Da er Milano på sin første ordentlige trilletur med besteforeldrene sine (aka verdens aller beste svigerforeldre), og jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å skrive litt om fødselen.

For min egen del, men også til de av dere som er interessert i å høre hvordan det gikk.

Nå har jeg jo hele opplevelsen friskt i minne. Det er faktisk bare tre dager siden når jeg tenker meg om, og selv om det nå virker utenkelig at jeg skal glemme noe som helst, vet jeg av erfaring at det er nettopp det som skjer. Jeg vet for eksempel at jeg blander masse fra første og andre fødsel. Klarer ikke helt å skille hva som skjedde når. Tok de vannet? Hadde jeg drypp mon tro? Hvor lenge varte fødselen? Var det Filippa eller Sokrates som tok lengst tid?

Dere skjønner sikkert tegningen. Så ja, nå skal jeg skrive ned alle detaljene fra en av de beste og mest intense dagene i mitt liv♥

Klokken 10.00 den 17 juli ble jeg skrevet inn på fødeavdelingen på Ullevål for igangsettelse. Etter en CTG (som registrerer fosterets hjerteaktivitet og livmorsammentrekninger) og en vaginal undersøkelse, fikk jeg min første modningspille. Vi fikk beskjed om at jeg skulle få en slik pille hver andre time og at det forhåpentligvis skulle fremprovosere fødselen innen jeg hadde fått åtte piller totalt. Om det ikke gjorde susen skulle vi prøve andre tiltak.

Etter fire piller og tolv timer på fødeavdelingen hadde jeg fortsatt ikke kjent en eneste sammentrekning og jeg hadde fortsatt bare to cm åpning.

Klokken 23.00 ble Morten sendt hjem. Fedre får med andre ord ikke får lov til å overnatte på føden.

En time senere begynte jeg å lekke. Fostervann altså. Og da kom også den første rien. En ganske heftig en til å være den aller første, men det gikk heldigvis en god stund før jeg kjente den neste.

Jeg tilkalte jordmor for å fortelle hva som sto på, og følte meg lettet over at jeg omsider kjente noe. lLikevel fikk jeg enda en modningspille. Husker at jeg spurte jordmoren om hun ikke ville undersøke meg først. For meg virket det nemlig som om ting endelig var i gang, og ut ifra det vi hadde blitt informert om tidligere, skulle pillene kun gis frem til kroppen ga signaler om at den omsider skjønte at det var en baby som skulle fødes.

Men jeg ble ikke undersøkt, og fikk beskjed om å ta pillen og prøve å sove.

Å ta en høneblund med rier var imidlertid ikke helt realistisk og jeg satt meg på sengekanten og begynte å ta tiden mellom hver rie.

30 minutter senere var det blitt ganske heftig og jeg ble flyttet til enerom av en annen jordmor. Samtidig fikk jeg beskjed om å ringe Morten og si at han kunne komme tilbake.

I løpet av den tiden det tok Morten å kjøre fra Torshov til Ullevål skjønte jeg at denne fødselen nok ville bli hakket mer intens enn de to første.

Jordmoren bekreftet at jeg hadde fått en modningspille for mye og fortalte at jeg hadde fått stormrier. Forklart på min måte… Rier uten opphold. EN lang sammentrekning, som bare varte og varte.

Jeg ble etter hvert anbefalt epidural for å ikke slite ut kroppen fullstendig, noe jeg var hjertens enig i.

En nydelig følelse å endelig få et avbrekk fra verdens lengste rie, men det tok ikke lang tid før smertene tok seg opp igjen. Uten at noen helt skjønt hvorfor.

Anestesilegen ble tilkalt på nytt i fire tiden og vi fikk svaret på hvorfor smertelindringen hadde vært kortvarig. Eller jordmoren fikk svaret, vi fikk det oppsummert til forståelig terminologi etterpå.

Noe med pumpen og trykket… den hadde stoppet opp og jeg hadde ikke fått tilført hva det nå var som skulle gå gjennom den slangen jeg var koblet til. Det ble ordentlig vondt igjen i alle fall, men nå var pressriene på fremmarsj og etter en rask undersøkelse kunne jordmor konstatere at jeg hadde 7 cm åpning.

Noe Morten sendte melding til mamma om. Da var klokken 04.48.

14 minutter senere var Milano ute, og jeg fikk nok en gang oppleve noe det aller største i verden! Sammen med Morten♥

At alt ikke gikk helt som forventet og at vi hadde noen utfordringer underveis i fødselen, med både en modningspille for mye og en litt vrien epidural, er ikke noe jeg kjenner på nå i etterkant. Jeg husker først og fremst den fantastiske jordmoren som fulgte oss fra vi ble flyttet inn på fødestuen. Som holdt meg i hånden, minnet meg på å puste annet hver minutt, som hele tiden kommuniserte til Morten hva som sto på, som geleidet oss gjennom det hele helt rolig, profesjonelt og med masse omsorg for oss begge. Og som til og med hjalp Milano på vegen ut uten at jeg fikk en eneste skramme.

Ikke et sting måtte jeg sy. Enda man trygt kan si at den lille kom til verden i litt av en fart!

Og fra da var alt bare fryd og gammen! En frisk og sterk gutt og to lykkelige foreldre♥

Jørgine♥