Mamma har stort sett vært alene opp i gjennom. Alenemamma altså. I tillegg så var hun ikke så ikke så glad i være gravid heller. Likevel har jeg fått en skokk med brødre.

Skulle nesten trodd det var tilfeldig, men jeg vet at akkurat dette har mamma hatt en plan for. Hun er selv eldst av 5 søsken og selv om hun måtte kjempe for oppmerksomheten i oppveksten, vet jeg at hun aldri ville vært dem foruten.

Så kort fortalt… Hun stålsatte seg og vi ble en liten gjeng vi også♥

Jeg er takknemlig for mange ting, men akkurat det… det står øverst på listen. Å være en del av en «close»søskenflokk som min, gir en helt unik tilhørighetsfølelse.

Nå skal jeg ikke begi meg ut på en lang og tårevåt kjærlighetserklæring til brødrene mine. Det har jeg gjort før 😉

Men jeg ble bare minnet på hvor utrolig glad jeg er for at jeg har søsken!

I morges reiste nemlig Morten til Marbella på treningsleir. Han blir borte i litt over en uke, og i motsetning til mange andre voksne… så kjeder jeg meg alene! Jeg syntes det blir alt for stille 😉

Når ungene er våkne er det jo baluba, men jeg vil helst ha selskap når de legger seg også.

Derfor var jeg kjapt ute med å spørre i familiechatten om en av gutta (Silas, Emil eller Noah) kunne komme til Oslo.

Og ja da, Silas kunne komme han! Etter kjøretimen sin på tirsdag!

Så nå har jeg bestilt billett og gleder meg til søskenkos fra i morgen!

Og så kjenner jeg at jeg er veldig glad for at Sokrates og Filippa snart får et søsken til!♥

Jørgine♥

I natt sov jeg dårlig. Jeg hadde vondt i magen og ble liggende å tenke på om jeg opplevde lignende ubehag i et av de to forrige svangerskapene mine.

Det kunne jeg ikke huske, og når jeg fikk tenkt meg om husket jeg ikke så mye annet heller.

Jeg husker at jeg syntes jeg var gravid i en evighet, jeg husker at jeg gikk over termin med begge ungene og jeg husker at første møte med barna mine er det fineste og største jeg noensinne har opplevd.

Men så er det mye som har gått i glemmeboken!

Jeg aner ikke når jeg fant ut at jeg var gravid sist. Husker ikke i hvilken uke jeg kjente de første sparkene eller hvor langt jeg var på vei når jeg ikke lenger kunne ligge på magen. Når jeg følte meg piggest og når det var tyngst forblir også et mysterium…

Det er ting jeg ikke trodde jeg kom til å glemme og det er vel egentlig ikke før nå, når jeg er gravid igjen at jeg tenker over at jeg skulle ønske jeg hadde flere referanser fra tidligere. At jeg gjerne skulle husket de små detaljene som en opplever underveis.

Så, et lite tips… om du er like dårlig på å huske som meg. Ikke bare skriv ned små milepæler, følelser og opplevelser fra babyens første år. Gjør noen notater underveis i svangerskapet også. Det skulle jeg ønske at jeg hadde gjort.

Og til dere som har spurt etter mer gravidinnhold på bloggen.

Dette husker jeg faktisk fra de to forrige gangene:

♦ Kvalmen i første trimester har vært like kjip og jævlig begge gangene (det gjelder også denne gangen)
♦ Jeg hadde termin med Filippa den 8 mars, men hun ble født den 11.
♦ Med Sokrates gikk jeg 10 (eller var det 12?) dager over tiden. Død og pine!
♦ Jeg fikk epidural både første og andre gang. Takk gud!
♦ Filippa veide 3950 g og Sokrates 4550 g.
♦ Jeg har villet vite kjønn begge gangene.
♦ Begge navnene på barna var bestemt på forhånd og begge fikk dobbeltnavn. Filippa Mina og Sokrates Ba.
♦ Jeg la på meg 18 kg da jeg var gravid første gang, og 20 kg andre gang. Hva blir det denne gangen mon tro?
♦ Jeg har nesten ingen bilder fra tidligere svangerskap. Følte meg like pyton begge gangene, så unngikk kamera så godt det lot seg gjøre!
♦ Jeg hadde klesskapet og lekekassen til Filippa klar lenge før jeg var i siste trimester. Med Sokrates tok jeg det derimot langt mer kuli og kjøpte ikke mer enn det som var nødvendig.
♦ Mamma har vært førstemann på fødeavdelingen begge gangene, og det kunne ikke skjedd et minutt senere enn det gjorde. Mammadalten Jørgine er mammadalt til og med når hun blir mamma selv 😉

Hva med dere andre mammaer (eller kommende mammaer)? Husker dere de små detaljene?

Jørgine

Etter at jeg la ut video av da Morten fikk vite at han skulle bli pappa er det flere som har spurt om jeg også filmet da ungene fikk vite det. Noen har til og med lurt på om jeg hadde kamera på lur da jeg fortalte det til tvillingene.

Jeg har ingen av delene, men jeg har derimot foreviget samtalen jeg hadde med mamma etter å ha tatt test nummer to! Verdens fineste og beste mamma, som heller ikke syntes det å være gravid er det morsomste som finnes 😉 ♥

Jørgine♥

Vi har mange roller her i livet. Noen mer betydningsfulle enn andre.

Jeg er blant annet venn, bekjent, søster, datter, barnebarn, kusine, Funkygine, Jørgine.. og så er jeg mamma.

Jo større innflytelse, påvirkning og makt en faktisk har, dess større ansvar innser en at man har og desto mer funderer og bekymrer jeg meg over hvor vidt jeg gjør en god nok jobb eller ei.

Jeg prøver så godt jeg kan å være et godt forbilde for de som følger meg, ser opp til meg eller bare lar seg inspirere av noe av det jeg gjør. Noen ganger blir jeg usikker på om jeg gjør det ”rett”, men stort sett føler jeg meg trygg på at jeg i alle fall gjør det beste jeg kan ut ifra mine forutsetninger og mitt ståsted.

Men så skal jeg være et forbilde hjemme også. En god mamma for to små personer (snart tre) som er ganske avhengige av at min (vår) oppdragelse skaper gode nok verktøy til etter hvert å stå på egne ben. De skal roses, elskes og støttes, men det skal også settes tydelige grenser, gis klare beskjeder innenfor trygge rammer.

Jeg tror de fleste foreldre kan kjenne seg igjen i at en inn i mellom lurer på hva i helsike det er man driver med? Plutselig føle at man er helt på bærtur og overanalysere situasjoner og hendelser når ungene er i seng.

Det gjør i alle fall jeg. Ikke hele tiden så klart, men i det siste mer enn vanlig.

Kombinasjonen av en overfølsom og veldig hormonell gravid mamma, en fireåring som plutselig har sluttet å høre etter og langt mindre energi og overskudd en vanlig, skaper nemlig ganske mange situasjoner i løpet av en dag som jeg i etterkant lurer på om ikke burde vært håndtert litt annerledes.

Som regel stopper jeg ikke der. Jeg tar for meg ALT annet jeg kommer på i samme slengen.

Har jeg vært for mye på mobilen i dag?

Hva var det Filippa fortalte meg når jeg sto å laget middag?

Hører jeg ikke godt nok etter når ungene prater til meg?

Hvorfor fikk ikke Sokrates ta frem Nobbyperlene i går kveld? Det er jo bare å støvsuge!

Når var vi sist var på biblioteket? Ungene elsker jo å være der!

Bare en skitur i vinter!?!? Enda det har vært så mye snø!

Dere skjønner sikkert tegningen og forhåpentligvis kan flere kjenne seg igjen.

Tror ikke det er usunt å gå litt i seg selv inn i mellom. Nullstille og prøve igjen. Legge noen strategier, tenke ut en plan for forhåpentligvis å føle seg litt ovenpå igjen.

For det er søren meg ikke alltid like lett å være forelder, men det som er helt sikkert er at jeg ikke ville byttet det bort for noe. Aldri i verden! Og så er det vel heller ikke så rart at man inn i mellom blir litt overveldet? For barn er mammaer og pappaer (stort sett) de viktigste menneskene i hele universet! Og det er jo både fantastisk og skremmende på en gang 😉 ♥

Sånn. Det var noen tanker om mammarollen fra gravide og funderende Funky!

Ha en fin søndag♥

Jørgine