I går natt skrev jeg noe til Morten som jeg har lyst til å dele…
Litt fordi mange spør hvordan hendelser fra fortiden (som jeg også har delt) påvirker nåtiden, litt fordi jeg er stolt over hvordan Morten ”håndterer” min bagasje og litt fordi… midt opp i alle kyssebildene på Instagram, de søte kjærestesnappene og de fine familiesøndagsinnleggene… så er jeg tidvis en katastrofetenker. Både fordi jeg har vært igjennom noen små katastrofer i løpet av livet, og litt fordi det ligger til min personlighet.
Det betyr på ingen som helst måte at jeg ikke har det bra, men dette er min måte å minne meg selv og kanskje andre på … at nesten ingen ting er perfekt og problemfritt. Ikke alle dager er like fine, digge, fantastiske og superdupre. Noen ting er vanskelige og det er også greit.
Her er det jeg skrev…
På mange måter er jeg nok en tøffing, men samtidig ikke…
På mange måter er jeg redd, men på samme tid uredd…
Jeg er ikke redd for å si ifra, jeg er ikke redd for å skille meg ut, jeg er ikke redd for å bryte mot dem som er sterkere enn meg, jeg er ikke redd for å kanskje ikke klare det, jeg er ikke redd for å snakke om følelser, jeg er ikke redd for å ikke bli til noe…
…men jeg er redd for å bli forlatt, redd for å ikke være verdifull nok for de som betyr mye for meg, redd for å en dag ikke være uunnværlig, redd for at jeg ikke fortjener den kjærligheten mine nærmeste gir meg…
Ikke hver dag. Ikke hele tiden, men noen ganger…
Nå for eksempel… nå er jeg litt redd.
Derfor fikk jeg ikke sove.
Derfor sto jeg opp å gikk og satte meg i sofaen.
Derfor skriver jeg… fordi, noen ganger hjelper det…
Det har ikke skjedd noe spesielt i dag. Ikke noe som skal tilsi at jeg har en liten klump i magen. Ingen har vært slem mot meg. Ingen har fått meg til å føle meg lite verdt eller lite elsket…
Tvert i mot…
Jeg er trolig lykkeligere enn noen gang… Jeg har det bedre enn jeg trodde var mulig og jeg har egentlig alt jeg ønsker meg…
Og det er ingen ting som skremmer meg mer enn det…
For hva om det tar slutt..? Hva om en av de jeg elsker mest plutselig ikke vil mer? Hva om jeg overser noe, jeg burde ha sett? Hva om jeg plutselig blir alene?
Kanskje det er bedre å være føre var? Kanskje det er bedre å gå nå, før noen andre går fra meg? Kanskje det er bedre å beholde de gode minnene, å gi seg mens leken er god. Kanskje det er best å beskytte seg mot eventualiteter?
Men bare kanskje…
For egentlig vil jeg bare bli. Egentlig vil jeg gifte meg (igjen), få flere barn og leve lykkelig i alle mine dager… Egentlig er jeg litt lei av å være redd for ting jeg ikke kan kontrollere.
Men noen dager er det egentlig vanskelig å ikke være det…
Derfor slår jeg meg litt vrang. Ikke bare litt…
Noen gang er jeg ordentlig vanskelig…
Noen ganger er jeg så vanskelig at kun de som elsker meg holder ut…
Jeg vet det kan være urettferdig, men foreløpig har det vært den eneste måten å dempe redslene mine på… den eneste måten jeg vet om, får å sjekke hvem som blir…
Takk for at du blir…igjen og igjen… Jeg elsker deg høyere enn himmelen♥
– Jørgine
Så nydelig skrevet, Jørgine! Kjenner meg selv igjen i mye av det du skriver. Ha en fin dag 🙂
Blei skikkelig rørt over dette du har skreve og korleis du beskriv det:)Har lest fleire ganger no og kan kjenne meg igjen i nokre av tankane dine..Heldige deg Jørgine som møtte denne flotte mannen!!Måtte dokke få mange fine opplevelsar ilag,og mange gode år.Dokke er nydelige ilag 🙂 Ha ein super fin kveld
Takk for at du delte dette 🙂
Takk for at du deler dette. Har lest alle innleggene dine om utroskapen og har tenkt mye på hvordan du har fått det nå i etterkant. Det er så fint å se at du har funnet en mann som du er forelska i, og som ser ut til å være god for deg og for barna. Jeg har selv nettopp opplevd utroskap (men har ikke gått videre enda, alt står på pause, og jeg vet ikke om jeg skal gi han en ny sjanse eller å gå videre uten han). En stor frykt er at jeg aldri vil finne noen andre jeg kan bli forelska i, eller som kan forelske seg i meg. Derfor føles det også bare bedre å bli og å gi han en ny sjanse. Det er et vanskelig valg å ta, siden vi har vært sammen i syv år. Utroskapen var noe omfattende (forholdet deres varte i en del måneder), men kan ikke sammenlignes med den grad av utroskap du opplevde. Likevel er det veldig sårende og hardt, og noen dager er det eneste jeg gjør å gråte. Livet mitt er helt annerledes, tankene mine er annerledes, og jeg frykter helt nye ting enn jeg gjorde før. Jeg håper å høre mer om hvordan du har det, og jeg heier på deg. Du får meg til å føle meg mindre alene. Du får meg til å føle at det er greit å være trist og såra, det er greit å katastrofetenke, og ikke minst at det er greit å være seg selv.
Tusen takk for at du deler din opplevelse.
Jeg ønsker alt godt for deg og din nye kjæreste- barn og ekteskap. Han vil nok ta godt vare på deg. Du fortjener det. Alle fortjener det.
Stor klem fra meg (som velger å holde meg anonym)
Eg digger deg pudding! Du er et råskinn og samtidig formidler du bare så bra der andre tenker det samme men får ikke sagt det så tydelig som deg! Uten at du kjenner meg så heier jeg på deg å takk for at du er du å krydrer hverdagen min på Snap
Kjenne meg så heftig igjen! Du fortjene alt godt Jørgine! <3
Dette var utrolig vakkert! Kjenner meg igjen i mye av det du skriver her.. ¨Kanskje det er bedre å være føre var? Kanskje det er bedre å gå nå, før noen andre går fra meg? Kanskje det er bedre å beholde de gode minnene, å gi seg mens leken er god. Kanskje det er best å beskytte seg mot eventualiteter?¨
Du er vakker på utsiden, men du virker også helt fantastisk på innsiden!
Du fortjener alt det beste. Morten er heldig som har deg og du er heldig som har han <3 Det ble lykkelig slutt! Slik vi alle håpet på! <3
Jeg håper jeg kan bruke litt av dette til et brev til kjæresten. Du er så lik meg på alle måter, Jørgine. Du skriver det JEG tenker og føler, men ikke får ut på papir. Vi har vært igjennom mye av det samme du og jeg, og du får uttrykt det på den riktige måten. Og min, han blir – igjen og igjen han også 😉
Beautiful. Thanks for sharing and motivating <3
Jeg har aldri kommentert på bloggen din før, men dette innlegget traff meg rett i hjertet. Som om jeg skulle ha skrevet det selv. Disse tankene går jeg også rundt og kjenner på, hver dag. Ikke nødvendigvis mye og lenge, men det er bortimot hver eneste dag. Redselen for å ikke være god nok, redselen for at alt det trygge, den sikre havnen plutselig skal bli borte. Tidvis, når jeg har det som verst, tenker jeg at jeg må prøve å \»skyve bort\» den som står meg nærmest, bare for å \»bevise\» at alle jeg har rundt meg en eller annen gang vil forsvinne.
Takk for at du deler, og for at du setter ord på noe som så mange går og kjenner på <3