Jeg sjekket nettopp hvilket innlegg i 2019 som ble mest lest. Av nysgjerrighet bare. 

Innlegget helt på topp heter «Så tren opp selvfølelsen. Utfordre den.» Noen som husker det? Jeg ble i alle fall fryktelig glad for at det var nettopp dette jeg nådde ut til flest mennesker med i året som gikk♥

For det er jo like aktuelt nå. Selv om det ikke er noe bikinivær enda!

Les det gjerne igjen, eller for første gang. Alt ettersom♥

For noen dager siden delte jeg mine tanker om hvor vidt det var innafor eller ei at jeg publiserte bikinibilder fra ferien på Instagram. Jeg konkluderte med at det var det. At jeg også er en del av mangfoldet, en av mange kropper. En litt over gjennomsnittet trent en, men allikevel en kropp flere kan relatere seg til. En skjønn forening av muskler, arrete og brune legger, et flate bryst, strekkmerker på magen og lårene, brede skuldre, litt løshud over bikinitrusen og ei fin lita rumpe.

Det er sånn jeg ser ut. Og for de fleste av oss er nok utseendet det første man legger merke til når man møter et nytt menneske. Det er vel sånn vi er programmert?

Men etter å ha tatt et mentalt bilde av utseendet til den som står foran oss, memorert vedkommende i hukommelsen, så er det andre ting man noterer seg. Er det ikke?

Det er sjeldent man møter noen som fører en samtale mens de stirrer på magen din, brystene dine eller analyserer det du har på deg. Altså, det finnes jo den type mennesker også, men de er jo sjeldent verdt å prate med uansett, så la oss utelukke den kategorien akkurat nå.

Man tenker vel heller over utstråling, innstilling, væremåte og kjemi. Eller?

Det er i alle fall det som sitter igjen hos meg, og når jeg tenker på vakre mennesker så er det ikke først og fremst utseende til personen som popper opp i hodet mitt.

Mamma er en av de fineste menneskene jeg kjenner. På grunn av den hun er. Det hun betyr for meg og hvordan hun er mot andre.

Lenge før jeg ble glad i Vegard, og lenge før han ble godt trent, tenkte jeg på han som en aldeles nydelig person. For at han tør å være seg selv, for den syke humoren og empatien han har for de han er glad i.

Jeg beundrer ingen pågrunn av hvordan de ser ut. Jeg elsker ingen pågrunn av hvordan de ser ut. Jeg har ikke skaffet meg venner basert på hvordan de ser ut. Ingen gjør meg glad pågrunn av hvordan de ser ut, og jeg gjør ingen glad pågrunn av hvordan jeg ser ut.

Det er helt irrelevant i den sammenhengen.

Betyr det at et pent utseende aldri kommer en til gode? Nei.
Betyr det at ideal kroppen ikke finnes? Nei.

Det er klart det er enklere å ikke ha ekstra kilo å drasse på. Lettere å finne klær om man smetter inn i en ekstra smal. Det er klart det kan være mindre komplisert å møte det motsatte kjønn om man blir ansett som fin å se på. Det er klart det blir flere komplimenter knyttet til utseende. Flere blikk. Mer bekreftelse på den fronten.

Men det kan allikevel ikke være slik at gode, trygge, solide relasjoner er forbeholdt pene mennesker. Og det samme må jo gjelde mestring og måloppnåelse. Morsomme, spennende og givende opplevelser.

Og det er jo strengt tatt det man sitter igjen med? Det er det som skaper de gode minnene.

De fine øyeblikkene man deler med de man elsker. Gangene hvor man får til noe man hadde jobbet for. Ble kjent med nye mennesker. Levde livet. Enten det var med vinterjakke, i undertøy eller i badedrakt.

Derfor blir jeg oppriktig trist av å lese i kommentarfeltet under bikinibildet mitt at om en bare hadde hatt den kroppen… da skulle man ha gått i bikini hele sommeren.

Jeg skjønner jo tankegangen, men det skal jo ikke være slik!

Det kan jo ikke være slik at hvilken størrelse som står i merkelappen på bikinien skal avgjøre om man tar den på seg eller ei. At formene på kroppen din skal avgjøre hvor vidt du kan bade, spille volleyball, få sand i trusa, sole deg, stupe, hoppe eller bare ligge paddeflat på en håndduk og nyte påfyll av vitamin D.

Det kan bare ikke være sånn at man skal gå glipp av tid med venner, familie, ferie eller utflukter fordi man ikke er tynn nok, trent nok eller pen nok?

Og noen tenker kanskje at dette er problemstilling jeg vet lite om. At jeg aldri har gått glipp av noe fordi jeg har kjent på følelsen av å ikke være bra nok som jeg er.

Men det har jeg. Jeg som alle andre har komplekser. Jeg kan også føle meg dritt, dum og liten. Helt sikkert i langt lavere skala enn mange andre, men jeg tror vi alle kjemper mot mange av de samme følelsene. Ikke i like stor grad bare.

Jeg må jobbe for å ikke sammenligne meg med andre. Være fornøyd med den jeg er, det jeg har og måten jeg ser ut på. Og jo eldre jeg blir, jo mer lykkes jeg med det.

Det er en prosess, men underveis klarer jeg stort sett å senke skuldrene. Gi faen i hva andre måte mene, og bare være meg. Også i bikini.

Det ønsker jeg meg at dere også skal klare! Kanskje ikke med glans de første gangene, men alt man trener på blir man bedre på.

Så tren opp selvfølelsen. Utfordre den.

Jeg lover deg at du er bra nok. Og du har like mye rett til å flekke av deg klærne som alle andre.

Pliiis nyt sommeren fine lesere!!! Uansett om du veier 40 eller 120 kg!!!

Jørgine <3