Noen ganger når jeg snakker med andre mennesker kan jeg oppleve at de plutselig sperrer opp øynene. Hva sa jeg nå igjen? Tenker jeg da.
Som regel er det fordi jeg har medelt noe i overkant personlig. Andre ganger er det fordi jeg etter norsk standard er litt for ærlig, litt for direkte.
Inn i mellom tror jeg til og med at jeg kan oppfattes som frekk, til tross for at min intensjon er å unngå for mye røring i grøten. Jeg er stor tilhenger av ”rett på sak”. Det er tidssparende, effektivt og bedagelig.
Det enkleste i verden er å forholde seg til mennesker som sier ting som de er. Ikke bak ryggen din vel og merke, men som kan se deg i øynene og si det de mener, hva de føler eller hvordan de ønsker at ting skal være.
Om man har mot til å fortelle andre hvor skapet skal stå, er det absolutt en fordel at en er ærlig i tillegg.
Hvorfor er jeg så åpen? Det har jeg faktisk fundert litt på i det siste og jeg tror jeg har funnet svaret.
Da jeg kom til Norge som 17 åring var det et lite kultursjokk.
Jeg var vant til å kunne leve ut hele sortimentet av mitt allerede omfangsrike følelsesspekter. Når som helst, hvor som helst og til hvem som helst.
Responsen var like følelsesladet. Gjerne med hevede øyenbryn, men uten påfølgende pinlig pause…
I Italia er man synlig sur når man furter, overstadig når man er glad, høyrøstet engasjert, enda mer høyrøstet sint, inderlig (og i overkant utholdende) fornærmet, morderisk sjalu og fryktelig syk når men er syk (ingen sykdommer er for små). At dette krever evner til innlevelse og overbevisning, sier seg selv, og det er muligens ikke for ingen ting jeg er ubeseirede drama Queen.
Å beherske seg er ingen kunst å være stolt av og drama er en forutsetning for å bekrefte det som er størst av alt. Kjærligheten <3
….om det var lett å bli «norsk»? Nei.
…om det er lettere nå? Ja
…om det er problemfritt? Spør Morten
Jørgine♥