og det som ikke eksisterer har jo ingen verdi…

I går kveld fikk Filippa være sent oppe for å se filmen om “Petter uteligger”.

En ting er prosjektet med å flytte fra kone og barn i 51 dager for å leve som hjemløs. Sikkert flere som ser en utfordring der. Type “test deg selv og se hvor lenge du holder ut….”, men Petter gjør det fordi han er genuint nysgjerrig på menneskene som av ulike årsaker lever på utsiden av samfunnet.

Allerede første kveld som uteligger har han griseflaks og treffer Svein. En klok, ekstremt snill, morsom og veltalende fyr.

Han selger =Oslo for å finansiere stoffmisbruket sitt, og livet han lever er ikke akkurat delikat. Likevel sitter vi og ser på og tenker at han der kunne jeg tenkt meg å bli kjent med.

En slik dokumentar kan selvfølgelig presenteres på mange måter. En kan fokusere på det skitne, kyniske eller stakkarslige, så seeren får seg et godt grøss eller gråter en tåre i sofakroken.

Men i går kveld fikk vi et innblikk i det brutale livet på gata, avhengighetshelvetet, og de menneskene som har havnet der og som har minimale muligheter til å komme seg ut av det. Likevel er det menneskene bak skjebnene og vennskapsbånd som knyttes som skildres, og det er det jeg vil frem til. Det jeg håper jenta mi sitter igjen med etter i går. En gryende forståelse av at alle mennesker har lik verdi. At et vanskelig eller annerledes liv ikke definerer hvem vi er og hvilke ressurser vi har inne i oss.

For det er nemlig slik at alle mennesker har rett til et verdig liv. Å bli møtt med respekt. For vår verdighet er helt og holdent avhengig av andres holdninger. Om ingen ser oss, så eksisterer vi ikke, og det som ikke eksisterer har jo ingen verdi!

I filmen må Petter tigge. Han opplevde det både nedverdigende og flaut. Hva koster det oss å hilse, eller smile, selv om vi ikke har noe å gi? Vise respekt?

Jeg vil at Filippa skal få andre verdier enn de som formidles av Disneys overfladiske Violetta eller flåsete Hanna Montana.

Derfor får hun se filmer som Petter uteligger og derfor stopper vi og kjøper =Oslo, deler av det vi har, eller beklager om vi ikke kan hjelpe.

Det kreves 65 muskler for å holde en stiv maske og 15 for å smile, så egentlig skulle det ikke være så vanskelig.

….og til slutt…en tier her, et smil, eller et =Oslo der…det koster så lite…og egentlig. Det skulle bare mangle at vi ikke deler av vår overflod. Enten det gjelder materiell eller sosial status.

Jørgine♥