Nå heter jeg Jørgine Massa Vasstrand igjen og jeg begynner å finne tilbake til meg selv. Alt er ikke så håpløst lenger og det som har vært føles ikke lenger som en svulst som spiser opp kroppen min, men heller et ganske ubehagelig gnagsår.
Jeg trodde at jeg kom til å ville holde på minnene, selv om de siden oktober betydde noe helt annet enn før. Jeg trodde jeg kunne klare å akseptere at til tross for at jeg har blitt holdt for narr var der noe bra jeg ville holde på. Men det vil jeg ikke. Jeg vil glemme at jeg har vært gift. Glemme at jeg bodde i et hus i Ålesund.
Jeg vil se fremover. Jeg vil sitte igjen med år jeg vil huske, ikke prøve å fortrenge. Jeg vil være mammaen til Filippa og Sokrates. Jeg vil lykkes med jobben min, trene, være med familie, henge med venner og nyte alt livet har å by på.
På håndleddet mitt hadde jeg en K som jeg ærlig talt ikke trodde kom til å være noe annet enn en dum tatovering. Men jo mer tid som har gått har det føltes ut som om den har hindret gnagsåret mitt i å gå fra et åpent sår til et arr.
Den måtte bort, og borte er den. Oliver på Memento Tattoo har tegnet blomsten jeg nå har på håndleddet. Jeg elsker den♥ Grazie per avermi fatto una tatuaggio cosí bello, davvero grazie!
Ha en fin lørdag.
Jørgine