Jeg er heldig. Min tilværelse i sosiale media forløper nokså smertefritt. Det er stort sett bare positive tilbakemeldinger og koselige kommentarer.
Når det en sjeldent gang dukker opp noen som er ute og slenger med leppa, preller det av rimelig kjapt. Jeg føler ikke noe behov for å gå inn i diskusjoner eller gå til motangrep. Jeg godkjenner kommentaren og lar den ligge.
Men akkurat i dag føler jeg for å forsvare meg. Akkurat i dag kjenner jeg at et par av kommentarene på bloggen gjør meg litt sint. Det går innpå meg og jeg føler det er urettferdig. Mulig at jeg er litt ekstra nærtagen ettersom jeg er premenstruell, men det får så være.
For det er ikke første gangen jeg får høre at jeg er høy på meg selv, selvgod eller arrogant. Det er en gjenganger. Du tenker kanskje at da må det ligge noe i det… jeg derimot tenker at jenter ikke kommer unna med høy selvtillit sånn helt uten videre.
I alle fall ikke i Norge.
I Italia derimot, forgår ting på en litt annen måte. Der gjelder det å hevde seg. Vise hvem man er, og hva men er god.
Noe jeg fikk erfare forholdsvis kort tid etter min ankomst til pizzalandet.
Jeg var søt, brun, hadde blå øyne og slo gutta i håndbak. I tillegg var mamma alenemor. Noe som heller ikke var så vanlig.
Jeg var trolig den mest forhatte jenta på hele skolen og de italienske jentene gjorde sitt for å knekke meg.
Jeg sto likevel fast på mitt. Forsvarte meg så godt jeg kunne og ventet på at de skulle gi opp.
Det gjorde de, og jeg ble enda litt mer hardhudet!
Litt tøffere.
Etter hvert flyttet jeg tilbake til Norge, til Ålesund. Liten by, mye snakk og mange meninger.
Ikke alltid like godt likt der heller. Som regel fordi jeg nettopp var for selvsikker. For lite opptatt av å bli likt og litt for direkte.
Hva jeg lært av det? Å gi blaffen i hva gud og hvermann mener. Hvorfor? Fordi det inn i mellom har vært for tøft å forholde seg til hvordan man blir oppfattet og hva andre har å si om meg.
Nå høres det ut som jeg har vokst opp uten venner, men slik er det selvsagt ikke! Jeg har hatt gode og sterke relasjoner som har fulgt meg gjennom store deler av livet. Hva de som står meg nær mener om meg, har jeg derimot alltid vært opptatt av. Lojalitet og respekt har vært kjerneverdier i alle mine relasjoner.
I alle fall… (ble en liten avsporing der!)
Jeg opplever at selvtilliten min har tatt meg helskinnet gjennom det meste. Jeg opplever at det å ha troen på meg selv og mine evner alltid har tatt meg dit jeg har villet. Det har aldri fått meg til å innbille meg at jeg er bedre enn andre. Jeg har bare vært trygg på meg og mitt.
Men jeg opplever også at mange har problemer med at jeg sier det høyt. Og det vises i kommentarene og uttalelsene som har vært i forbindelse med Norges Tøffeste. Jeg blir bedt om å lande på jorda. Ikke la ”famen” gå til hodet på meg. Ikke være så innmari selvgod.
Hvorfor?
Fordi jeg vil vinne. Fordi jeg gjør det som må til. Eller fordi jeg sier at jeg er god.
Vi jenter hadde hatt så uendelig mye igjen for å stole litt mer på oss selv. Ikke alltid velge det trygge. Ikke alltid brydd oss om å bli akseptert. Eller trenge bekreftelse fra hele venninnegjengen på at det vi foretar oss er ok.
Vi må få litt baller. Og det er selvsagt synd at den eneste referanser jeg har på ”tøffere”, er menn.
Men slik er det nå enn så lenge…