I går ettermiddag, da jeg satt og så på Milano farte rundt i hagen, kom jeg til å tenke på noe jeg har fundert på mange ganger.

Jeg har til og med skrevet om det her på bloggen før minstemann ble født.

Nemlig hvorfor bevegelsesmønsteret vårt endrer seg så drastisk fra man er barn til voksen. Hos noen mer enn hos andre. Jeg skjønner selvsagt at man ikke kan stupe kråke midt i et møte, eller slå hjul på bussen. Men allikevel.

Endringen er større enn den burde vært.

Sist jeg skrev om dett, så var det Sokrates sin farting jeg reflekterte over.

Sokrates som ikke gikk, men løp. Overalt, hele tiden.

På vei til barnehagen var det kappløp, og nå opp trappene til avdelingen hans, vil han gjerne teste en teori om at det er sikrere å krabbe baklengs enn å gå på vanlig måte.

Veien hjem med tunge handleposer gikk aldri rett frem. Sokrates ville gjerne dytte sykkelen sin opp bakken en ekstra gang for å forsikre seg om at vi andre fikk med oss hvor fort det gikk ned igjen.

Etter middag, og noen litt rolige timer, var det full gass igjen. Danseshow til svetten rant.

Jeg var sikker på at han hadde tatt 100 knebøy, 100 hoppende utfall, haugevis med mountain climbers, sit ups, foroveruller, bakoverruller og spensthopp i løpet av ”koregrafien”. Uten å vite om det selv. Og klart han ikke skal vite at det er det han har gjort… han gjør bare det som føles naturlig. Det han har lyst til og det han syntes er gøy.

Det er fortsatt slik. Minus det med bakken på vei hjem fra barnehagen. Her på Jessheim er det nemlig paddeflatt.

Men poenget er at han «trener» store deler av dagen uten at det på noe som helst tidspunkt er snakk om tvang, viljestyrke, motivasjon eller prioriteringer. Han har heller ingen treningsplan, et program eller utstyr som han er helt avhengig av.

Han bare gjør ting. Beveger seg i alle mulige retninger. Hemningsløst, og i full fart med masse energi og enda mere glede.

For Milano gjelder akkurat det samme. Selv om han vel og merke ikke løper helt enda. Han går. Fremoverlent… og tipper stadig vekk både frem og bak. Da er det opp igjen. Prøve på nytt.

Klokka 19 er dagen over for disse to turboene, men til tross for tidlig utlading av batterier så er han og hans små likemenn…og minikvinner… en viktig påminnelse på hvor naturlig det var å herje og være i aktivitet da vi var barn. Det barnet har godt av å komme fram litt inn i mellom enda. Vårt daglige aktivitetsnivå ville økt betraktelig om vi hadde tillatt det…

Skli på sokkelesten på glatte gulv. Sykle opp bakken en gang til for å suse ned igjen i full fart. Telle alle trappetrinnene i borettslaget. Ta av på stuegulvet til favorittlåten. Stup kråke litt for mange ganger og stå på en fot etterpå. Ta deg en spasertur med partner eller unger på ryggen. Lek og le og simsalabim!!! Du har slått like mange fluer i en smekk som Sokrates & co. og som en ekstra bonus så kan det hende at du sover litt bedre også♥

Jørgine –  som ofte lar seg inspirere av både egne og andres barn! ♥