Velkomstkomiteen sto klar på flyplassen i Roma da gutta og jeg landet. Da gjensto bare en 2,5 timers kjøretur før vi var helt framme.

Vi satte kursen mot San Felice utenfor Napoli i kjent syditaliensk stil, med  gjennomsnittsfart på 130 km/h uavhengig av om det er motorvei eller boligfelt,

Det gikk radig, og hjemme ventet enda en velkomstkomite på ca. 10 personer. Noen naboer og resten familie. Pizzaen sto klar på bordet, og vi fråtset til vi sjanglet til sengs i totiden.

Fem timer senere var det opp igjen og rett til sykehuset for å besøke pappa.

Jeg var så anspent i det jeg kom inn på rommet hans at jeg knapt visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Vi hadde fått streng beskjed av legen om at det ikke måtte bli dramatisk, at han helst ikke skal bli så alt for emosjonell, at hjerte og sinn trenger ro…

Og hvordan skulle jeg klare det? Jeg er jo kjent for å både være i overkant dramatisk og ikke minst typen som røres voldsomt av slike situasjoner. Jeg var egentlig redd for at jeg skulle gi mannen enda et infarkt ved å sette i gang en kjedereaksjon av krampegråt og alt for harde klemmer.

Det gikk heldigvis fint og pappa var like frisk, eller like syk blir vel riktigere å si, som da vi kom.

Etter den korte visitten, som forresten ble avbrutt av en irriterende sykesøster, reiste vi hjem får å vente på neste besøkstid.

Ventetiden gikk til litt ymse aktiviteter. Spising opptok store deler av tiden. Tanten min forer oss konstant, og verken jeg eller gutta takker nei til mat. Ellers var det tennis-fotballturnering i hagen og innspilling til det som begynte som en veldig seriøs videoblog…

Med eldstebror i spissen som regissør, produsent og mann bak kamera, ble det satt i gang noe som virket langt mer som en lavkostnads og klein reportasje enn en søt og lett videoblogg.

Heldigvis gikk gutta lei etter hvert og avslutningen av vloggen sto jeg for selv!

Nyt! 😉

Jørgine♥

Noen ganger strekker man virkelig ikke til… og inn i mellom er det ikke bare en følelse, men et faktum.

Da må man velge, prioritere, forflytte og forskyve. Det er ubehagelig. Ingen liker å måtte avlyse, ikke møte opp, ikke være der du trengs og ikke tilfredstille de rundt deg.

Men om man tenker seg godt om, vet man som regel hva som er viktigst, hva som betyr mest og hvor man burde være.

Jeg reflekterte meg frem til følgende,  vel og merke etter å ha revet meg i håret noen ganger….

Om jeg mister jobben, penger, innpass eller popularitet… skal jeg fortsatt klare meg fint!

Om jeg derimot mister noen jeg er glad i, ikke får være der for mine nærmeste og sitter igjen med penger, jobb og et navn i treningsbransjen… da klarer jeg meg på ingen måte fint!

Da vet jeg ikke hvem jeg er lenger eller hva jeg står for…

Derfor avlyste jeg to store innspillinger med en rekke andre involverte, et podcastintervju, diverse møter og jobbhelg i Ålesund i forbindelse med motbakkeløpet Varden Opp. Jeg bestilte fly til meg og tvillingene til Italia i stedet. For å være med pappa. Besøke ham på sykehuset, og se resten av familien vår.

Det var en vanskelig avgjørelse å ta for du vet aldri hvordan folk reagerer når du ringer med en dags varsel og sier at du ikke kommer. Det er jo ingen tvil om at du fucker opp planene til andre, og du vet at ditt valg kommer til å ha ringvirkninger som ikke er positive.

Heldigvis ble jeg kun møtt av forståelse og den ekle klumpen i magen har bare blitt mindre og mindre siden da.

Nå gleder jeg meg. Jeg føler jeg tok rett avgjørelse og er glad at jeg gikk for magefølelsen denne gangen også♥

Og dere… takk for alle de fine kommentarene! I love you!

Jørgine

 

Et hektisk og redselsfylt døgn.

Rart hvordan alt skal skje samtidig… kunne ikke katastrofer bli spredt litt mer utover? Eller aller helst ikke skje i det hele tatt?

Det begynte med Nibbeløpet, som strengt tatt ikke var noen katastrofe, men tiden ble ikke helt som forventet. Stive og kranglete knær holdt tempoet nede, og Jørgine sinket #teamtufteandfunky nokså kraftig. Ingen krise som sagt, Lasse er vandt til å vente på meg og vet hvordan håndtere min misnøye.

Dessuten var det, tross alt, en fantastisk tur. Godt selskap, magisk utsikt og et utrolig bra arrangement♥

At jeg hadde beregnet akkurat nok tid til å kjøre fra Geiranger til Ålesund for å rekke flyet var ikke et sjakktrekk. Heldigvis hadde Lasse bil og det ble en lang, men veldig koselig kjøretur i stedet.

Jeg planla å rekke noen timer søvn før jeg satte kursen mot Stockholm. Ok å ha sovet litt før en skal være fin og sterk på bilder og video.

Men den gang ei. Utdrikningslaget til Morten tok en litt dramatisk vending da min elskede lillebror ramlet ned to etasjer, slo hodet i gelenderet på vei ned, og landet på ryggen.

Panikk. Tenk om… hva viss…

Rett til legevakten å være bekymret storesøster i noen timer.

Det gikk fint, han ble liggende til observasjon og jeg reiste hjem for å prøve å sove litt.

To timer senere var det opp i igjen. Trikk, flytoget, fly, taxi… for så å komme til hotellet å få verdens mest skremmende telefon.

Pappa. I Italia. Hjerte. Operasjon. Intensiv avdeling.

To av de du elsker aller mest, på under ett døgn, og jeg i Sverige på photoshoot. Heldigvis ser du ut til at alt skal gå bra. Takk og lov. En jobbdag igjen her, så skal jeg forte meg hjem og forhåpentligvis snart få reise ned til pappaen min.

Jørgine♥