La oss gå ut ifra at vi har alt. I alle fall det aller meste.

La oss gå ut ifra at vi har alt. I alle fall det aller meste.

Jeg vet at de som leser denne bloggen stort sett er jenter, damer, i alle aldre, men hovedsakelig mellom 18 og 35 år.

De fleste har jobb, venner, nok penger til mat og sikkert enda litt til. Vi lever i en velferdsstat, med gode ordninger og trygge rammer. Vi kan trene om vi vil det, gå på byen om vi ønsker det, vi har muligheten til å studere, utvikle oss og møte nye mennesker.

Allikevel er de færreste av oss fornøyde, i større eller mindre grad. De fleste føler på et eller flere komplekser. Tar jeg feil?

Hvorfor akkurat du ikke er fornøyd og kan slå deg til ro med den du er, vet jeg ikke… men jeg tipper det er noe du gjerne ville hatt annerledes.

Er det jobben?

Skulle du gjerne hatt en høyere stilling, fete kolleger som tar fredagspilsen på et trendy sted eller kanskje du bare vil ha en jobb som andre skulle ønske de hadde?

Er det vennegjengen?

Er dere ikke like kule som andre, får dere ikke slippe foran køen på det beste utestedet eller syntes du kanskje bare at du har for få nære venner i forhold til andre?

Er det manko på opplevelser?

Reiste du aldri jorda rundt med sekk og et par gode joggesko? Har du aldri feiret nyttår på Copacabana og shoppet på Fift avenue i New York? Har ikke familien din en hytte hvor dere alltid reiser i vinterferien?

Er det utseendet?

Gir speilet dårlige opplevelser? Kunne du tenke deg å være litt mer sånn? Eller kanskje bare litt mindre sånn?  Uteblir sprettrumpen selv om du squatter? Kan du ikke  fylle en utringing med et par faste og naturlige bryst eller er du bare stygg, tjukk og ekkel?

Er det hva du spiser, og hvordan du spiser det?

Vet du ikke hvor mange proteiner du trenger i løpet av en dag? Spiser du vanlig potetgull i stedet for grønnkalchips? Og kan du ikke tilberede en fristende smoothie bowl, som er proppfull av sunne næringsstoffer.

Eller er det prestasjonene som ikke holder mål?

Ingen toppkarakterer eller lysende karriere å vise til? Ingen idrett du var ordentlig god i en gang i tiden? Løfter du ikke din egen kroppsvekt i markløft? Er du en dårligere mor enn de andre mammaene i klassen? Eller har du bare aldri oppnådd noe som er verdt å være stolt av?

Jeg er ikke fornøyd, og slik samfunnet er i dag tror jeg du skal være nokså sterk i toppen for å i det hele tatt være i nærheten av en følelse av fullkommenhet.

Vi skal alltid bli litt bedre, yte enda litt mer, lære nye ting, utvikle oss, ta sjanser, tvinge seg selv utenfor komfortsonen, vi skal skille oss ut, være annerledes, si kloke ting, oppleve mestring, reise til nye steder og viktigst av alt vi skal være oss selv. 100 prosent!

Vi skal ha ambisjoner, klare målsetninger og vi skal være fornøyd med den vi er…

Med mindre du er overvektig. Da må du ikke være fornøyd, for da er du lat. Og ikke vær så alt fornøyd med å se bra ut heller, da er du arrogant. En jobb i kassa på Kiwi, skal du heller ikke ta til takke med. Det er veldig lite ambisiøst. Vedlikeholdstrening er heller ikke noe å være tilfreds med. Du kan bedre enn det. Du kan presse deg lenger…

Og om du innimellom skulle glemme alt du skal ”være”, alt du skal gjøre og hvordan du får mest mulig ut av livet ditt… da sørger jeg og mange andre for en vennlig påminnelse gjennom sosiale medier.

For slik er det i dag. Vi har et hav av muligheter for å sammenligne oss med andre. Vi har innsikt i det meste, når vi vil, hvor vi vil. Og det er rett og slett for mange flinke, sterke, pene, sunne, kloke og modige mennesker der ute… til at vi kan føle at vi er bra nok.

Løsningen på problemet er enkel. Slutt å sammenlign, vær fornøyd og ha fokus på det som er viktig. Men hvor lett er egentlig det, når alt rundt oss er avhengig av at vi ikke er det?

For hvem ville da holdt liv i moteindustrien, plastiske kirurger, personlige trenere og livsstilscoacher? Hvem skulle da ha kjøpt Bikini body programmet til Kayla Itsines og sminken som Sophie Elise anbefaler?

Om vi ikke hadde vært styrt av trender, tips og forbilder. Vært tvunget til å stole på oss selv… Da hadde vi ikke trengt å lese om hvilken yoghurt jeg mener er den sunneste i et #sponsetinnlegg, hvilke fem øvelser VG mener alle burde ha på treningsprogrammet sitt og hvilke plagg ELLE mener er et must for vintergarderoben.

Kanskje vi da hadde gjort mer av det som betyr noe. Kanskje vi hadde hatt mer fokus på nære relasjoner framfor antall likes på det siste profilbildet. Kanskje vi hadde trent fordi vi likte å bevege oss, ikke fordi vi må se bra ut. Kanskje vi hadde spist sunnere, om vi ikke hadde blitt påminnet at kosthold er alfa omega, til en hver tid. Kanskje vi hadde vært mer fornøyde med oss selv om fokuset hadde vært rettet mer mot hva vi liker, hva vi elsker, hva vi brenner for og ikke hva alle andre bedriver, og lykkes med.

Ikke misforstå… jeg mener ikke at vi skal isolere oss fra omverden for å være lykkelige… men vi må bli mer selektive, mer bevisste på hva vi ønsker og ikke la ytre påvirkning overstyre våre valg.

PS: før noen vil påpeke at mange sliter på grunn av andre ting, at noen overhode ikke ”har alt”… det er jeg klar over. Det finnes mange nyanser og man kan ikke ta for seg alt, alltid. Jeg er selvsagt også innforstått med at ikke alle kjenner seg igjen, til tross for at jeg sier ”vi”. Dette var bare min fremstilling av en utfordring jeg tror vi er flere som kjenner på.

Jørgine♥