Ungene mine er så rare!
Når jeg vil overraske dem med noe jeg selv mener er sykt bra, blir de ikke nødvendigvis så veldig imponerte. Når jeg derimot presenterer noe som jeg tenker vil få lunken respons… da treffer jeg spiker’n på hodet.
Forrige mandag ved middagsbordet, fortalte jeg gjengen min om en familie jeg leser om i en bok. De hadde en liten tradisjon hvor de hver kveld fortalte en god ting og en dårlig-, eller to gode ting som hadde skjedd i løpet av dagen.
Jeg ymtet frempå at vi kunne gjøre det samme og responsen ble over all forventning.
Vi har gjort det med like stor suksess hver dag siden. Alle gleder seg til å fortelle to ting hver, og det har gjort middagene våre enda koseligere!
Resultatet av dagens nye familietradisjon:
♥Filippa:
En god ting:
– vi fikk en ny gutt i klassen. Han var veldig hyggelig, selv om han ikke kunne et eneste ord på norsk
En dårlig ting:
– jeg kranglet med bestevenninnen min fordi begge ville bestemme
♥Sokrates:
En god ting:
-at vi hadde ris til middag i dag, og ikke ekkel pasta sånn som vi hadde en annen dag
En dårlig ting:
-at en jente på barnehagen har slått meg i magen
♥Morten:
En god ting:
-at Jørgine smilte i søvne da jeg kysset henne i morges før jeg gikk
En dårlig ting:
-at jeg lette etter en sang på mobilen mens jeg kjørte bil
♥Jørgine:
En god ting:
-at jeg hadde hatt møte med regnskapsføreren min som har forklart meg ting jeg ikke forsto
En dårlig ting:
-at jeg ikke ikke rakk å spise frokost før jeg løp ut dørene til et møte
Ikke svære greiene altså, men vi gleder oss ekstra til middag nå. Noen mer enn andre for å fortelle kanskje, men også for å lytte til hva de andre har å si. En utmerket øvelse…
Jeg har vokst opp i en forholdsvis stor søskenflokk og vet hvor vanskelig det kan være å bli hørt. Spesielt for minstemann. På denne måten kan han få tid og rom til å uttrykke seg uten å måtte kjempe seg til orde.
En koselig sak som gir ekstra krydder til maten bokstavelig talt…..anbefales ♥
Jørgine