Jeg har tenkt mye på det som har blitt sagt og skrevet i forbindelse med demonstrasjonene etter drapet på George Floyd i USA. Som jeg har skrevet tidligere så mener mange mye om hva som er en riktig reaksjon på både denne aktuelle hendelsen, og rasediskriminering generelt, og jeg står fortsatt for det jeg har sagt. At hvordan en ytrer seg mot urett og diskriminering må være opp til hver enkelt. Det viktigste er at en faktisk gjør det, og at vi støtter hverandre mot et felles mål og anerkjenner de uttrykksmåtene som kommer frem.

Mange har etterlyst et engasjement ut over den umiddelbare reaksjonen som mange hadde da de gikk opp for oss hva som virkelig hadde skjedd. At et menneske døde fordi det ikke var hvitt.

Jeg visste at det er mer rasediskriminering i USA enn i Norge. Jeg har alltid visst at vi har en lang veg å gå før alle «farger» blir likestilte i Norge også. Jeg vet at fordommer lever i beste velgående både hos oss og i andre land, men jeg har aldri forstått hvor inngrodd fordommene er og hvor fryktelig det kan være å være farget i USA. 

Drapet på George Floyd ble en vekker for meg og ganske mange andre også tror jeg. Vi må bli mer aktive, mer årvåkne og mer bevisste i kampen mot rasisme. 

Jeg leste et intervju med Ola Kamara på nrk.no. Han er norsk landslagspiller i fotball og nå bosatt i USA. Han er halvt sierraleonsk og forteller at han har måttet lære hvordan han skal forholde seg om han blir stoppet av politiet og at det faktisk er et spørsmål om liv eller død.

Tenk om hans barn kunne vokse opp uten å bli diskriminerte, forskjellsbehandlet og stigmatisert? Tenk visst jeg måtte forberede mine barn på et slikt liv som han må forberede sine på?!

Derfor mener jeg at det er gjennom barna våre at vi kan gjøre den aller største forskjellen. Gi dem gode verdier. Holdninger som kan utvikle seg i dem inn i voksenlivet. Vi kan oppdra dem uten fordommer, og vi kan forklare hva diskriminering innebærer. Hva menneskerettighetene faktisk er og oppdra dem til å tørre å stå opp mot urettferdighet! Tørre å si ifra.

I dag skulle jeg gjerne ha gått i demonstrasjonstog, men det ble vanskelig å gjennomføre. Allikevel føler jeg at vi kan bidra herfra, så i går tegnet ungene, Morten og jeg plakater sammen med de fine naboene våre. Vi snakket sammen om det som har skjedd, hvorfor folk er sinte og lei seg, og hva vi kan gjøre for å bidra til en mer rettferdig verden.

Plakatene skal henges opp i vinduene våre. Der skal de henge og vise dem som går forbi at vi tror på at alle mennesker er like og har samme verdi. At vi som bor i disse husene mener det er en selvfølge at alle mennesker har de samme rettighetene. Uansett etnisitet, kjønn, tro eller politisk overbevisning.

Jørgine♥ 

I går florerte det av sorte bilder på Instagram. Storyer med viktige budskap, underskriftskampanjer og sterke videoer.

Det ville vært nærmest umulig å ikke få med seg budskapet om at rasisme fortsatt lever i beste velgående. Et problem som MÅ stå på dagsorden. Et problem som MÅ snakkes om, adresseres og noe vi alle MÅ være bevisste på.

Her er sosiale medier et kraftig våpen. En kanal for å nå de aller fleste. I nesten alle aldre.

Vi som når ut til flest, har naturligvis et større ansvar for å bruke stemmen vår. Være gode påvirkere, spre viktige budskap, oppfordre andre til å engasjere seg ved å vise at vi tør å ha en mening.

Men det finnes ingen fasit. Verken for influensere eller andre mennesker. Solidaritet, engasjement og det å ønske å stå sammen mot urettferdighet kan gjøres på mange ulike måter. Det sorte bildet i feed er en måte å gjøre det på. En felles beskjed om at vi er mange som ikke aksepterer rasisme. At vi står sammen for å bekjempe det.

Men det er ikke den eneste måten, og det er heller ikke slik at antall bilder som postes i denne sammenheng avgjør hvor dyktig du er. Hvor viktig det er for deg å si nei til rasisme. Det er heller ikke slik at det kommer an på hvor rask man var til å få feeden sin i sort som definerer graden av engasjement.

Dette er ikke en konkurranse om å skrike høyest. Poste mest, være mest sint, gråte mest eller være mest engasjert akkurat her og nå. For det retter fokuset mot noe helt annet enn det som er viktig.

Man kan bare ønske at alle gjør det de makter. Med de forutsetningene, den forståelsen og de virkemidlene man har. At alle, ikke bare nå som det er høyaktuelt, står opp for andre. Behandler alle som likeverdige, slår ned på eller sier ifra når de ser, eller opplever urettferdighet. At man er gode påvirkere ikke bare for de som følger en på sosiale medier men for de en møter i det ekte livet.

Ingen kan påberope seg retten til å bestemme hvordan andre mennesker skal engasjere seg. Ikke alle har ordet i sin makt, ikke alle klarer å uttrykke det de tenker, ikke alle kan skrive treffende tekster i sosiale medier. Men sosiale medier er kun en del av det store bilde og ikke nødvendigvis den viktigste heller.

Det viktigste en gjør er å behandle alle mennesker likt. Med like mye respekt. Uavhengig av hudfarge, kjønn, seksualitet og religion.

Så du er ikke et dårlig menneske fordi du ikke postet et sort bilde i går. Eller fordi du postet noe annet før du fikk det med deg, eller ikke var den i vennegjengen som linket til flest underskriftskampanjer. Det er masse du kan gjøre for å prøve å skape et mer rettferdig samfunn. Du kan være en forkjemper for likeverd og respekt alle dager resten av året♥ 

Så ikke la dette bli en anledning til å dømme de som ikke gjorde det akkurat som alle andre. Fokuser på deg og det å være noe for noen hver dag. Uavhengig av om det vises på sosiale medier eller ei. 

Jørgine ♥

Det nærmer seg 17 mai, og for de fleste av oss blir det en ganske annerledes feiring enn det vi er vandt med! 

Men koselig kan det bli uansett, og her hjemme er vi i full gang med å planlegge både 17 mai leker, koldtbord og mengder med is og kake. 

Og når det gjelder kake… alle får vel lyst å være litt ekstra kreative på slike dager? Lage noe som ser ekstra bra ut! 

Jeg gjør i alle fall det, selv om jeg vet av erfaring at om jeg skal ha håp om å lykkes med noe på kjøkkenet så skal det være enkelt! 

Ikke klok av erfaring valgte jeg å prøve meg på en fiffig 17 mai kake sammen med den nye Morten. Henrik Farley! 

Noe å kose seg med, og kanskje le litt av, mens vi forbereder oss på en annerledes feiring♥

Resultatet skulle jo egentlig pryde bloggen, som jeg sier i videoen, men det ble liksom ikke så vakkert som jeg håpet på. Og det fikk i alle fall ikke noe matblogger preg over seg.

Jørgine♥

For en stund tilbake, da tvillingene var her, spilte vi inn en ny Youtube video til kanalen deres! Det skulle være en 40 000 spesial, ettersom de nylig rundet så mange abonnenter. 

Tema for videoen var Kongen befaler, og med fire så barnslige individer var fallhøyden stor. Det er faktisk rart å tenke på at både Morten, Silas, Emil og meg faktisk er voksne mennesker. Spesielt når jeg ser på resultatet av denne videoen. 

Den er lang altså. Bare så det er sagt. Men jeg mener det er 26 minutter med relativt bra underholdning, og mange klimakser! 

Morten er kanskje den som kom dårligst ut av prosjektet, men man skal ikke kimse av min siste utfordring heller! Klarer fortsatt ikke se på det klippet uten å få vondt i magen 😉 

Så kjør film om du vil se fire idioter som utfordrer hverandre iidiotiske utfordringer. Hehe♥

Jørgine