I forgårs fylte Milano ett år, og da lovte jeg å skrive litt om livet som babymama. Vet at mange av dere som følger meg er i samme livssituasjon <3
For selv om jeg ikke har hatt en tradisjonell mammapermisjon, så er det fortsatt amming, bleiskift, soving, mating, kosing og nye milepæler som har preget hverdagen det siste året. I tillegg til å være mamma til storebror og storesøster så klart. Forskjellen er bare at for vår del så har det kanskje gått litt fortere i svingene enn hos mange andre. Uansett, jeg har nytt hvert sekund av det.
Nå er det kanskje ikke akkurat nytelse det første som slår meg når Milano våkner klokken 05.00 om morgenen, men når man ser tilbake på det, litt mer uthvilt, så har alt til og med det sin sjarm.
For det er intenst å være mamma. Spesielt til sånne småfolk. Som er helt avhengige av at man er på ballen døgnet rundt. Men så får man så mye igjen, og alt går jo…
Selv med søvnunderskudd, melkespreng og hormoner på ville veier, så er det egentlig vilt alt man klarer. Selv om man inn i mellom tror man verken skal makte eller ha overskudd til noe som helst?
Men så gjør man det allikevel, ikke alltid med glans nødvendigvis, og noen ganger trenger man kanskje litt hjelp, men fortsatt <3
Og så går jo det så fort… plutselig blir de 1, 2, 3 år… og så er det helt andre utfordringer man støter på. Helt andre bekymringer.
Men akkurat nå, nyter vi tre barn i ulike aldre, med ulike behov og personligheter.
Milano krever helt klart mest, og søvnunderskuddet vårt er det han som sørger for.
Nå har fyren heldigvis begynt å sove gjennom natten, men er fortsatt klar for nye utfordringer i gryotta. Og det gjør han samme når vi legger han. Mellom 05.00 og 06.00 står han i sengen og roper. Etter han har fått pupp i alle fall.
Det får han både morgen og kveld, og noen ganger i løpet av dagen også. Spesielt nå når vi var på ferie.
Det tenker jeg å holde på med så lenge han ønsker. Nyter ammestundene våre. Det gjør vi begge. For det er eneste tidspunktet på dagen han ikke er på farten. Helt i hundre.
Han har nettopp begynt å prøve å løpe nå. Alt for fremoverlent så klart, og det blir mange knall og fall, men han liker som sagt et høyt tempo og vil gjerne være der søsknene holder på. Helst med akkurat de samme tingene også. Storesøskene syntes enda han er for søt til å la seg irritere… men bare vent! Snart smeller de døra til rommene sine igjen foran nesen på ham. Husker fortsatt da mine småbrødre gikk fra å være dritsøte til dritirriterende.
Skal tro hvordan han vil takle det. Selv om han nok får en smakebit på det i barnehagen.
For det tjuvstarta vi med før sommerferien. En rolig start vel og merke.
Korte dager med tilvenning som den sosiale lille mannen så ut til å trives med fra første stund.
Både Filippa og Sokrates begynte i barnehage før de var fylt året, og ingen av dem ser ut til å ha tatt noen som helst skade av det. Vet det er enkelte som mener at det er alt for tidlig.
Det tenker jeg at hver enkelt forelder vet best. Alle barn er ulike og det finnes ingen fasit.
Det er mitt mammamotto.
Derfor prøver vi oss frem, gjør de vi tror er best for våre barn.
Det har funket så langt, så det tenker vi å fortsette med!
Jørgine <3