Det går dessverre litt tid mellom hver bloggoppdatering, selv om jeg ofte tenker at jeg gjerne skulle ha skrevet mer. Kommer stadig vekk på temaer jeg ønsker å blogge om, treningsøkter jeg vil dele, eller mammaposter fra det kaotiske, stressende og deilige småbarnslivet! Men så strekker liksom ikke tiden helt til, og det er jo egentlig helt greit for jeg jobber med masse annet som jeg også syntes er spennende, motiverende og gøy.

Det skjer mye om dagen. Virkelig. Men så er det jo også det jeg liker aller best. Høyt tempo, mange baller i luften og mye som skal gjøres. Det gjelder forresten både når det kommer til jobb og ellers i livet. Kanskje derfor vi endte opp med så mange hunder og barn. Slik at vi kan være sikre på at det sjeldent blir stille og rolig!

Akkurat nå er det forresten ganske så fredelig her. Indigo sover og jeg jobber. Ingen hunder som skal luftes, ingen oppvaskmaskiner som skal tømmes, ingen klær som skal brettes eller unger som ikke hører etter. Det er det nemlig Morten som tar seg av. Ikke bare i dag, men i de neste tre ukene også.

For Indigo og jeg er i Trondheim på innspilling av Norges Tøffeste. Det vil si at vi bor på hotell, og at vi har med oss barnevakt som sørger for at minstemann har det helt ypperlig mens jeg jobber. Han trilles litt til og fra produksjonskontor og hotellet, og jeg transporteres litt frem og tilbake den samme strekningen. Slik får vi til litt amming og kos selv i arbeidstiden. Ellers er det Josefine som koser og mater (fra flaske vel og merke) mens jeg er på opptak!

Det funker helt utmerket, og jeg føler meg så heldig som kan kombinere det å være babymamma med jobb og aktiviteter. Det har jeg alltid vært opptatt av. Ikke stoppe å være meg og drive med mitt, selv om jeg er mamma. For det går an å kombinere. Man må bare være litt fleksibel, tørre å gjøre ting litt annerledes og ikke minst ha støttende mennesker rundt seg. Og det har jeg! Dermed ble det jammen enda en sesong med Norges Tøffeste med meg som programleder <3

En programleder med tidvis sterk hjemlengsel, men jeg sparer sipping og tårer til FaceTime med Morten på kveldstid, og satser på å være kul og motiverende på dagtid. Mener jeg klarer det sånn noenlunde, og så tror jeg at denne sesongen blir helt, helt rå. Gleder meg allerede til den kommer på skjermen!

Dette ble ei litta oppdatering fra Trondheim før jeg går tilbake til mer manuspugging!

Jørgine 

I går hadde Morten og jeg vårt faste søndagsmøte. Det går ut på å planlegge den kommende uken etter beste evne. Her inngår mine jobbplaner og møter, innspillinger, handling, middager, FAU og 17 mai komité, Morten sine prosjekter i hagen, lekser, trening, hundelufting og IKKE MINST fritidsaktiviteter. Her sjongleres det nemlig mellom skøyter, svømming, dansing, fotball og håndball.

Store deler av ettermiddagene og tidlige kvelder går dermed til transport og oppfølging av ungenes aktiviteter. Ganske travelt til tider, og nokså utfordrende å få det til å gå opp, men Morten og jeg er enige om at ungene skal få prøve seg frem. Bli med på ulike aktiviteter og finne noe de liker og mestrer. I tillegg gjør vi, som våre foreldre, det vi kan for at de skal kunne beherske helt banale aktiviteter i friluft som for eksempel å klatre i trær, sykle og kunne ramle og slå seg uten at det utløser full katastrofealarm.

Det slik erfaring gir dem, kan ikke måles i penger. Friheten til å delta i aktiviteter sammen med andre og den tryggheten mestring gir, er et solid fundament for både sosialisering og god selvfølelse. For vår del, går det mest ut på fysisk aktivitet. Derfor er det det jeg skriver om her, men dette kan jo like gjerne være sjakk, piano, kor eller leirdueskyting. Hva vet jeg… men likevel, jeg mener bestemt at noen såkalt sportslige aktiviteter, er ganske så viktige å introdusere barna for.

Mest av alt fordi barn og unge i dag har aldri vært så inaktive som nå, men også fordi fritidsaktiviteter gir muligheter til å delta. Å kunne henge med på flere ting er en fantastisk døråpner inn til et fellesskap. Rett og slett en investering for fremtiden.

Det hadde helt klart vært deilig å slippe inn imellom, men det å følge opp barna på fritiden, å bidra til at de tilegner seg kunnskap og mestring de kan ha nytte av senere i livet, er kanskje en av de største gavene du kan gi dem.

Å bruke tid på å sørge for at ungene kommer seg av gårde. Følge dem fra lilleputt til helt greie skiløpere, brytere, turnere, lagspillere, dansere eller skøyteløpere. Stå på sidelinja i pøsregn og heie frem den håpefulle, holde orden på håndballkamper, hakke tenner langs skiløypa, være bestemt når ungen helst vil være hjemme. Motivere, trøste, heie, skryte, veilede, kjøre, hente, bringe, transportere, lirke, lure og holde ut! Bite i seg lysten til å filleriste grinerungen som ligger som en potetsekk i skisporet eller nekter å stå oppreist på skøyteisen. Beherske seg for ikke å skrike at sinnataggen må se å ta seg sammen, ikke miste det når ungen har glemt leggbeskyttere, treningstøy eller drikkeflaske. Ikke forlate ungen som gulper vann mellom vrælene når du prøver å lære krapylet å svømme, men holde, holde, holde. Bake kake til tombola, selge vafler på turneringer, plukke søppel på dugnader.

Listen er endeløs, men det er det som skal til, og visst du kjenner skikkelig godt etter, så er det faktisk nå du lever. Midt i kaoset. Midt i alt det andre du skulle ha gjort, så er du der du skal være nå. Dele opplevelser, oppturer og nedturer med barnet ditt. Se det utvikle seg til et menneske som mestrer aktiviteter som kanskje skal følge det resten av livet. Være med å se at ungen din lærer seg å takle både medgang og motgang. Gi muligheter til nye vennskap og bekjentskaper.

Og når ukene blir så hektiske at det blir lite familietid hjemme… ta med flokken og se på treningen til søsknene. En ball i sekken, noen drikkeflasker, noen småbiler å leke med for eksempel… så kan man henge sammen på sidelinjen også!

Jørgine