Jeg var nok mer nervøs i forkant av denne treningsreisen enn hva jeg torde å innrømme, eller kanskje innså. Det kjenner jeg nå når jeg er hjemme igjen og ser tilbake på uken som gikk.
Vanligvis, i forkant av event, reiser, kurs, workshopper eller lignende, er jeg sjelden nervøs. Jeg vet jeg mestrer i jobben min og jeg føler meg trygg når jeg står foran en gjeng med mennesker som er klare for å trene eller lære noe nytt.
Men så er jeg jo gravid nå… 31 uker på vei… og jeg finner ikke alltid helt ut av hvordan jeg skal håndtere det. Støter nemlig på noen mini identitetsproblemer, og ikke minst praktiske utfordringer i den forbindelse.
Fordi… både min identitet generelt, yrke og hobby her i livet er knyttet tett opp til fysisk aktivitet. Jeg elsker å mestre. Utfordre mine egne grenser. Gjøre ting jeg ikke trodde jeg kunne. Inspirere andre til å gjøre ting de ikke trodde de kunne. Og jeg nyter min egen endorfinrus like mye som den jeg kan være med å få andre til å oppnå!
Nå er det ikke slik at jeg ikke kan drive med dette fordi jeg har en mage som vokser (fort!!), men det blir i en litt annen skala. Jeg får selvsagt ikke til alt jeg vanligvis gjør. Noe lar seg bare ikke gjennomføre med kulemage. Dessuten er jeg jo langt fra toppform.
Og det er greit, jeg skjønner at dette er en konsekvens av det å bære frem et barn, men jeg var allikevel bekymret for at jeg ikke skulle leve opp til mine egne standarder som trener og instruktør. Man vil jo leve opp til forventningene… ikke sant? Være Funky…
Men nå er altså uken overstått og jeg er tilbake på hjemmebane. Og hvordan gikk det egentlig?
Vel… jeg er fornøyd! Kjempefornøyd egentlig♥
Og det er jeg ganske sikker på at de 70 deltakerne vi hadde med oss også er!! For en gjeng ♥
Å lede to til tre treningsøkter per dag har vært relativt uproblematisk for preggers funky! Jeg får til mye og kan til og med overraske meg selv fra tid til annen.
At jeg på dag tre kjente at bekkenet streiket litt og på dag fire fant ut at det er slik en bekkenløsning kjennes ut… har jeg egentlig taklet bedre enn forventet.
Jeg har jo pushet kroppen denne uken. Insistert på å demonstrere øvelser jeg sikkert burde ha latt Lasse vise eller bare forklart muntlig. Løpt selv om det egentlig ikke var så behagelig og kjørt ATV på humpete veier.
Ikke et eksempel til etterfølgelse med andre ord, men veldig meg! Veldig Jørgine å strekke strikken for langt. Og på en eller annen måte kjennes det litt godt. At hodet er der det alltid har vært…ikke nødvendigvis helt i vater, men helt som vanlig.
Bekkenløsning er både ubehagelig og begrensende, men jeg tar den, for midt oppe i alt så fant jeg på en måte litt tilbake til meg selv. Så nå sitter jeg her. Fornøyd og lettet over en super tur, og lykkelig over å være hjemme hos mine♥
Bilder: @johannebjorseth
Jørgine♥