De siste fire dagene har vært ufattelig innholdsrike og full av opplevelser, og jeg kommer til å ta det med meg i hjertet mitt for alltid. Vi har fått møte fadderbarnet vårt. Lille Sentiya. Blitt kjent med en hel landsby. Besøkt skoler og barnehager. Opplevd et vakkert og frodig land. På godt og på vondt.

For selv om Rwanda er en nasjon i sterk utvikling og vekst, er virkeligheten vanskelig for mange. Plan jobber for barns rettigheter, med de som har det verst. Da er virkeligheten ofte ille. Jeg har sett med egne øyne hvor urettferdig fordelt verdens goder er.

Det er absurd at noen kan ha så mye, og andre nesten ingen ting.

Men det er ikke ulikhetene som har vært samtaleemne, eller det som har vært grunnlaget for bekjentskapene og båndene som har blitt knyttet i løpet av disse dagene.

Det har vært alt som er likt. Mamma har møtt lærerkollegaer og utvekslet erfaringer. Jeg har møtt mødre som også har barn som biter i puppen når de ammes, og som gråter og tramper når de ikke får viljen sin. Filippa har lekt. Non stop i flere timer og uten en gang å be om hjelp til å oversette. Det har det ikke vært behov for.

Jeg reiser fra denne landsbyen stum av beundring og stolt over å være Planfadder. Menneskene jeg har møtt har en styrke, et pågangsmot, en drivkraft og en unik evne til å se muligheter i en situasjon mange ville ansett som håpløs. De har et felleskap og en omsorg for hverandre som er ufattelig inspirerende.

Jeg er så imponert over tilstedeværelsen til Plan. Innsatsen til frivillige og ansatte. De jobber langsiktig, og kommer fra lokalmiljøet. De kjenner barna, og de jobber tett på lokalsamfunnene for å definere hva de har behov for.

Det har vært helt spesielt å møte Tassy og Sharon. To ekte jernkvinner fra Rwanda som har hjerter store nok til å romme alle barna de er i kontakt med gjennom sitt dedikerte arbeid.

Derfor tviler jeg ikke på at skolen som skal bygges i landsbyen vi har besøkt, vil være på plass snart. Sentiya, broren og alle de andre barna vil få muligheten til skolegang, helsehjelp og en lysere fremtid.

Det er jeg så takknemlig for å få være en liten del av gjennom våre fadderskap. Om du ønsker å bli Plan Fadder kan du gjøre det her. 

Fra besøket på barneskolen til Plan og deres mobile helsestasjon som er innom. 

Vi fikk være med å hente vann. Det var en 30 minutters tur ned en dalside og opp igjen. 

 

Filippa laget 100 vennskapsbånd av tre garnnøster vi hadde med oss hjemmefra♥ 

Bildene som er delt er selvfølgelig i henhold til Plans regelverk. Og de tar barnas beskyttelse på alvor. Dette betyr at det er innhentet tillatelse fra de foresatte til barna på bildene, og at det aldri opplyses om akkurat hvor vi er eller barnas fulle navn. Du kan lese mer om dette her.

Jørgine♥

Foto Jeton Kacaniku

Så nettopp at noen har lagt igjen spørsmål på mitt forrige innlegg, om man kan være sikre på at pengene man betaler til Plan faktisk når frem. Svaret er ja. Dette er informasjon som også ligger på hjemmesiden deres. 

I 2019 så tallene slik ut:

84 prosent gikk til formålet.
9 prosent gikk til inntektsgenererende arbeid.
7 prosent gikk til administrasjon i Norge.

Det vil si at 84 % av pengene Plan får inn, bidrar til at barn og unge bl.a. blir beskyttet mot vold og barneekteskap, at de får utdanning, helsetilbud og jobbmuligheter. De fleste bidragene kommer fra Planfadderne.

I dag har jeg besøkt ett av mange Plan-prosjekter – en av de fire lærerskolene som finnes i Rwanda. Her uteksamineres 500 barneskolelærere i året, og vet dere hvordan dette ble finansiert?

Gjennom Operasjonsdagsverk! Det vil si at mange av dere som har bidratt med arbeid på OD-dagen har vært med på å finansiere akkurat denne skolen. Den sto ferdig i 2015.

Uansett så var det ganske spesielt å plutselig befinne seg på en skole som kanskje brødrene mine har vært med på å finansiere gjennom OD.

Skolen var kjempefin. Små og store bygninger i en nydelig park med både volleyballbane og fotballbane. Mamma og jeg fikk være med i en engelsktime og selv om klasserommene er litt enklere enn dem vi har i Norge, så var selve undervisningen ganske lik.

Alle lærerne hadde hvite frakker og var hvite av kritt på hendene etter masse skriving på «gammeldagse» tavler. Elevene satt på trebenker og skrev notater i kladdebøker.

De 500 elevene kommer fra hele landet og bor på skolen i tre år, til de er ferdig utdannet. Her sover jenter og gutter adskilt i sovesaler. 220 køyesenger.

Det var et veldig spennende besøk, og selv om jeg har vært veldig lei meg disse to dagene, så fikk jeg liksom litt håp, når jeg fikk forklart hvordan man planlegger skoler og utdanner lærere slik at alle barn skal få mulighet til utdanning – kvalitetsutdanning.

Plan er fremdeles med og drifter denne, og mange flere skoler i området. Det er blant annet dette alle Planfaddere, innsamlingsaksjoner og andre bidragsytere som er med på finansiere.

Det er skikkelig fint å tenke på♥

Og tusen takk til alle dere som valgte å bli Planfaddere i går kveld. Dere er med å utgjøre en betydelig forskjell! Og ikke minst alle skolebarn som i 2012 var med på Operasjon Dagsverk og finansierte denne fine skolen. 

Bli Planfadder her ♥

Jørgine

I fjor en gang, under et møte med Plan, fikk jeg tilbud om å reise å besøke fadderbarnet vårt i Rwanda. Vi skulle få møte henne, familien, besøke landsbyen deres og få muligheten til å se hvordan Plan jobber. Hva fadderpengene går til, hvilke tiltak som iverksettes og prosjekter de satser på.

Filippa og mamma er også med. Det er jeg ufattelig glad for. At vi kan oppleve dette sammen.

Jeg har vært veldig spent, og hatt mange blandede følelser. Ikke helt vist hva vi kunne forvente, hvordan vi skulle forberede oss – det er vanskelig å sette ord på.

Vi visste at det kom til å bli sterkt. Men jeg var ikke i nærheten av å være forberedt på den tornadoen av følelser som jeg har kjent på i dag.

Jeg har aldri vært så overveldet, følt så sterkt for å gjøre noe, hatt så dårlig samvittighet, blitt så godt tatt imot, fått så mange klemmer, smilt og grått, ledd og vært fortvilt. På en gang.

For forskjellene mellom vårt og deres liv er så store at følelsen av urettferdighet treffer deg i magen med en kraft ulikt noe annet.

Landsbyen vi besøkte i dag er fattig. Veldig fattig. De bor i jordhytter på land de ikke eier. Sover på bakken. Går i gjennomslitte klær. Noen har sandaler, andre ikke. De spiser kun en gang om dagen, så sant jorden har gitt avkastning. Kostholdet er ekstremt ensidig og de har tilgang til et veldig begrenset utvalg av matvarer. De har ikke rent vann. Går ikke på skole og kan ikke lese eller skrive.

Enda.

For Plan har nettopp begynt å jobbe i landsbyen der fadderbarnet mitt Sentiya bor. Og med vår hjelp. Hjelp fra Planfaddere verden over, kan hun og barna som bor her gå en lysere fremtid i møte.

De kan få muligheten til skolegang og helsehjelp. De kan få muligheten til å bli noe, tillate seg å drømme, og skape en litt bedre hverdag for seg selv.

Men det forutsetter at vi som har så ufattelige mye mer, deler litt av vår overflod.

Vær så snill. Gjør det.

Bli Planfadder for et av disse nydelige barna. Det er 500 hundre barn i akkurat denne landsbyen som ønsker seg at noen skal være nettopp deres fadder. De fortjener de samme mulighetene som våre barn, og de trenger at noen heier på dem.

Hjelp Plan å hjelpe barn som trenger det mer enn vi noen gang vil ha forutsetninger for å begripe.

Vær så snill. Gjør det.

For å bli Planfadder for et barn i landsbyen som vi har besøkt i dag, klikk deg inn HER, velg Rwanda som land og Plan vil sørge for at du hjelper barn i nettopp dette lokalsamfunnet. Du kan selv velge om du vil gi 300 kroner i måneden eller mer.

Eller du kan sende sms FADDER til 03123. Da vil du motta en bekreftelse på SMS, og i løpet av en uke vil du få informasjon i posten om ditt nye fadderbarn. Beløpet du gir hver måned vil da være 300 kroner i måneden.

Jørgine♥

Barna mine skal vokse opp i en helt annen verden enn jeg gjorde. Ikke det at jeg er så innmari gammel akkurat, men ting går fort nå for tiden. I media for eksempel. En’ trend får omtrent ikke etablert seg før en ny dukker opp. Vi rekker ikke å stoppe opp og reflektere rundt dette nye før det neste kommer rett rundt hjørnet.

Jeg sier ikke at det ikke var slik de ca 20 årene jeg brukte på å være ungdom og bli voksen, men jeg er likevel ganske sikker på at selv om utfordringene vil være de samme som før, så har eksponeringen blitt mer intens. Ikke minst starter påvirkningen fra media mye tidligere enn da jeg var barn.   

Ungene mine skal vokse opp mens de forholder seg til langt flere aktører i mediebildet enn før.  Både sunn og usunn påvirkning. De blir nødt til å ta stilling til etiske dilemmaer mens de enda er barn.  Gjøre seg opp en mening, bearbeide, ta til seg eller forkaste ideer og valg som blir presentert for dem. 

De har allerede nå muligheten til å sammenligne seg selv med andre langt utover klassekamerater og venner. Forbildene deres henger ikke bare på en plakat på soverommet. Deres idoler kan de følge tett på. Veldig tett. Enten det er gjennom sosiale medier eller i realityserier.

Derfor tror jeg at barn og unge i dag må være hakket mer hardhudet, modne og reflekterte for å komme seg helskinnet gjennom prosessen med å bli voksne. De må være godt rustet for å kunne finne sin egen identitet, være trygg i seg selv og stole på egne valg. Være bra nok.

Mest av alt kreves det kanskje en godt trent selvtillit for å ikke dukke under for presset. Tenke at man må være godt trent, morsom, chill, fin å se på, allsidig, sosial, ha mange følgere, være godt likt, passe inn og innfri forventningene man kanskje tror verden har til en.

Den jobben burde ingen barn være alene om. Jeg tenker at behovet for stødige støttespillere og sunne forbilder er større nå enn tidligere. Vi må være enda mer tilstede i deres hverdag, kjenne til plattformene de beveger seg på, se hva de blir eksponert for, og prøve så godt vi kan å ruste dem til å takle det.

Derfor vil jeg gjerne se programmer, serier og filmsnutter som jeg vet Filippas jevnaldrende er opptatte av. Jeg vil se disse sammen med henne. Være en motvekt til det ekstreme. Bygge opp om det sunne og normale. Snakke med henne om for eksempel kirurgiske inngrep som fremstilles som den enkleste ting i verden. Det glamorøse livet med en ny kroppsdel fordi du ikke syns den du er født med er bra nok. At hun er bra nok. At alle vennene hennes er gode nok. At lykken ikke ligger i en ny rumpeballe. At alt hun ser ikke nødvendigvis er sant eller riktig. 

Jeg vil være en av de voksenpersonene som kan svare på spørsmål, veilede når barna mina må velge, og ikke minst forsøke å rette på inntrykk som gis på feil grunnlag.

Det tror jeg er ekstra viktig i den verden vi lever i nå <3

Jørgine