For over et år siden skrev jeg en tekst om noe som jeg kalte for «kjærlighetsspråket». Begrepet hadde jeg fra en terapeut som eksmannen min og jeg gikk i parterapi til en periode. Ikke at akkurat det tiltaket hadde så mye for seg, vi endte jo til slutt opp med å skille oss… men det jeg la i ordet, ble allikevel en viktig forutsetning for å kunne etablere et nytt forhold …
Grunnen til at jeg i det hele tatt kom på dette, var at Ida Fladen spurte meg om det i podcasten sin «Ida med ♥ i hånden». Men det ble et kort svar fra min side, og nå fikk jeg egentlig lyst til å utdype litt mer.
Fordi, selv om den utløsende faktoren for min skilsmisse var utroskap, lærte bruddet meg mer enn at det er relativt kjipt å bli sviktet og bedratt. Jeg innså også at vi egentlig aldri hadde vært helt på bølgelengde når det gjaldt en av grunnpilarene i forholdet vårt. Hvordan vi ga og viste hverandre kjærlighet. Klisje i know, men hold ut litt til.
Når jeg ser tilbake på det, ser jeg at jeg ventet på et gjennombrudd i forholdet. Jeg ventet på å bli sett. Ventet på å ikke alltid være den som tok initiativ til å sitte tett. Ventet på å ikke måtte be om å bli holdt rundt. Jeg ventet på kjærlighetserklæringer som aldri kom, og romantiske gester som uteble.
Ingen kan klandres for at det var slik og det er ingen sin feil. Vi er alle skrudd sammen forskjellig og vi har alle ulike behov. Disse kan naturligvis stå i ulik rekkefølge på prioriteringslisten vår, og det trenger ikke være negativt. Men for min del ble noe etter hvert veldig klart. Om jeg noen gang skulle inn i et nytt forhold var det en forutsetning som måtte være til stede. Og da er jeg tilbake til det klisjéaktige ordet jeg innledet med.
Vi måtte snakke samme kjærlighetsspråk. Jeg var ferdig med å mase, hinte og vente. Ferdig med å bli usikker som en konsekvens, og ferdig med å gå på kompromiss med meg selv.
For selv om kompromisser (fra begge sider naturligvis) jo er en stor del av et forhold, tror jeg på å ha noen fanesaker. Være bevist på de tingene som gjør at du kan være trygg i deg selv og med det mennesket du deler livet ditt med. Og ikke vente, håpe, utsette eller ignorere følelser eller lengsler.
Morten kysser meg før jeg rekker å tenke at det var lenge siden sist. Han klemmer meg hvor som helst og når som helst. Han stryker meg uten at jeg må be om det, sier at han elsker meg hver dag og jeg lurer aldri på hva han egentlig føler. Det gir han uttrykk for. På samme måte som at han er sikker på at jeg syns han er den fineste, kjekkeste, snilleste, morsomste, nydeligste mannen i hele verden.
Vi er på bølgelengde og det gjør meg både trygg og lykkelig.
Jeg mener selvsagt ikke at dette er oppskriften på det perfekte forhold og at de som ikke har det slik må sette i gang en storoffensiv for å overbevise kjæresten sin i full fart for å redde forholdet. Alle har sine måter å vise kjærlighet og alle har sin måte å tolke kjærlighetsspråket på.
Kanskje det noen ganger er kjærlighets-språkproblemer som gjør at ting går skeis? At man snakker for lite eller rett og slett ikke snakker samme kjærlighetsspråk?
Han jeg elsker snakker i alle fall samme språk som meg. Det er fundamentet i forholdet vårt.
Jørgine♥