Nå sitter jeg på flytoget. Med klump i magen og dårlig samvittighet.
Jeg har nesten ikke sovet i natt. Både på grunn av at jeg var redd for å forsove meg før avreise til 07.15 flyet, og fordi jeg ble liggende og gruble!
Det er standard når jeg skal være borte en stund hjemmefra. Midt i alle forberedelser for de som skal være hjemme og hva jeg ikke trenger i kofferten setter jeg i gang en evaluering av meg selv som mamma. Gjør jeg en bra nok jobb for å kunne forlate redet en hel uke?
Har jeg sittet nok timer på gulvet og lekt med Sokrates? Burde jeg vært mer tålmodig da jeg hjalp Filippa med leksene på onsdag? Har jeg lest nok nattahistorier på sengekanten i det siste? Burde jeg egentlig ha hatt en salat til pizzasnurrene jeg laget? Har jeg passet på at vi har fått i oss «fem om dagen»? Har ungene fått nok frisk luft? Vil flytskjemaet jeg har utarbeidet for uken dagene jeg er borte bli etterfulgt?
Jeg angrer bittert på at jeg ikke spilte Vilkatten med Sokki i går, og hvorfor sa jeg ikke ja da Filippa spurte om hun kunne låne med seg lepomaden min på skolen?
Ikke fikk jeg sagt godt nok hadet heller. Søren!
Det var derfor jeg gjorde flere hederlige forsøk på å få ungene til å våkne av ”seg selv”i natt. Jeg trengte litt mer kos før avreise.
Hadde det ikke vært for at Vegard, broren til Morten, sov i sengen til Sokrates kunne jeg jo bare gått og hentet dem og båret de inn til oss, men jeg innså heldigvis at å klatre over en sovende mann for å bære ut to stykk minimennesker kanskje ikke var det smarteste jeg kunne gjøre.
Heldigvis er jeg kreativ.
Jeg gikk på badet og ”fikk” et voldsomt hosteanfall.
Det var ikke nok til å vekke begge, men kort tid etter at jeg hadde returnert til basen kom to små føtter trippende fra barnerommet. Så fikk jeg en times søvn med Sokrates rundt halsen før vekkerklokken brølte!
Dette er ikke en ny følelse. Det skjer som sagt hver gang jeg skal være lenge borte.
Derfor vet jeg også at det er verst de første timene, og at innen flyturen er over, har jeg begynt å glede meg.
Men akkurat nå sitter jeg altså her på flytoget meden liten, dramatisk klump i halsen og behov for trøst fra sidemannen 😉
Jørgine♥