Om en ser på kommentarfeltene i sosiale medier er det påfallende hvor fraværende janteloven har blitt. Kan virke som vi jenter omsider har begynt å heie på hverandre. At vi unner hverandre all verdens suksess, rikdom og lykke.
Men er det virkelig slik? Eller har vi bare blitt mer taktiske? Har det å høste likes og positive kommentarer blitt så viktig at vi nå er villig til å late som? Late som vi digger hverandre fordi det ser bra ut på «papiret»?
Jeg har på ingen måte svarene, men på en eller annen måte sitter jeg og her tenker at vi er litt på ville veier… vi jenter altså.
For vi er flinke til å gjøre det som forventes av oss, flinke til å leve opp til samfunnsidealene, flinke til å tilpasse oss. Vi liker å være flinke piker. Vi liker å bli likt og vi liker bekreftelse.
Jeg, du og alle andre. Stort sett.
Akkurat nå er det kult å være ”heiagjeng”, det er fett å fremstå som raus og vellykket, og vi liker å tenke at vi er på samme lag.
Men mener vi det?
Da mamma jobbet ved asylmottaket ble jeg kjent med mange asylsøkere. For de afrikanske kvinnene var vi «sisters», uten at vi nødvendigvis kjente hverandre noe særlig.
Farge, bakgrunn, alder og språk var nærmest irrelevant. Vi hadde så utrolig mye til felles – vi var søstre, mødre, døtre, kjærester eller koner, og det søsterskapet trengte ikke bekreftelse fra sosiale medier. Det bare var.
Fritt for idealer, krav om gjengjeldelse og press fra omgivelsene.
Et betingelsesløst, universelt, cyberfritt fellesskap. Og et sånt fellesskap har jeg ikke følt siden.
Derfor lurer jeg da… Har vi virkelig endret innstillingen vår, eller er alle heiaropene bare enda en strategi for å passe inn?
Jeg har i alle fall en litt rar bismak. Følelsen av at vi streber. At vi lirer av oss hyllester i øst og i vest… I håp om å få noe tilbake. At vi følger for å bli fulgt tilbake, og unfollower om vi ikke blir det. At vi noen ganger heier i offentlighet og baksnakker på privaten.
Alt for å passe inn i et slags girlpower-bilde som (kanskje?) i realiteten ikke (alltid?) finnes.
Vet ikke jeg…Var bare noe som slo meg…
Jørgine♥
For min del er det i hvert fall genuint, jeg har alltid vært den jenta som er generøs med komplimenter, men så absolutt ikke falske. Liker jeg ikke noe, så juger jeg ikke bare for å være snill. Samtidig har jeg aldri sett poenget i å la meg skremme av andre jenter, jeg blir ikke penere eller flinkere, bare fordi jeg ikke innrømmer at noen er penere eller flinkere enn meg. Pro-heiagjeng hele veien, såfremt det faktisk kommer fra et godt sted <3 Faktisk ble jeg en periode "skremt" fra å gi komplimenter, jeg fikk alltid så rare blikk hvis jeg f.eks sa "Hei, så utrolig kult antrekk du har" så jeg tror nok mange må legge bort den jantelov-holdningen de har til seg selv også, og ikke bare ovenfor andre. 🙂
Jeg tror du har (iallefall til dels) rett i det du sier! Jeg føler at det er litt sånn som du beskriver, det er en fasade mange holder. Kommenterer med oppmuntrende ord fordi man «må» eller «bør» fordi det er in å gjøre det, og det er forventet. Uten at man kanskje ikke alltid egentlig mener det man skriver! Jeg synes det blir for dumt. På sosiale media gir man hverandre skryt og ros og hjerter, mens i virkeligheten kanskje man ikke engang smiler til vedkommende. Eller synes at de ble stygge på håret, men likevel har kommentert: omg så nyydelig!! Verdens fineste ?Jeg sier ikke at det alltid er sånn, men ofte føler jeg at det hele er overfladisk. Selv prøver jeg iallefall aldri å gi positiv feedback/støtte til noen om jeg ikke virkelig mener det. Og jeg setter mye mer pris på komplimenter person-person, da vet jeg at det er ekte.
Jeg elsker å gi komplimenter og heie andre frem!??? Men det må komme fra hjertet, hvis ikke holder jeg heller kjeft! Det gjelder nok sikkert ikke for alle, men tror jenter generelt har blitt flinkere enn vi var før. Det er ingenting som gjør meg mer glad enn å gjøre andre glad? Når det kommer til bloggere eller andre sosiale medier velger jeg bevisst å følge eller å lese kun det/de som gir meg (man har et fritidsproblem om ikke spør du meg?)derfor er jeg også stort sett også fornøyd!
*gir meg noe.
Tror dessverre du har mye rett. Mange gir komplimenter bare for å gjøre det, det synes jeg blir feil. Man må mene det også.
Liker å gi komplimenter, liker å se at andre setter pris på det og blir glad!
Jeg liker selv å få litt komplimenter, bli sett og at folk er hyggelige med meg. Det tror jeg alle setter pris på. Jeg blir glad og varm i hjerte. Så lever litt etter å behandle andre sånn som jeg vil bli behandlet.
Kanskje jeg er litt dømmende her, men føler kanskje blogger og instakjendiser er mer opptatt av å se og kommentere til hverandre for å «få noe» tilbake. Bare en tanke..
Jeg tror du har truffet spikeren med den refleksjonen. Jeg tror vi streber, kvinner i alle generasjoner, etter anerkjennelse mer enn noen gang. Utmattende utvikling. Men det er lett å kjenne seg mindre vellykket om man stritter i mot og ikke streber også. Hadde vært fint å heller se en utvikling hvor man var mer fokusert på å være tilstede i sitt eget liv og nyte det fremfor å høste bekreftelse fra totalt utenforstående.
Enig! <3
Sanneste jeg har lest på lenge. det er jo sånn. akkurat sånn er det… dessverre!
Du skrive det jeg tenker, men som jeg ikke får lagt ord på. Tror dessverre mye av det du skriver eksisterer i hverdagen vår..Takk for at du setter ord på problemstilling Jørgine 🙂
Jeg unner andre, spesielt sterke kvinner, all suksess. Men som ung og fortsatt litt usikker, er det utviklsomt vanskelig! Det er lett å bli misunnelig, det er lett å bli sjalu. Og det er ikke minst lett å snakke negativt om andre fordi de oppnår ting jeg gjerne skulle oppnådd. Men jeg prøver, genuint og virkelig, fordi jeg det siste året, gjennom Forsvaret, har blitt kjent med en del jenter som VIRKELIG unnet meg å være god. Det betydde så utrolig mye, og jeg satt så stor pris på det. Alle får det så mye bedre når man lever i et miljø hvor våre sterke sider blir dyrket av de rundt oss. Derfor prøver jeg hver eneste dag å unne mine venninner, kolleger, bekjente og ukjente alt godt de kan få!