Som Jørgines ektemann, kjæreste, beste venn, tidvis assistent og nærmeste pårørende… er det to ting jeg alltid er påpasselig med. At Jørgine til en hver tid har snus og nok mat i magen.
De siste månedene har ingen av delene latt seg gjøre og det har jeg fått merke.
Når jeg nå har fått beskjed om å gjesteblogge om temaet «gravid kone», så da tenkte jeg å skrive litt om hvordan det er å dele hus og seng med en jojo.
I følge Jørgine har livskvaliteten sunket dramatisk etter et hun måtte slutte med snus. Det minner hun meg på hver morgen når hun drikker kaffe og hver gang hun får hysterisk anfall for et eller annet. Til og med jeg savner snusen hennes. Jeg har innsett at den fungerte som en tåtesmukk på en masete unge. Noe som stoppet munnen og senket skuldrene.
Mat har også vært en utfordring i det siste. Dama blir aldri mett. Til hennes store sorg og frustrasjon… og mat gjør henne ofte forbanna. ”Koffor blir e ikkje mett Morten”… ”E har så sjukt lyst på mer mat no!!” ”E kan jo ikkje bare fortsette å spise i det uendelige!” – Deretter krampegråt og noe om hvor mye hun har lagt på seg… –
Når hun ikke savner snus eller spiser, er det meget mulig at hun gråter for noe. Det kan være hva som helst. Virkelig hva som helst.
Noen ganger vil hun ha trøst, og andre ganger glefser hun etter meg om jeg så mye som prøver å stryke henne over ryggen. Ikke er det noe mønster heller. Noen ganger går det i:
”Du ana ikkje kor mye som skjer i kroppen min no Morten! Alle hormonane. Alt e kaos. E føle me okkupert. Det e heilt jævlig. E orka ikkje at du skal ta på med i tillegg!!”
Andre ganger:
”E du ikkje glad i med lenger? Koffor du aldri tar på Morten?? Syntes du e ser tjukk ut?? JA! Det gjør du! E ser det på de!!!”
Og så like plutselig smiler livet igjen og ting var ikke så ille tross alt.
Da får jeg ofte høre at jeg er alt for tålmodig. Alt for snill.
Og det er godt mulig at jeg er, men det har jeg faktisk tenkt å fortsette med!
Gærningen bærer på barnet mitt. Vårt tredje kan man vel si. Slik føler jeg det i alle fall. Likevel det første jeg får følge helt fra begynnelsen. Hun kan skrike og skråle så mye hun vil. Kjefte og smelle. Grine og hulke. Jeg blir bare mer og mer forelsket jo mer magen vokser.
Du er heldigvis like nydelig som du er gal Funky♥
Morten