid bare for å opprettholde ekteskapet? Hva skjer dersom du ikke innfrir?
Vær helt ærlig med deg selv, hvilke følelser forårsaker klumpen i magen, og hvorfor?
Hva er aller verste scenario, og hvilke tiltak kan gjøre scenarioet mindre skummelt dersom det skulle skje?
Uansett hva svarene måtte være, finn en løsning som føles rett for deg. Lykke til! 🙂
Tusentakk for at du setter ord på akkurat det jeg også tenker titt og ofte! Stakkar kjæresten min må tåle mye, for noen ganger er det som om jeg leter etter ting som er feil eller som kan tyde på at han ikke lenger er glad i meg. Takk for at du fikk meg til å forstå at jeg ikke er gal, og at jeg ikke er alene! Heldigvis skjer det sjeldnere og sjeldnere her også 😀
Takk!! Den her trengte jeg idag! Tusen takk for at du satte ord på mine tanker og følelser, og jeg kan trygt si med hånden på hjertet at du ikke er alene om å føle det slik. Jeg er akkurat sånn jeg også, og samboeren fortsetter og fortsetter å gi meg den bekreftelsen jeg stadig hiver etter. Først nå innså jeg at jeg slettes ikke er helt skrudd i huet om å føle det sånn noen ganger (ofte). Vi har vært sammen i to år, han og meg, verre var det i starten enn det er nå, Men fortsatt trenger jeg over middels bekreftelse. Han får holde ut bare liiiiitt til <3
Dette er bare avsatsen til oppoverbakken. Du har nok vært rimelig stresset i det siste. Er nok bare kroppen sin måte å fortelle deg at du er sterkere enn du tror..og da begynner de fleste med en velfungerende hjerne å gruble over stort og smått! Stol på magefølelsen og der hjertet forteller deg. Du har det bra og det vil gå bra! Stor klem til deg ❤️
flott innlegg. jeg er en fellow-katastrofetenker, og i det siste har jeg prøvd å «snu litt» ved å tenke at dersom det faktisk skulle gå gærent, ville jeg angret på å ha kastet bort de lykkelige stundene med kjipe bekymringer, som kanskje (/sannsynligvis) ikke engang kommer til å skje. Vi vet aldri hva morgendagen bringer, så det er noe med det å nyte det man har i øyeblikket. Håper bekymringene dine avtar <3
Disse tankene er du ikke alene om Jørgine. Noen ganger tror jeg at jeg nesten ubevisst ødelegger for meg selv/sier noe dumt, kun for å sjekke om kjæresten fortsatt er der og ikke har reist. Når man har opplevd å bli bedratt og har blitt behandlet som en dritt i et tidligere forhold, så er dette naturlige tanker. Samtidig tror jeg det er viktig å holde det under kontroll, eller snakke med noen før det tar helt overhånd. Snakk åpnet med Morten om denne frykten. Og om det du forteller rundt dette med barn. Dere har akkurat gifta dere og han bor langt unna for øyeblikket, det gjør ikke noe å vente litt til det har roa seg litt. Nyt tiden sammen nå.
Det er fordi du har gjort dette før og blitt sviktet. Kanskje har du ikke bearbeidet svik fra tidligere. Svik sitter ofte i deg, selv om man har gått videre fra den som påførte deg det. Også er man redd for å miste det som er så bra. Jeg vet. Har opplevd det selv. Fikset det med psykolog. Ha en nydelig fin tid videre ❤️ Tro på det.
Ja, rett og slett. Takk <3
Føler det på akkurat samme måten med min kjæreste. Så slitsomt å hele tiden gå å lete etter «tegn» på at noe er galt. Og stille spørsmålstegn ved dèt igjen. Slitsomt og alltid trenge bekreftelser. Godt å høre at du også sliter med noe av det samme, takk for at du deler♥