I morgen begynner jeg!

Jeg har aldri startet et nytt «prosjekt» på noen annen dag enn mandag.

Om jeg for eksempel glemmer å ta Omega 3 hele uken og oppdager det på en lørdag, vel, da venter jeg til mandag med å begynne igjen. Helt høl i hue, ikke sant?

Men gammel vane, vond å vende. Og jeg elsker følelsen av å starte på den første dagen i uken med en helt klar plan. Om det i tillegg er den første dagen i måneden… er det jo bare helt nydelig 😉

Prosjekter jeg begir meg ut på, helst bevæpnet med en helt ny notatbok alt kan noteres i, kan være alt fra omfattende ryddearbeid til planlegging av middager for en hel måned.

Akkurat nå er det imidlertid OPPTRENING som står på agendaen, og jeg begynner i morgen. Forsiktig vel og merke, men jeg kjenner jeg er nødt å bevege meg igjen. Både hodet og kroppen trenger det.

Til tross for at utgangspunktet mitt er dårligere enn det det har vært på noe som helst tidspunkt tidligere, gleder jeg meg til å komme i gang.

Og når jeg sier dårlig utgangspunkt sammenligner jeg selvsagt med tidligere fysisk form. Og da spesielt etter de to forrige svangerskapene, som er de periodene i livet hvor mest har endret seg når det gjelder kropp og trening.

Som jeg har nevnt før hadde jeg langt mer overskudd da jeg var gravid med både Sokrates og Filippa, og vedlikeholdt derfor i mye større grad både styrke og kondisjon. Nå ser jeg derimot tilbake på et svangerskap med kun sporadisk trening og langt mer stillesitting enn noen gang tidligere.

Foreløpig ser jeg allikevel bare på det som en spennende utfordring.

Hvor lang tid det tar vet jeg ikke og jeg tør ikke spekulere. Det er mange eventualiteter her.

Søvn foreksempel. Det er jo ingen som vet hvor mye Milano har tenkt å la mamma sove fremover. Kanskje det blir mye… og kanskje lite.

Uansett er målet å bli sterk og utholdende igjen, og jeg gleder meg til å føle meg klar til en hver type utfordring.

Enten det er en krevende fjelltur, fotball med ungene, bratte motbakker, kompliserte øvelser, kjipe dager, uventet motgang eller tunge løft.

Veien dit må bli litt til underveis og jeg skal ikke sette meg noe tidsfrist, men jeg skal dele så mye som mulig av prosessen med dere. Vet det er mange som er klare for å sette i gang sammen med meg. Stemmer ikke det?

Så gi meg dagen i dag på å planlegge. Opplegget jeg kommer frem til deler jeg i morgen.

God søndag så lenge, fra en veldig motivert Jørgine!

Søvn og savn.

Jeg har lest meg til varer at et svangerskap ca. 283 dager. :Regnet fra første dag i siste menstruasjon. Altså 40 uker, men den offisielle termindatoen settes på ultralydundersøkelsen i uke 18.

Min termindato forble så og si den samme som jeg hadde regnet meg frem til selv før undersøkelsen. Eller det vil si, som Morten regnet seg frem til. Han var jo fryktelig ivrig etter å få meg på tjukka og hadde stålkontroll på menstruasjonssyklusen min. Søte Morten♥

Tiende juli ble i alle fall termin satt til, og nedtelling min startet umiddelbart.

Men så skjedde det jo ingen ting den tiende, noe man absolutt må regne med. Og hittil  har det fortsatt ikke skjedd noe… noe man også absolutt må regne med. Fem dager på overtid er ikke akkurat uvanlig… Allikevel har det siste fem dagene vært passe kjipe, og tanken på at jeg potensielt kan gå  i over en uke til… uutholdelig.

Fryktelig. Spesielt når jeg tenker over det. Jeg har jo vært gravid så himla lenge. Så hva gjør vel to uker fra eller til da? Hvorfor er det så ufattelig dritt å gå på overtid?

Jeg kan jo selvsagt ramse opp haugevis av grunner, men skal spare dere for den verste sytingen min og kun nevne to.

Søvn og savn.

Søvn fordi… magen er stor, stram og vond. En behagelig posisjon er derfor ingen selvfølge og den siste uken har det å ligge vannrett ført til både kvalme og svimmelhet. Det blir med andre ord få timer med øynene lukket, og det er ikke akkurat det beste utgangspunktet for optimisme og godt humør.

Savn fordi… jeg har lyst å møte denne kidden! Mer enn noen gang! Jeg er kjempespent på hvem som har ligget inne i magen min de siste månedene og føler meg mer enn klar nok til å ta han i mot. Komme i gang med ammingen, kosingen og ikke minst se at alt er bra med han.

Men det kjennes ikke ut som i dag er dagen… fortsatt ingen tegn til at noe er på gang… så da er det bare å vente og krysse fingrene for at det snart skjer.

Skal forresten på overtidskontroll på Ullevål i morgen tidlig. Tenkte å be legen strippe meg igjen. Ikke at det viste seg å være effektivt sist jeg prøvde (enda det var satans vondt), men det er svært lite jeg ikke er villig til å gjøre akkurat nå!

Og dere… takk for alle de fine kommentarene og tipsene! Jeg blir rørt over hvor mange som bryr seg♥

Mega klem fra drittleie Jørgis♥

Status!

I forgårs, altså på termindato, var jeg overraskende positivt innstillt til at det ikke så ut til å bli noe fødsel den dagen. Jeg la meg ved godt mot, og sa til Morten at at etter ni måneder med venting kunne ikke vel ikke noen dager fra eller til være så ille.

Jeg har jo ikke født på termindato tidligere, verken med Filippa eller Sokrates, og med sistnevnte ble det hele tolv dager overtid. Burde med andre ord vært forberedt… og det virket jo nesten som om jeg var det, tok det jo så kuli på tirsdag.

Men i går kjente jeg at det egentlig ikke var så greit allikevel og i dag er det enda mindre greit.

Jeg kjenner nemlig ikke antydning til at noe er på gang. Ikke EN helsikes kynner engang…

Jeg er bare tung, ukomfortabel, varm, lei og sliten av å ikke få sove ordentlig. At jeg må tisse annethvert minutt, begrenser mulighetene for hva jeg kan gjøre betraktelig, og jeg har fått nok av å tilpasse alt jeg gjør i forhold til distanse til toaletter. At huden sprekker like lett som eggeskall er heller ikke spesielt festlig, og jeg syntes vel egentlig jeg har fått min del av strekkmerker nå.

Har mest lyst å reise opp på fødeavdelingen på Ullevål og tvinge dem til å hjelpe meg i gang, men så funker det jo ikke helt sånn og jeg vet at jeg må belage meg på å gå helt fram til den 22 juli.

12 dager overtid er nemlig grensen, og om ingen ting har skjedd før da, skal jeg uansett legges inn den dagen. Men tanken på 10 dager til er egentlig ganske utholdelig og jeg håper intenst og inderlig at jeg slipper det.

Legger ved et bilde fra 10 juli, da jeg var optimist… i dag er jeg ikke noe særlig å ta bilde av. Har tidenes furteleppe og jeg kunne ikke ha vrengt den oppover om jeg så hadde blitt truet på livet!

Har dere forresten noen tips til hva jeg kan finne på for å få dagene til å gå? Gravidvennlige aktiviteter liksom…

Jørgine♥

Første og forhåpentligvis siste VLOG i denne serien!

I dag er det termindato. Dagen jeg har telt ned til de siste 9 månedene…

Men det kjennes ærlig talt ikke ut som om fødselen er rett rundt hjørnet, og det var jeg sånn sett forberedt på etter to svangerskap på overtid.

Jeg har allikevel gjort alt jeg kan i løpet av den siste uken for å hjelpe kroppen i gang. Noen tiltak mer tvilsomme enn andre… og noen vondere. Jeg tør påstå at jeg i går hadde min mest smertefulle opplevelse noensinne. Verre en rier faktisk!

I alle fall… uken som gikk er oppsummert i en rykende fersk videoblog som jeg har valgt å kalle «Ka ho Funky gjør for å sette i gang fødselen» ♥

Kjør film!

Jørgine♥

Fødselsfantasier og «sexoppskrift»!

For en stund tilbake spurte jeg mammafølgerne mine om tips til ”å få fart på sakene”.  Ikke hvilke som helst saker, men fødselen så klart.

Dere kom med haugevis av gode råd, og det ble et spennende kommentarfelt å lese seg gjennom!

I dag er det 10 dager til termin, og jeg har fødselsfantasier annethvert minutt. Herrejesus jeg gleder meg til å bli ferdig med dette ulidelige lange svangerskapet, og ikke minst møte vårt nyeste familiemedlem.

Men i mellomtiden gjør jeg det jeg kan for å få kroppen på gli. Den ungen MÅ jo være mer enn stor nok (og sterk nok) til å komme ut nå. Det føles i alle fall sånn når han hamrer med armer og bein fra innsiden. Gjerne klokken 04.00 om morgenen.

Tilbake til ”å få fart på sakene”. Jeg har lest meg opp på både kjerringråd og dem med litt mer forskning bak.

I går kveld fordypet jeg meg litt i de to tipsene som flest har gitt meg i det siste. Sex og brystvortestimulering.

Jeg trenger sånn sett ikke noen garanti for at det funker for å knipe meg litt i tittsa, sexual intercourse derimot… vel det er en annen sak. Er ikke helt der for tiden… Enda så nydelig mann jeg har!

I alle fall. Her er det jeg har funnet ut etter litt googling…

Joda, sex kan funke av flere grunner.

Blant annet fordi sæd inneholder prostaglandiner som kan gjøre at livmorhalsen modnes. Dette er det samme hormonet som brukes på sykehus for å sette i gang fødselen. Men også orgasme hos den gravide kan frigjøre et ”nyttig” hormon. Oxytocin kan nemlig få livmoren til å trekke seg sammen og dermed sette i gang rier.

Så er det mange som henviser til ”Rikshospitalets sex-oppskrift”. En spesifikk stilling som sies å være ekstra effektfull. Jeg finner ikke noe ”bevis” på at den faktisk kommer fra riksen, men den lyder som følger:

«Ligg på ryggen med hodet og skuldrene godt støttet opp av så mange puter som du synes er behagelig. Partneren skal stå på kne med ansiktet mot deg mellom beina dine. Løft det ene benet så foten hviler på hans skulder. Gjør det samme med det andre benet. Selv om denne stillingen ikke er behagelig gjør den det mulig for penis å trenge så langt inn at penishodet berører livmormunnen. Det er ikke nødvendig at du får orgasme, men en orgasme kan starte sammentrekninger som senere danner det rytmiske mønsteret for de tidlige veene. Når han har hatt sædavgang bør han bli inne i deg i cirka fem minutter, og du skal ligge i samme stilling med bena høyt i 10-15 minutter så livmorhalsen blir badet i sæd.»

Så var det stimulering av brystvorter, som så vidt jeg leser, også kan gjøre jobben. Hormonet som da frigjøres er det samme som kroppen sender ut ved orgasme. Altså oxytocin, eller ”kjærlighetshormonet”.

Greit nok dokumentert for min del.

Så da legges både ubehagelig sex og puppe gnukking til på listen min over tiltak jeg er villig til å gjennomføre for å få fart på sakene!

Jørgine♥

Les mer om vårt personvern
Raske nettsider og design fra Webexpressen.no