Jeg har chilla mye de siste dagene! Utenom om et og annet møte og PT timer for Dronning Harm tusler jeg stort sett rundt hjemme og veksler mellom å ha kontortid inne foran viften eller ute på terrassen. Trening blir det lite av… men jeg og ungene farter rundt på ettermiddagene når Morten er på trening.
Jeg stresser i alle fall ikke og har mer tid enn jeg har hatt på lenge. Og det er nok grunnen til at jeg plukket opp boken min for noen dager siden og begynte på første side. Jeg har ikke lest eller bladd i den siden den ble gitt ut. Det ble så intenst rett før den skulle i trykken at jeg nesten trengte en pause fra den når jeg leverte fra meg siste manus 😉
Men nå har jeg altså lest den ut og kjenner at dette er en bok jeg er fryktelig stolt over å ha skrevet♥
Vet mange av dere har lest den allerede, men tenkte allikevel å dele noen av de første sidene, hvor jeg prøver å forklare hvem jeg er, hvor jeg kommer fra og hvorfor årene i Italia satt så tydelig preg på den jeg har blitt♥
Så her goes…
En sterk jente
Folk kjenner meg som Funkygine, Giorgina, Gió og Jørgine. Hun som viste rumpa på Insta, hun som bruker ungene som vektstang, bloggeren, hun brune, hun med mange søsken … Ja, folk har hørt om meg av ulike grunner.
Jeg er i alle fall halvt italiensk, halvt norsk, ulykkelig skilt og lykkelig nygift. I tillegg er jeg en streng og kjærlig tobarnsmamma, stolt storesøster til fem brødre, og søskenflokkens ubestridte leder. Jeg er 1.62 cm høy og veier mellom 60 og 65 kg, alt etter hvor mye jeg klarer å stappe inn i ”haude”.
Jeg er født i Ålesund, hvor både morsslekten og dialekten min kommer fra. Som liten bodde jeg en periode på Høvik i Bærum, før jeg flyttet til Italia som 9-åring. Her bodde jeg i flesteparten av mine barne- og ungdomsår. Jeg snakker derfor flytende italiensk, og lever opp til mange av de stereotypene som knyttes til middelhavskulturen. Temperamentet mitt er definitivt italiensk, det samme gjelder den store kjærligheten til familien og, ikke minst, til mat. Ærekjær er jeg også.
Jeg har vært fysisk aktiv hele livet, og mestringsfølelsen jeg har fått gjennom å drive idrett, har vært 100 prosent overførbar også til andre områder. Allerede som liten var jeg trygg på meg selv, og på mange måter ganske modig. Dette var egenskaper jeg fikk god bruk for da vi flyttet til Italia.
Jeg var søt og brun, hadde solblekede krøller og blå øyne, og jeg slo rett som det var gutta i håndbak. I tillegg var mamma alenemor. I en periode var jeg nok den mest forhatte jenta på hele skolen, og mange av brunettene gjorde sitt for å knekke meg. I Italia forgår nemlig ting på en litt annen måte.
Der gjelder det å hevde seg. Vise hvem man er, og hva man er god for. Det går rett og slett en smule varmere for seg i Italia enn i Norge, selv om følelsene er de samme.
Sjalusi, misunnelse, posisjonering.
Det var et slags kultursjokk for meg, og jeg ble nok en trussel for mange av jentene. Selv om jeg virkelig prøvde å tilpasse meg, er jeg utstyrt med en utrolig stahet fra naturens side. Jeg var opptatt av å markere meg i et nytt og annerledes miljø, og tenkte at den som er med på leken, må tåle steken.
Jeg var for ung til å reflektere over at ting jeg var med på, faktisk ikke var greit i det hele tatt!
Heldigvis førte det til at jeg i dag er hakket mer hardhudet enn mange andre. Litt tøffere og mer selvsikker. Men det kunne også endt motsatt.
Jeg lærte at når du stikker frem nesa, sier det du mener, og ikke finner deg i å bli satt på plass – da må du også forvente en reaksjon. Og den kan komme i mange ulike former.
En knyttneve midt i fleisen, en flat hånd på kinnet, skjellsord skrevet på dass og høylytte krangler i skolekorridorene. Mye av det kan jeg takke meg selv for, og noe var vel strengt tatt litt ufortjent.
Jeg har blitt urettferdig behandlet og vært urettferdig tilbake. Jeg har fått bank av jentegjenger, og gitt tilbake med samme mynt.
Men som sagt, blåveisene og kloremerkene er definitivt en del av den jeg er i dag. For selv om jeg i voksen alder heldigvis ikke har opplevd å bli truet med en knyttneve, lærte jeg meg å sloss med nebb og klør! Selv om jeg ikke lenger har bruk for å slå fra meg fysisk for å forsvare meg, er ikke livet for pyser. Jeg er glad for at jeg tør å være uenig, tør å si ifra, tør å være meg selv og tør å stå i mot strømmen.
Høres jeg arrogant og for selvsikker ut? Da er du ikke den første. Men prøv å ikke misforstå. Jeg mener bare at den tryggeste veien ikke alltid er den rette, og at frykten for å dumme seg ut, være annerledes og ha egne meninger, ofte står i veien for at vi tør å være oss selv fullt ut.
Det som jeg i ungdomsårene trodde var en kamp om posisjonering, var i realiteten en kamp om å få være meg selv. Å unngå å tvinges inn i andres forestillinger og forventninger om hvem jeg er eller burde være.
Jeg har også innsett at jeg var en drittunge, og at jeg sikkert fortsatt er det. Litt for rappkjeftet og tøff i trynet. Litt for sta, litt for hissig, litt for sjefete og sikkert mye annet også.
Poenget er bare at vi må finne vår egen vei, og, mest av alt, tørre å være oss selv.
For tross alt – alle andre er jo opptatt.
Foto: Truls Qvale
Jørgine♥
