Med fare for å gjenta meg selv… løping har aldri vært helt min greie. Med mindre vi snakker korte spurter eller bakkeintervaller.
Lange joggeturer har jeg i alle fall aldri hatt noe særlig sansen for. Frem til nå.
Som jeg skrev i et innlegg jeg postet for noen dager siden, har jeg vært tvunget til å tenke nytt når det kommer til trening. På grunn av en skade i ribbeina har jeg hatt et veldig begrenset utvalg av aktiviteter å velge mellom. Derfor har det vært naturlig å jogge for å få bevegd meg.
Nå er det snart to uker siden jeg ble skadet og lite viste jeg at det faktisk skulle ende med at de evinnelige joggeturene skulle bli lystbetonte.
Jeg ber ikke til gud lenger om at lissene skal løsne, at det skal bli rødt lys, at jeg blir overfalt av B-gjengen, at skosålen skal bli sittende fast i asfalten eller at buksa skal dette av. Nå vil jeg ikke stoppe. Jeg trenger ikke en unnskyldning for å gi meg.
Jeg har også mer eller mindre sluttet å lete etter vondter. Jeg prøver å ikke starte en joggetur med å forbanne knærne mine. I stedet forsøker jeg å unngå asfalt så godt det lar seg gjøre, samt styre tankene unna smertene når de kommer (jeg er tredjegenerasjons Vasstrand med dårlige knær).
Alt dette… på to uker.
Hvorfor?
Jeg tror bare at jeg knakk en aldri så liten løpekode.
Og vet dere hva den er..?
Løpe sakte nok. Drite i forbipasserende. Snegle seg av gårde. Jobbe med hodet.
Min tidligere strategi har nemlig vært en helt annen.
Løp fort, da blir en fort ferdig. Ikke bli forbipassert. Øke tempo hver gang noen nærmer seg. Gi seg etter 1,5 km med makspuls. Gå hjem med halen mellom beina og late som man bare var ute for å spasere.
Med andre ord. For høyt tempo, et usunt og irrasjonelt konkurranseinstinkt har hindret meg i å ta nye ”løpe steg”, samt løpe lengre distanser. Nå er jeg derimot på god vei til å nå målet. Løpeglede!
Andre hjelpemidler:
-Bra spilleliste (helt uaktuelt å løpe uten propper i ørene).
-Gode sko.
-Mulighet for å følge med på både tid, fart og distanse.
-Løpebelte eller løpesekk så en slipper ting og tang i lommer eller hendene.
Funker i alle fall for meg!God mandag!
Jørgine♥
PS: Lik gjerne siden min på FB ♥
Så gøy!
Det var akkurat det som fikk meg over kneika også(av samme grunn, tvunget til å variere) – veldig befriende å la meg selv drite i at det gikk \»sakte\» (og at andre var og så mye bedre ut med så mye lettere steg!) samt å tenke at så lenge jeg holder takten så får det bare bli det tempo det blir – kommer man til et sted det en naturlig kan øke farten så gjør jeg heller det 🙂 løper for det meste på sti, det er virkelig bare gøy! Rekker ikke tenke på så mye annet enn å avtale beina og alt som endrer seg rundt en, km bare flyr avgårde!
Du er voldsomt inspirerende og flott – stå på Jørgine! 🙂
Helt sant! Å jogge så \»sakte\» at man kan ta \»pulsen\» i musikkens rytme, og nynne for seg selv når ikke alle andre ser på, det er greit! Tredemølle er så oppskrytt når man kan løpe ute i frisk luft ☺️
Jeg også løper fort for å bli fort ferdig, og jeg nekter å gi meg før sidemannen (på mølla) Løping har heller aldri vært min greie… Så dette tipset skal jeg jaggu meg teste!
Takk for tipsene! Pleide før å løpe med min samboer – men nå gidder jeg liksom ikke, han løper så fort og jeg blir jo bare så jævla umotivert av det! Så heretter løper jeg alltid alene, og det hjelper stort! Mvh en skikkelig løpehater som alltid har noe å skylde på for å ikke løpe………