Når jeg giftet meg for 4 år siden så trodde jeg det skulle vare for alltid. Jeg har aldri tenkt ”vi får se”… ”kanskje dukker det opp noe bedre etter hvert”… Jeg har bare satset alt på den ene mannen. Fordi det føltes naturlig og fordi jeg elsket han så utrolig mye…
Det har ikke nødvendigvis alltid vært lett, men man kjemper for det man tror på og jeg trodde på ekteskapet mitt. Jeg tror på familie.
Da Kim fortalte at han hadde vært utro mot meg de siste fire årene, raste hele verdenen min sammen. Jeg hadde ingen anelse eller mistanke om at noe som helst foregikk bak ryggen min. Lykkelig uvitende kan man si!
Siden den dagen jeg fikk vite sannheten har jeg prøvd å bearbeide, prøvd å forstå og prøvd å legge det bak meg. Har prøvd å overbevise meg selv om å tørre igjen… tørre å satse på oss igjen.
Jeg trodde jeg skulle klare det… men sviket, skuffelsen og løgnene ble for vanskelig å svelge. Det gikk bare ikke.
Nå er skilsmissepapirene signert og mekling står for tur neste uke.
Jeg vet enda ikke hva jeg skal gjøre med alle minnene, hvordan jeg forholder meg til de siste åtte årene av livet mitt… vet ikke hva jeg skal tenke om noe egentlig… men på ett eller annet tidspunkt blir vel ting greie igjen. På et eller annet tidspunkt vil jeg vel være ordentlig ordentlig glad igjen.
Kanskje ikke med det første, men jeg smører meg med tålmodighet (det er jo jeg dødsgod på) og støtter meg på alle de utrolige menneskene som gjør livet så utrolig mye bedre for meg.
Heldigvis tar jeg med meg nyttig lærdom fra dette. Kan begynne med å si at ”Good things come to good people”, er en bløff. Deretter vil jeg gjerne presisere at det finnes ingen bunn på elendighet. Det er aldri slik at ting ikke kan bli verre, ting kan alltid bli litt verre. Jeg har også lært å ikke stole blindt på intuisjonen min, den magefølelsen min er åpenbart ikke til å lite på. Ellers har jeg lært at noen mennesker bare ikke er det de utgir seg for å være… det visste jeg jo i grunn fra før, men nå har jeg virkelig fått erfart det.
På den mer positive siden så har jeg oppdaget hvor fantastiske vennene mine er, så støttende familie jeg har, så mange som bryr seg og til slutt, hvor utrolig viktig det har vært å beholde selvtilliten min oppi dette. Har aldri mistet troen på at jeg er ei bra jente… ei fin jente. Det er ikke meg det er noe feil med, jeg er bare en sabla god catch lizzzom!
Jørgine♥